Fengsling

Herrefolkets hund

 

Skrevet av vår nestleder Evy Ellingvåg.

En faktafortelling i fiksjonsform, en novelle om tusen liv.

https://antirasistisk.no/eksterne-skribenter/herrefolkets-hund/

IMG_4179

27 APR 2017 |  EVY ELLINGVÅG

Ned fra fjellene kommer den, duften av urter og snø feier hver morgen byluften ren. Den svale vinden skiller ikke mellom boulevardene og de fattige gatene, den deler raust av duften i en ny dag. Fukten i gresset før solen har stått opp, den høye himmelen som hvelver seg skiller ikke på marmorfliser og murstein av leire, på glassfasader og bølgeblikk.

Det er den blå timen før solen og dagen griper fatt i menneskene og sender bilene ut i trafikken, da det enda er spor av stillhet i en by som aldri sover. Muazzinens stemme bryter stillheten og bæres med vinden, duftene og klarheten inn i morgenen.

Inn gjennom de trange smugene snirkler brisen seg, og underveis plukker den med seg den spede stemmen fra den nyfødte. Han, som kom i natt.

Den vesle gutten ble født som flyktning, men det visste han ikke da. Ferskentrærne blomstret og bladene glitret i solen i herrefolkets hage.

Han var litt klossete, den vesle. Litt for lett å ta, litt for lett å skremme. Det var mange som ville skremme, det var mange som var sinte. Han forsto at de var sinte fordi han var liten, klossete og fra et annet land. Han forsto det nå. Han hørte ikke til. Han var mindre verdt, så det var lov å slå. De store barna slo, voksne slo.

Da han ble stor nok, ble han sendt på skole noen dager i uken. Skole for sånne som ham, som bodde på nåde i annen manns land. For en liten, litt klossete og engstelig gutt som stammet, var skoledagene harde. Lærere slo. Andre elever ertet og skremte. Han var så lett å skremme!

Han var eldst. Han var sine foreldres håp. Han var den som måtte levere karakterkortet til far, og som måtte flykte hals over hode ut på gaten og bli der, når foreldrenes håp om den skoleflinke gutten ikke ble gjenspeilet i karakterkortet.

Så sitter han der, utenfor. Utenfor det som skulle være hjemme, men som nå er et sted han er forvist fra. Han fryser. Han er sulten, redd og lei seg. Visst ønsker han at han var like flink som de andre barna. Visst ønsker han vel å være den sønnen de var stolte av! En barsk og flink gutt som ikke stammet og som ikke var redd for mørket, og som ikke måtte gjemme seg for herrefolket og deres stokker og slag. Han ber, slik han har lært. Han ber så inderlig han kan, skjelvende, tryglende ber han fra dypet av sitt hjerte; Gud, hjelp meg nå!

De tar det innover seg etterhvert. Han kommer ikke til å bli til noe der de er. Han vil ikke kunne ta vare på foreldrene den dagen da herrefolket ikke lenger har bruk for deres arbeidskraft.

Han krymper seg ved synet av mors underdanighet der hun vasker herrefolkets hus, han ser frykten i sin fars øyne når han får beskjed om at det ikke er mer jobb til sånne som ham, om han ikke lar seg betale dårligere…..og far lar seg betale dårligere. Han har ikke noe valg.

Mors og fars underdanighet og frykt blir til sinne og aggresjon i møtet med den vesle, puslete gutten. Hvorfor er han ikke sterkere? Hva kan vi bruke ham til?

Enda en gang er han jaget ut. Enda en gang er det smugene, trappene, broene som blir hans soverom til han kan få komme hjem….kanskje i morgen?

Han går ikke lenger på skole. Mor og far har ikke oppholdskort lenger, og da får ikke gutter som ham gå på skole. Når han ikke er på skole, må han jobbe, men jobbene er få, de må skje i skjul fordi de ikke har lovlig opphold, og det er hardt arbeid for en barnekropp. Jo større han blir, jo vanskeligere er det å få skjult arbeid. Jo eldre han blir, jo tyngre blir jobbene og betalingen er ofte at arbeidsgiver ikke sladrer til herrefolket om at man er ulovlig i landet.

