Uncategorized

Verdens flyktningdag, 20. juni

Puh! Vi klarte oss, såvidt! Det var jaggu på nære nippet!! Den bølgen der tok nesten livet av oss alle sammen!

Det er så man hører de lettede sukkene fra kommentarfeltene når tallene fra fjorårets og årets asylankomster formidles av en rørende stolt minister. Dette, skal vi tro henne og hennes følgere, er nesten bare takket være henne. Ei som tåler sjø og står i stormen, uansett hvor misforstått hun føler seg.

Aldri har det vært så mange mennesker på flukt som nå. Aldri har så få kommet til Norge.

Mer enn 65 millioner mennesker er tvunget til å forlate sine hjem. 1 av 113 mennesker på jordkloden er en flyktning.

Verdens sjette rikeste land i kapital, ett av de minste i folketall, og midt på treet i areal. Det er oss det. Aller øverst på FNs levestandard-index ligger vi, og skuer nedover på listene og nedover i verden. Det er langt opp hit nord. Det er mange grenseoverganger, mange interneringsleire og mange passkontroller før man når Svinesund. Grensegjerder bygges for EU-milliarder og fingeravtrykk følger deg helt frem til siste stasjon.

Her hjemme er vi kommet over sjokket fra 2015, men rystelsene sitter enda i våre politikere. Stortingsflertallet våger seg ikke på politikk som kan gi integreringsminister eller statsminister gratispoeng i populismens tidsalder, så her sendes afghanere ut til «trygge Afghanistan», irakere sendes til Bagdad og Erbil og somaliere er enten fra Djibouti eller kan trygt reise til Moghadishu.

For de som reiste alene som barn, vises det ingen nåde. Internflukt er trygt nok når man er 18, selv om man aldri har satt sin fot i landet foreldrene engang flyktet fra. Rundt omkring i Norge sitter ungdommer med livet på vent, i frykten for den dagen da statsvitere med tabeller og røntgenbilder har bestemt at du er 18 år. Sammen med dem sitter verger, venner og mottaksarbeidere. Alle sammen skal de resten av livet bære arr og sår etter å ha mistet tilliten til at vi er et humant, rettferdig og raust samfunn.

Norge har en majoritet av humane, rettferdighetsorienterte og rause mennesker. De kastet seg ut i det nødvendige arbeidet i 2015, knyttet bånd, gjorde seg erfaringer og ble kjent med mennesker og fant ut at vi er mer like enn forskjellige.

På verdens flyktningdag trenger dere å vite at deres stemmer betyr noe. All jobben i det stille er den virkelige integreringsjobben. Skal vi likevel be dere om noe mer, må det være at dere løfter stemmen. De to store politiske partiene i Norge bestemmer i realiteten landets asyl- og innvandringspolitikk. Ingen av de små partiene kan få til endringer her, hverken alene eller sammen, uten samarbeid med ett av de to store politiske partiene.

Altså må det koste noe å la være å lytte til deg.

Vi går inn i sommeren landet over. Valgkampboder vil ligge tett som knottstikk en midtsommerkveld, og i hver av dem befinner det seg noen som for én gangs skyld er ivrig etter å høre hva du mener.

Benytt deg av det. I september står Erna, Hadia, Jonas og Bent igjen på en scene langt fra deg. Med din hjelp har det kanskje blitt politisk nødvendig å ta stilling for humanitet og rettferdighet.

(Tegningen er tegnet av en av våre enslige asylsøkende barn, de såkalte EMA).