Palestinere

Nyhetsbrev 11. april – Appell fra åpningen av Atelier Populaire 10. april

Les den sterke appellen Karl Eldar Evang (psykolog samt pressetalsmann i Foreningen av tolvte januar) holdt 10. april i forbindelse med åpningen av Atelier Populaire i Oslo.

Les ukas nyhetsbrev fra Foreningen av tolvte januar her.

Vi trenger en ny Flyktningepolitikk i Norge, fordi noe har gått galt et sted på veien. Vi har i dag en politikk som har blitt altfor hard og som til tider framstår som umenneskelig. Vi trenger at flyktningen og bevisstheten om flyktningens situasjon kommer i sentrum av politikken på nytt. Vi trenger en menneskelig og solidarisk flyktningepolitikk. Vi trenger en flyktningepolitikk hvor vi i Norge går foran med en menneskelig politikk, kamp for menneskerettigheter og demokratiutvikling må også vises i asylpolitikken- ikke bare i uttalelser fra UD!

Vi skal støtte demokratiforkjempere og de som tar sjansen på å utfordre diktaturer ved at de også skal vite at de vil bli tatt i mot den dagen de må flykte.

Nå er det som om det er en fiktiv skremmende skikkelse, eller en forestilling om fremmede ansiktløse mennesker som skal flomme inn over oss og ødelegge vår velstand som i altfor stor grad har fått råde. Og ledende politikerne har mye av ansvaret for retorikken som ligger bak denne glidningen.

I løpet av noen år på begynnelsen 20-tallet i forrige århundre hjalp Fridtjof Nansen flere hundre tusen flyktninger slik at de kunne komme tilbake hjem til over 30 forskjellige land, han fikk innført Nansen-passet, som gjorde at mennesker kunne reise i trygghet gjennom Europa. «Never in my life», he said, «have I been brought into touch with so formidable an amount of suffering.»

I 1973, etter det blodige kuppet i Chile, instruerte daværende utenriksminister Knut Frydenlund ambassadør Frode Nilsen om å arbeide med alle tenkelige midler – også på kanten av diplomatiet for å få fengslede chilenere ut av fengselet og til sikkerheten i Norge. Frode Nilsen gjorde en heltemodig innsats på oppdrag fra den norske regjering. Og mange kom hit.

Jeg vet ikke sikkert når det vendte, når det snudde. Jeg kjøper ikke forklaringen fra de politikerne som har vist til sterke økninger i antall asylsøkere som bakgrunn for innstramning og endring av språkbruk. For variasjonene i antall asylsøkere har vært små, om man sammenlikner med andre land og andre områder. Det er det noe annet og mer i spill.

Kanskje har avstanden i tid til vår egen erfaring av okkupasjon og nød blitt for stor, og velstandsøkningen for enorm? Generasjonen som opplevde okkupasjonen, som så resultatene av fengsling og forfølgelse, og som selv opplevde flukt eller hjalp folk å flykte, er snart borte. Vi ser at ytre høyrepartier med retorikk rettet mot nye ”fremmede” vokser og får innflytelse i Europa på nytt. Ute i Europa snakkes det om Festung Europa, en mur som skal holde andre ute, i Norge er det gangbar politisk retorikk fra vårt største politiske parti å snakke om ”Gjerdestolper” og å redusere menneskene det gjelder til ett eneste ord- returnektere.

Begreper som solidaritet og medmenneskelighet har nesten forsvunnet fra den offentlige samtalen. Internasjonal solidaritet, kamp mot undertrykkelse og utbytting, og kamp for menneskerettighetene var for noen år tilbake på en helt annen måte framme i den politiske bevisstheten. Mange av de sentrale politikerne i Arbeiderpartiet og SV og andre partier, var aktive i for eksempel arbeid mot apartheid i Sør-Afrika , i støttearbeid for Palestina eller Latin-Amerika eller andre solidaritetsbevegelser, mange lærte politikk via denne typen arbeid- og det var det som fikk dem til å brenne. Det er vanskelig å se klart hva som ligger bak vår tids tilhardning, som stadig når nye høyder. I våre dager vil ikke vår regjering godkjenne klageordningen til Barnekonvensjonen som vi har ratifisert. Hvorfor ikke? Norge bevilger penger til FN, men reserverer seg fra FNs råd om flyktninger. Asylsøkere blir mistenkeliggjort i generaliserte vendinger.