Du skal reise. Det er bestemt. Du skal til Europa. Det er foreldrene som sier det. Han skjelver, han vet ikke, forstår ikke, vil ikke skjønne…. Vi har solgt eiendom i hjemlandet, vi har tatt lån, og vi har bestemt at du skal til Europa. Der skal du finne deg jobb og hus, og vi stoler på at du klarer det. Vår, og dine søskens fremtid avhenger av at du kommer deg frem, at du får bli og at du får jobb.

Klarer du det ikke, er du ikke velkommen tilbake i denne familien. Da er du å anse som død for oss.

Han forstår at han ikke har noe valg. Reisen er bestemt, smugleren er betalt. De er en fattig familie, så reisen er kjøpt så billig de kan få den, likevel er det dyrt.

Jeg er redd! Jeg vil ikke reise, men jeg vil heller ikke bli. De voksne er slemme, både herrefolket og min egen familie….de vil ikke ha meg her. Jeg er ikke ønsket. Kanskje de vil bli glad i meg om jeg klarer det de ber om? Kanskje de kan bli stolte da? Jeg skal gjøre det de ber om. Jeg skal reise, jobbe, lære og bli min families trøst. Kjære Gud, om du ser meg, hjelp meg på reisen!

Han er ikke alene, de er flere som ham. Flere unge gutter som har fått samme beskjed; det er ingenting for deg her. Herrefolket kaster oss ut, herrefolket bruker oss til de ikke kan bruke oss mer, og deretter er det ingenting. Hjemlandet ditt har hverken arbeid eller trygghet for deg, så du må dra. Reis, min gutt, reis!

Han vet at det er farlig over fjellet. De går om natten, utenom stiene. Herrefolket vokter grensene, og blir de tatt vanker det fengsel og deportasjon til hjemlandet. Han fryser, han sitter tett sammen med de andre, sammen kryper de nærmere grensen i hælene på ham som har fått betalt for å følge dem. Det er snø, det er regn, det er vind og det er kaldt. Han har bare klærne han går i, og de kan ikke tenne bål i frykt for herrefolkets grensevakter. Han ser hva som skjer med dem som klager, så han klager ikke.

Skrekken sitter i kroppen, hver muskel verker, men nå er de over grensen og over i neste land. Han vet han ikke kan være her…han vet at det er forventet at han reiser videre, og han vet at den reisen er farlig. Europa sa de. Han er ikke i Europa ennå.

Er det noen som vil gi meg en seng å sove i, gi meg vann å vaske meg i? Er det noen som sier “velkommen” til meg i dette landet? Nei, her er det for mange av oss. For mange som ikke hører til, for mange som vil vekk, for mange….Vi setter oss inn i en minivan, full av ungdommer, og den kjører….

De snakker ikke mitt språk her….de snakker et helt annet språk. Jeg skjønner ikke språket…

Så sovner han, i bussen med de andre unge som ham. Sover gjennom landet som ikke er landet som skal være hans. Sover på skulderen til en annen skjebnebror til de stanser….

I skogen, mellom klippene. Vent, har smugleren sagt. Vent her. Og de venter. Dagen før ble de kjeppjaget. Heldigvis var det bare lokale folk, en slags sivil milits. De kom seg unna, selv om de hadde fått juling og flere hadde mistet eiendeler da de løp så fort de kunne mellom klippene, haugene og trærne. Da mørket falt på, krøp de tilbake til stedet smugleren hadde bedt dem vente. Det eneste de klarte å tenke på, var om han hadde vært der og sett etter dem, og ikke funnet dem. Kanskje han trodde de var forsvunnet? Tenk om han ikke kom tilbake? Den fjerde kvelden kom han. De var på de siste skvettene av vann. Brød, kjeks og frukt var forlengst spist, og ingen tok sjansen på å forlate stedet for å skaffe mer mat eller vann. Ingen tok sjansen på å bli etterlatt blant klipper og skog alene….Men nå var han her.

