Flyktning

Appell til utlendingsmyndighetene

F1F15461-BD6B-4107-915B-727E5AFF5DED

Ahmad Panahi utenfor mottaket i Sandnes hvor han har bodd siden januar. Mottaket er det niende i rekken av bosteder siden november 2015.  Foto: Jon Ingemundsen

Denne appellen har tidligere vært publisert i Stavanger Aftenblad 3. april 2018. Vi løfter den frem igjen, og ber deg lese betraktningene fra en av dem som føler håpet renner vekk med vår behandling. Ahmad Panahi er enslig mindreårig asylsøker fra Afghanistan.

APPELL TIL UTLENDINGSMYNDIGHETENE av Ahmad Panahi

Jeg sender denne apellen til dere for å bli forstått bedre.                              

For noen år siden, da jeg var en ungdom, ble jeg nødt til å forlate landet mitt, alle mine minner fra barndommen og alle mine verdier. Jeg var et hjemløst barn uten noe håp om et rolig og fredelig liv uten konflikt. Jeg flyktet til Norge i håp om å bli møtt av rettferdighet, trygghet og menneskerettigheter.

Jeg opplevde mange vanskelige situasjoner på vei fra Afghanistan til Norge.

Jeg er også et menneske som deres barn, med hjerte, årer, øyne og følelser. Jeg vil gjerne oppleve min barndom som et barn, men fordi jeg ikke hadde foreldre trengt jeg noen jeg kunne stole på og dele livets vanskeligheter og opplevelser med. De første dagene på mottak opplevde jeg at de beste menneskene var der for å ta vare på oss. Men nå er det dessverre ikke slik. Personalet i mottak gir ikke opplæring i kjærlighet og tilgivelse, og de viser ikke godhet. Hele døgnet forskjellsbehandler de, og tvinger oss til å reagere. I våre knuste hjerter dyrkes håpløshet. De vet vel at vi ikke har noen i Afghanistan til å støtte og lytte.

De gir oss et sted å bo og mat, og så sender de oss tilbake når vi blir 18.

Vi er som barneslaver, fangede barn, hos dere. Dere leker med vår skjebne. Og vi har ikke noe valg, og må tåle det. Jeg har oppfattet litt av betydningen av ordet menneskerettigheter. Og ja, de finnes hos dere. Men ikke for oss som er flyktninger og har opplevd krig.

De som har flyktet fra krig og hjemløshet er ikke glade for deres psykiske tyranni. Er dere klar over de vanskeligheter og dårlige psykiske situasjon flyktninger er i? Har dere hørt en flyktning og deres hjerter og smerte? Vet dere hva som foregår i vårt land?

Det er bra å være human. Det er ikke viktig med hudfarge og etnisitet. men ikke prøv å lure andre, ikke misbruk, ikke stigmatiser!

Ikke ta fra noen rettigheter! Er det rettferdig at enslige mindreårige asylsøkere sliter med å sove om natten? Det gjør at vi sliter med skole og konsentrasjon. Er det rettferdig at utlendingsmyndighetene legger press på oss, slik at vi opplever mareritt og selvmordstanker? Hvor lenge skal vi vente, har dere glemt oss?

Og tror dere den afghanske regjeringen kan garantere noe? At den kan garantere vi ikke blir drept, torturert, henrettet? hvis dere tror det, gjør det. Jeg tror det ikke. Jeg vet hva som foregår i Afghanistan. Smerten og de vonde opplevelsene jeg bærer på, er nesten umulige å beskrive, muntlig og skriftlig. Når jeg tenker på livet mitt blir jeg lei meg og gråter. Jeg vil heller være i fengsel i Norge enn å bli sendt tilbake.

Dere har sagt at jeg blir sendt ut når jeg blir 18. Betyr det bare ett år igjen å leve? Du kan være dommer. Er det min skjebne å dø? Jeg fortjener ikke det, men å leve et trygt liv i et trygt land. Jeg har flere ganger tenkt på selvmord og flere metoder for det. Jeg lider under det. Hvis smerten ikke behandles, vil jeg dø av den. Dere må forstå det. All smerte er ikke lik. Mennesker er forskjellige. Alle sår blir ikke bra, det blir arr og erindring. Hva galt har jeg gjort, har jeg drept noen? Er det derfor jeg blir sendt ut? Samtidig er jeg forfatter og artist. Jeg kan lese, sy klær og bygge hus. Jeg kan dyrke forskjellige vekster, passe dyr som sau og geit. Jeg kan spille dambore. Hva galt har jeg gjort? Hvorfor ta min rett til å leve et liv? Jeg har mistet alle familiemedlemmer. Er ikke det nok ?

Må jeg selv også dø? Er det det som er galt, at jeg ikke har noen til å forsvare meg?

Vær så snill – hjelp meg! Ikke legg press på meg. Vi har opplevd mange mareritt og fortvilelse. Jeg blir sendt som en fotball fra mottak til mottak og er nå på mitt niende. Kan noen være snille og sette seg inn i min situasjon? Jeg er et menneske som trenger empati. I mitt liv har jeg aldri opplevd glede eller den omsorg alle mennesker har behov for. Vær så snill, finn andre måter å behandle oss på. Se asylsøkerne og vurder oss ordentlig. Gi oss det rettferdige svaret vi fortjener å få. Jeg sier det enkelt: Ikke send oss tilbake til Afghanistan hvor vi har mistet alt. Vi ønsker ikke retur.

Dere vet nok hvor mye krig og grusomhet det er i Afghanistan. Hvorfor bryr dere dere ikke om det, men sender oss tilbake uansett? Hvorfor har jeg fått negativt svar? Jeg finner ingen begrunnelse. Jeg kom ikke til Norge som ferierende turist. Redselen for retur unner jeg ikke noen. Vi har forlatt landet vårt på grunn av krig og terror. Det venter oss 100 ulike problemer ved retur. Landet er ikke trygt, det er et av de farligste i verden.

Send meg et brev hvis dere lurer på noe eller har spørsmål. Jeg kan og vil svare.

 

 

Reklamer