Det er en dårlig skjult sannhet at norsk asylpolitikk nå opererer med kvoter som styrende på hvor mange som skal få opphold fra forskjellige land, i stedet for utelukkende å legge til grunn humanitære hensyn og hvem som trenger beskyttelse etter konvensjonene når det innvilges opphold. Dette sees blant annet på hvor mange som får opphold hvert år, det er 5000 det , uavhengig av antallet asylsøkere. Antallet som får opphold på humanitært grunnlag har brått sunket fra flere tusen til bare noen få hundre, fra det ene året til det andre. Hva som skal til for å få opphold på humanitært grunnlag er ikke til å forstå.

Er det slik at en fremmedfiendtlig strømning representert ved ytre høyre vokser så sterkt i Europa, at hele politikken farges av dette. At de mer ansvarlige politiske kreftene defensivt selv står for tilhardningen i asylpolitikken, fordi om ikke vi gjorde dette, så skulle dere fått sett på tilhardning?

Jeg har hørt dette argumentet gjengitt i litt forskjellige utgaver fra politiske rådgivere i arbeiderpartiet, og seinest i samtalen med Statssekretær Lønseth og u.t. i regi av Morgenbladet: Han spurte om jeg var klar over at det var politiske krefter som ville straffeforfølge helsearbeidere som ga helsehjelp til papirløse, og sa at dette hadde de ( Arbeiderpartiet og regjeringen) jo greid å hindre. Mitt svar var at det bare skulle mangle. Egentlig ble jeg sjokkert av dette utsagnet, begrenser arbeiderpartiets humanitære ambisjoner seg til å hindre at helsearbeidere som frivillig gir helsehjelp til papirløse skal bures inne? Sannheten er jo at det er graden av anstendighet menneskelighet i selve politikken som føres som teller, og med denne typen regnestykker sklir grensene for hardheten stadig lengre.

Jeg tror det gjøres en stor og fatal feil om arbeiderpartiet og andre innbiller seg at de skal vinne politisk ved å låne litt klær av Frp, et plagg her og der liksom, som i retorikken, ”det er mye riktig i de spørsmålene som Frp tar opp i asylpolitikken, men også viktige forskjeller mellom oss. ” Dette signaliserer for alle som vil se, at Frp er på offensiven, og at Ap er på defensiven. Det signaliserer at Ap ikke står opp for asylsøkerne, men at de går inn på samme ferd som Frp og ender opp med å kriminalisere flukt og nød. Forskjellen minker stadig og er snart ikke merkbar. En unnvikende og feilslått strategi.

Alle partier har ansvaret for asylpolitikken, men det er de største partiene, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet som sitter med nøklene til hvordan politikken skal være. Jeg tar særlig for meg arbeiderpartiet, fordi de nå sitter i posisjon- og fordi de har hatt solidaritet med de mest utsatte menneskene som sentralt begrep i sin politikk og i sin historie.

Noen av politikkens områder kaller på en særlig ansvarlighet hos politikerne. Noen områder kan ikke reduseres til et politisk spill. Det er områder hvor det står om selve menneskeverdet. Et eksempel vil være at vi ikke kan godta at det ikke er sykehus i hele Sør-Norge. Da må de ansvarlige myndigheter gripe inn, også om det skulle koste dem politisk. Vi kan ikke la mennesker fengsles til uverdige forhold. Vi kan i det hele tatt ikke la et politisk spill være det avgjørende i humanitære spørsmål, vi kan heller ikke la det få lov til å bli avgjørende i asylpolitikken!