Mørkt. Hav. Vær stille. Vent. Vest. Bilslange. Hysj. Vind. Bølger. Salt smak blander seg med den metalliske smaken av frykt. De lister seg ut av skogen, mødre med barn på armen, gamle, menn, unge gutter. Mange unge gutter og menn. Båten er svart som natten, svart som havet. Noen forsøker å diskutere med smugleren, forsøker å fortelle at det var ikke dette de hadde betalt for, de hadde betalt for en trygg båt..og smugleren gir dem beskjed. Det er denne, eller ingen. Det er nå, eller aldri.

Mødre biter tennene sammen og hvisker oppmuntrende ord til barna de holder tett inntil seg. “Det går bra! Vi kommer til å klare det!”

Gutten gjør så godt han kan, og hvisker også “det går bra, dette skal vi klare sammen!” Sier han det til seg selv, eller sier han det til dem omkring seg? De er redde alle sammen. Alle 60 menneskene ombord i båten.

Jeg er så redd! Tenk om min mamma hadde vært her og trøstet meg nå. Tenk om jeg hadde hatt en mamma her som hadde hvisket “det går bra” i øret mitt. Da skulle jeg holdt henne i hånden og hvisket tilbake “det går bra, dette klarer vi sammen….” Vært stor og modig. De er heldige, barna. De har en som elsker dem. Om man dør, dør man mens man var redd men elsket.

Natt. Mørkt.Bølger. Vann inn i båten. Bølgene er krappere, vinden er hvassere, båten er tyngre, barna gråter, mødrene hysjer og synger lavmælte sanger fra hjemme, der det var tørt. Der de var noen. Der det var deres ferskentrær i hagen…. Sakte…sakte….der ser de Europa. Europa er der!

Båten kjører inn i steinstranda, og de kravler ut, løfter unger, gråtende menn og kvinner kysser stranden. Alhamdulillah! Han fryser så fælt, for han er så våt, så sulten og har vært så redd så lenge og han er stor gutt men liten gutt og gråter stille men nå er han i Europa! Han klarte det!! En gullfarget seiersfolie pakkes om ham, et menneske ser ham i øynene, smiler, de røde vestene ligger som et teppe langs stranden og viser vei.

Han går og går og går sammen med de andre. De vet hvor de skal.

Enda et språk. Jeg skjønner ikke, hvor mange språk er det i verden? Er det bare jeg og de som likner meg som snakker mitt språk? Hvordan skal jeg forstå alt jeg trenger å forstå! Nå kjenner jeg meg dum igjen, akkurat som på skolen. Akkurat som når min far slo meg og kastet meg ut. Jeg forstår ikke alt dette…..men jeg går. Jeg går dit de andre går.

Flokker av mennesker. Mennesker med barn, mennesker med språk han aldri har hørt, alle sammen går de. Nordover, sier de. Nordover. Mennesker som slår. Mennesker som gir mat. Mennesker som gir sko, et telt, et teppe. Mennesker blant alle menneskene, noen som sier “Hei”, noen som smiler. Han begynner å håpe at mennesker kan være snille. Han går, går og går.

De lange nettene under broer, langs jernbanelinjer. De harde nevene, de myke stemmene som vil han skal…..som lover kjærlighet om de får kjenne hans mykhet…..og hardheten. Slagene. Håret som trekkes tilbake, skriket som kveles i strupen….i morgen går vi videre. Enda et land, enda en grense. En mor som ser barnet i øynene hans og én natt lager leie for ham blant sine små….han sovner til varmen av hennes stemme når hun synger dem i søvn. Sangen om ferskentrærne der hjemme. Sangen om fjellene, om de vide steppene, om den varme våren og jorden som bærer all historie. Lavt og inderlig siver sangen inn i blodet og inn i søvnen.

“Norge”.

I tre måneder har han gått, gjemt seg, sultet, frosset, kjempet og nå er han her.

Noen som ham selv hjelper ham å finne Politiets Utlendingsenhet. Noen som ham, og noen med vest passer på ham og passer på at han er trygg. Hos politiet er de vennlige, og han forteller dem at han ikke vet helt hvor gammel han er, men han tror han er tjueto. Hvorfor sier han tjueto? Alle kan se at han ikke er tjueto. Han er en ung gutt. Et barn. Politiet tror ikke han er tjueto, og politiet sier at han må vente litt, så skal han få en voksen som er bare sin, en voksen som skal følge med på at han blir behandlet godt hos politiet. Han vil være tjueto. Da kan han raskere begynne å jobbe. Da kan han raskere gjøre mamma og pappa stolt. Da kan han raskere vise dem at han duger. Men han får ikke være tjueto.

Verget er en mann. En mann som smiler, og som snakker med myk og rolig stemme. En tolk forteller ham hva som skal skje, og hva han må gjøre. Fingeravtrykk….registrering. Hva heter du? Hvor har du bodd? Hvor lenge har du reist, og hvor har du reist? Han svarer så godt han kan, han forstår det er viktig.

Så rart. Politiet er ikke sinte. Politiet hører på det jeg sier…..blir de sinte når det ikke var sant at jeg var tjueto? Nei, de smiler….og de ser på hverandre, han som heter verge og politiet og tolken….de forteller meg at de ser jeg er et barn. Javel, så ser de at jeg er et barn da. Men jeg er ikke sikker på hvor gammel jeg er….Jeg gikk på skole til tredje klasse, i herrefolkets skole for sånne som meg. Etter tredje klasse fikk vi ikke fortsette å ha oppholdskort, og da fikk jeg ikke gå mer på skole. Det gjorde ikke så mye for meg, for jeg hadde det ikke godt der. Jeg liker ikke lærere som slår. Men jeg tror jeg er femten? Sytten? Hadde ikke mamma skrevet noe i familiekoranen? Hvilket tall var det hun hadde skrevet bak mitt navn igjen…?

Han er forvirret, men han vil så gjerne se smilene. Se de vennlige øynene. Han leter etter svarene som kan bringe frem de vennlige øynene….

Paradis! På mottaket er det voksne med snille stemmer. Damer som smiler, menn som ler. Voksne menn som foreslår å sparke ball! Det er dyne, det er seng, det er mat. Det er dusj og det er såpe og det er klær….og det er ungdommer som ham. Ungdommer som er glade, som forter seg å laste ned Duolingo og alle app’er de kan, for nå skal vi lære oss norsk! Nå er vi fremme, nå er vi trygge, nå skal vi lære og være til nytte! Han er fremdeles den myke, den naive, den som de voksne må bruke ekstra tid på. De andre guttene syns det er gøy å fortelle ham skrøner, og han sitter med store øyne og åpen munn; er det sant??

Han må begynne på skolen. Han gruer seg, han har ikke hatt det så godt på skolen. Nå skal han kjenne seg dum igjen. Men han tar feil! På skolen er det voksne med snille stemmer, voksne som tar seg tid….og langsomt, langsomt forstår han at han kan være trygg på denne skolen. Ingen slår. Ingen kjefter, og ingen sier han er dum. Han får ros, fordi han er omtenksom. Han er flink til å være omtenksom. Han elsker det når alle er glade og alle har det bra!

Hvem er denne damen som er mitt nye verge? Hun snakker samme språk som herrefolket, hun vil helt sikkert ikke like at jeg er her! Men…hun er helt annerledes? Hun har myk stemme, hun lytter til meg….og hun spør meg om jeg har det bra! Når skal hun bli sint? Jeg må passe på hva jeg sier, så hun ikke blir sint eller lei av meg…..men….hun virker så trygg. Kan jeg kalle henne tante?

Alderstest, sier de. Han må ta alderstest. Verge forklarer, de andre guttene på mottaket, de som har tatt alderstest forklarer. Han er ikke så redd. De skal ta bilder av hånda og bilder av tennene hans, og med de bildene kan de finne ut hvor gammel han er, sier de.

Flott! Det er bra! Han vil jo gjerne vite hvor gammel han er! Det er så dumt når han er her i Norge, der alle vet hvor gamle de er, å ikke være sikker. Han gleder seg! Så smart at de har funnet en sånn måte som kan fortelle hvor gammel man er! Røntgenbilder, og etterpå tur på Mc Donalds. Han elsker McDonalds! I grunn elsker han Norge!