Jeg mener at det er det som skjer nå i asylpolitikken, ledelsen i arbeiderpartiet nekter å diskutere realiteten av at barn skades, av at menneskerettighetene brytes i Etiopia, av at palestinerne flykter fra et helvete, at advokat Humlen og Prosedyregruppa i Advokatforeningen vinner et stort antall saker mot UNE og avslører mangler i rettssikkerheten for asylsøkere, og satser alt på at den opparbeidede autoriteten ved å uttale selve ordene : rettferdig, human og rettsikker behandling, og flertall på noen årsmøter i AP, skal redde dem fra videre kritikk. Ap sier på en måte, vi trenger ikke å diskutere med dere, flertallet vil stole på oss bare vi sier rettferdig. De satser på å definere virkeligheten, men kanskje blir de innhentet av en annen virkelighet .

For å endre flyktninge-politikken må det skje en endring nedenfra som velter det politiske spillet i asylpolitikken og endrer dets karakter. Det spillet hvor mange politikere tror at de vet hvordan landskapet ligger i Norge når det gjelder asylpolitikken. De som tror at det er en evig politisk sannhet at to tredjedeler i Norge støtter en hard og restriktiv asylpolitikk. De papirløse selv, Babak, Dawit, Mohamed og Mahdi må sammen med alle oss andre riste dem ut av søvnen. Vi må vokse oss enda sterkere!

I løpet av et år har to saker med all tydelighet vist at asylpolitikken ikke lenger kan regnes som forutsigbar for noen. Det første var Maria Amelie saken! Noen dager og uker var kritikken mot regjeringen så sterk og unison at mange ikke visste hvor det kom til å ende, meningsmålingene svingte voldsomt. Det ble i ettertid forsøkt redusert ned til effekten av Marias person, en tynn analyse! Skadebegrensning kaller jeg det.

Nå i dag ryster fortsatt saken om de 450 asylbarna det politiske landskapet- det startes støttegrupper i grupper i alle landsdeler, innad i arbeiderpartiet koker det fortsatt, og fagbevegelsen rører på seg. Det blir selvfølgelig forsøkt redusert til at det bare er enkeltsaker som vekker sympati, og bare barn. Jeg tror at folks solidaritet og støtte vil vekkes i mange saker, om de bare løftes tydelig nok fram, slik at de bryter gjennom lydmuren.

Men like viktig som disse sakene som har brutt gjennom i media, er den fronten som har blitt bygget ved Asylmarsj 2011, ved den sterke Palestinerleiren, ved Papirløse Fortellinger, ved utrettelige ARS, ved den nye Foreningen av tolvte januar, ved en sterk folkelig bevegelse i Stavanger, ved bispene og kirken, ved Bergensopprøret rundt Nathan, og mange mange flere, og nå ved Atelier Populaire!

Det er denne brede fronten som skal sikre at stadig nye sider ved asylpolitikken kommer opp til bred debatt. Da vil det hete i noen aviser at folket er for en restriktiv asylpolitikk utenom i forhold til det og det og det. Vi skal gjøre listen av saker og grupper som folk må ta stilling til og politikerne må ta stilling til, stadig lengre!

Ser dere ordet føleri, oversett det med solidaritet! Ser dere ordet realisme, oversett det med tortur og smerte og flukt. Ser dere ordet naivitet, oversett det med kjærlighet. Ser dere ordet asylbarn, si våre barn!

Jeg vil en Flyktningepolitikk med mennesket i sentrum, det sårbare mennesket som er tvunget til å oppgi sitt hjemland. En flyktningepolitikk som kjenner på smerten. En flytkningepolitikk som ikke skittkaster de som får avslag. En flyktningepolitikk som ikke er ufeilbarlig, og skjuler sine feil, men som gransker dem. En flyktningepolitikk som har respekt for ordet rettferdighet. En flyktningepolitikk som bekjemper råskap mot asylsøkere.