De voksne på mottaket er bekymret. Han er så sårbar, så ung. Han er lett å lede og han er uendelig naiv. De legger ekstra ressurser inn i å lære ham daglige strukturer, for han glemmer seg bort og er ikke så helt stø på å vaske klær og å lage mat. Men med god hjelp og snille ansikter går det fremover hver dag. De voksne skriver til UDI, sånn som de skal gjøre. De forteller om den unge og sårbare gutten, han som er full av omsorg og inderlig naiv.

Så deilig å krølle seg sammen i sofaen, spise popcorn og se på Disneychannel! Tegnefilm er det beste som fins, og aller best er filmen om Løvenes Konge. Simba, Simba er som ham, han er Simba.

Asylintervju. Heldigvis skal tante være med. Han får kalle henne tante, og hun skal passe på så godt hun kan at han skjønner spørsmålene han får. Når hun er der, er han litt tryggere. Han har fått vite at han må fortelle alt, alt, alt på intervjuet…men det er vel ikke mulig. Det er ikke alt som kan fortelles. Mannen som ville ha kroppen hans, det kan ikke fortelles. Å ikke være elsket at mamma og pappa, det kan ikke fortelles. Det er så mange ting som ikke kan fortelles.

Det er vondt å huske. Jeg er kvalm, jeg er redd, jeg forstår ikke….hvorfor spør han om det samme? Hvorfor spør han så mange ganger? Jeg vet ikke! Jeg er usikker….jeg er redd! Husker jeg riktig? Hvem er denne tolken? Vil tolken snakke om meg og om min skam? Tolken er mitt folk, jeg vet ikke hvem tolken snakker med! Jeg vil være flink, jeg vil svare men jeg vet ikke! Tante, hjelp! Jeg er et barn og jeg trenger hjelp….hvorfor spør han enda en gang??

Brevet. Hver dag spør alle om brevet. Er det kommet? Får jeg bli? Er det her jeg skal være?

Hans brev kommer. I brevet har de bestemt at han er voksen, at han er mer enn 18 år….Han, som ville være tjueto. Han, som ingen trodde på når han ville være tjueto, han har håndrotben som har vokst ferdig og da er det bestemt. Han er mer enn 18. Det er en lege som har satt fasiten, og fasiten skal følges.

Tante er fortvilet. Nei, sier tante, du er et barn. Jeg vil skrive og fortelle at du er et barn, og at vi skal ta vare på deg. Tante er lei seg i øynene, sint i stemmen men han skjønner at hun ikke er sint på ham.

Tante vil jeg skal ha det godt. Kan tante hjelpe? Kan læreren min hjelpe meg? De må tro på dem som kjenner meg, de må tro på at jeg er et barn!!

Hva skjer med meg nå? Hvem er de som ikke vil jeg skal være her?

Mottaksleder tar ham på kontoret og forteller at han må flytte nå. UDI har bestemt at han er voksen, så derfor må han flytte fra alle han har blitt kjent med, alle som kjenner ham. Mens klagen på vedtaket skal behandles, skal han bo på voksenmottak. Der er det ikke skole, der er det ikke voksne som hører på når man har vondt i magen før man skal sove.

Han faller sammen, inni seg. Skolen som han elsket å gå på har ikke lenger en stol til ham. Han ligger under dynen sin uten å få sove. Tankene svømmer i et mørkt, mørkt hav av forvirring, avvisning, frykt og fortvilelse. Han drikker litt vann, han spiser mat uten å smake. I mens skriver verge, mottak og advokat til UDI. Dette er en svært ung gutt, skriver de. Han er i modenhet blant de yngste vi har. Han trenger bistand og oppfølging for å klare seg selv, men han er godt motivert.

Han er lett å lede, skriver de, som et moment i hans umodenhet.

Han får ikke besøk av tante mer. Tante får ikke være verge når han er voksen. Men tante skriver meldinger og snakker i telefonen. Tante er en klippe. Tante, og den snille, snille damen som snakker hans dari-språk. Han vil de skal være der alltid. Han vil de skal være glade, at de skal smile og at de skal skryte av ham. Når han ligger under dynen og dagdrømmer, prøver han å holde fast i at de har sagt han er verdifull.
Han kjenner seg ikke verdifull.

Han venter på nytt brev. Denne gangen går han ikke til postutdelingen hver dag, han er alt for redd for konvolutter. Konvolutter med de røde bokstavene på og hans navn. De betyr «Du mister noe». Hver gang har de betydd han har mistet noe.

Når han tenker på konvolutten som må komme, kryper han lenger under dyna og synger stille for seg selv, sangen om ferskentreet hjemme….

Lyset i øynene forvirrer, bråket og larmen, hva skjer?

Politimennene kommer på natten, de er mange og de vekker dem alle sammen. Ta med deg en bag, det er alt. Skal du pakke den? Ellers pakker politiet….han kjenner hjertet banke i halsen, i hodet, smaken av metall i munnen, hvor skal vi? Hva skjer nå?

Han settes i fengsel. Celledøren lukkes tungt og låses, og han er innelåst helt alene.

Jeg kan ikke dette. Jeg orker det ikke. «Kommer du tilbake, er du som død for oss». Jeg har det bedre død.

Han trekker av seg genseren sin og lager en løkke rundt halsen sin med den. Han binder den andre enden fast i klesskapet, og så setter han seg ned for å dø. Betjentene i fengselet har forstått at de har fått ansvar for en ung gutt i dypeste fortvilelse, og de er forberedt. De redder ham fra døden. Han sier ikke takk. Så tar de ham med til Trandum Utlendingsinternat.

Den lille bag’en med tøy får han beholde, men telefonen sin får han ikke ha, han må kle av seg og stå over et speil og huke seg ned og hoste….hvorfor gjør de dette? Hva har han gjort? Tante? Tante??

På Trandum spør de hvem som er verge, han klarer ikke å si navnet hennes. Hun heter bare tante….når de spør ham hva mottaket heter kan han ikke klare å huske det…han har bodd på fem mottak, og alle har forskjellig navn på et språk han ikke lenger har plass i kroppen til å lære….

Han gråter i telefonen når han endelig får ringe. Hva skal det bli til med ham?

I fire lange uker sitter han fengslet på Trandum. Tante og den snille, snille damen forsøker alt de kan, advokaten forsøker alt de kan, de ringer, de faxer, de skriver, de sender, de prøver alt de kan. Hver gang gråter han i telefonen. Han veksler mellom å sitte og se på tegnefilmer om og om igjen, og å gråte utrøstelig. Tante og den snille, snille damen kommer på besøk på Trandum. Inne på et besøksrom sitter de, sammen med andre pårørende som besøker sine, kanskje for aller siste gang.

Det er et rom der alt liv og lys er trukket ut av menneskenes øyne. Et rom der det bare er plass til desperasjon, til bunnløs sorg, til apatisk overgivelse og til dødsangt. Ingen mobiler, ingen kakestykker, ingen tyggegummi er lov å gi. Bare nærvær og klem, å dele smerten i håp om at delt smerte ikke er dobbel men halv.

Jeg orker ikke å kjempe lenger. Jeg forstår ingenting. Jeg er her, jeg kommer ingen vei, jeg har ingen håp. Jeg ser på Simba og Nala, igjen og igjen og igjen….Simbas frihet kom til slutt. Simba kom tilbake som en helt. Jeg sitter her som en ingenting, og jeg skjønner ikke hva jeg har gjort som er galt. Jeg prøver å be til Gud, men jeg tror ikke han hører meg. Han kan ikke høre meg her inne, kanskje han ikke bryr seg om gutter som meg?

Så kommer de, så henter de ham, alle hans bønner om å slippe, all hans frykt for fremtiden, alt er til ingen nytte. Som en tynn skygge med skuldrene krummet til beskyttelse mot vinden, følelsene og livet går han over asfalten og opp trappen bak i flyet. Flyet til Kabul går, og han er ombord. Hele den lange reisen gjennom Europa, hele hans pause i paradis der han fikk være en gutt på skole med et håp og en drøm om en fremtid, hele foreldrenes håp, hele hans drøm om å kunne gjøre dem stolt tilbakelegges med mange hundre kilometer i timen. Istanbul. Kabul.

Kabul. Så fremmed! Jeg har aldri vært i Afghanistan før, jeg kjenner ingenting her! Folk snakker mitt språk, men folk ser rart på meg…..jeg har feil klær. Jeg ser vestlig ut….jeg er redd! Telefonen, jeg må finne wifi….Tante! Kjære snille tante og kjære snille damen som snakker mitt språk….Jeg er i Kabul! Hva gjør jeg nå??

De første to ukene bor han i et hotell som norske myndigheter leier så de returnerte ikke skal havne på gata når de kommer til Kabul. Mange ungdommer som ham er returnert, mange voksne. Alle forvirret. Noen forsvinner i løpeüt av en dag eller to, noen blir på hotellet og forsøker å orientere seg om mulighetene for arbeid og bolig. Det er ingen muligheter for arbeid eller bolig. I løpet av kort tid skifter de fleste fra jeans og t-skjorte til kurta og fra caps til kufi. De stikker seg ut nok som de gjør.

Tante og den snille damen er fortvilet. De vet at den unge gutten er et lam for løvene. De forsøker å holde motet oppe i ham, forsøker å gi kloke råd om hva han bør gjøre, men det finnes ingen gode råd.

Etter de to ukene er over, har den snille damen og tante vært i kontakt med et nettverk som sivilsamfunnet i Norge, Sverige og Afghanistan står bak, og han får en seng i Safe-house som de har opprettet og betaler for. En seng i en leilighet der mange av ungdommene som enda ikke har funnet noen vei får være en stund til. I uke etter uke sitter gutten i leiligheten. Han er for redd for å gå ut, han vet ikke hvor han skal gå. Han kjenner ingen. Jo, han kjenner én.

Simba er her. Det er ingen som liker Simba, de sier han er skitten og sparker etter ham. Jeg liker Simba. Simba liker meg. Han følger meg i gården, han kommer når jeg kommer ut. Jeg gir ham mat og vann og klapper ham. Han har snille øyne, Simba. Og ha slikker tårene mine. Det er bare jeg og Simba som vet at jeg kaller ham Simba.

Jeg fortalte til den snille damen at jeg er sammen med Simba. Jeg fortalte henne om alt Simba og jeg gjør, og da var hun glad i stemmen. Jeg elsker når de er glade i stemmen, når de smiler gjennom telefonen….

Jeg kunne høre tante bli lei seg når jeg fortalte at jeg ser på youtube. Hver dag, mange timer. Jeg ser på youtube om Syria og Irak og krigen i nord i Afghanistan. Jeg ser fordi alle de andre ser. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Og Gud hører ikke på meg, jeg hører ikke Gud.

I to lange måneder sitter gutten i safehouse og ser på youtube og klapper Simba. Han har ingen penger. Han har ingen familie, ikke noe nettverk, ingen som kan gi ham jobb eller bolig. Snart må han ut av safehouse, og da vet han ikke hvor han skal dra. Mange sover under broer og i uorganiserte flyktningleire i og utenfor Kabul, men også der er man avhengig av nettverk. Noen som kjenner noen som kan legge inn et godt ord og ta imot en liten avgift…..han har hverken nettverket eller pengene. Han har youtube og wifi på Safehouse, og det er alt han har. Og minner om et Norge med tante og den snille damen, de glade voksne og skolen. Han ser på bildene på mobilen og på facebook, igjen og igjen og igjen….

….så blir det stille fra ham. Ingen kontakt, én dag, to dager….tre dager….

Teheran. Her kjenner jeg meg igjen. Her er også mitt folk. Ingenting er forandret, og jeg vet jeg må passe meg for  basij og politi så jeg ikke blir deportert tilbake til Afghanistan. Kanskje, kanskje kan jeg finne jobb? Hvis jeg lar meg betale lavest, kanskje jeg kan fylle magen med mat?

Ferskentrærne står med nakne grener, ikke engang ferskentrærnes sang hilser meg velkommen…..

Her er broen jeg sov under for et helt liv siden. Da var jeg ikke ønsket, men jeg hadde en drøm. Kanskje jeg finner drømmen igjen om jeg legger meg der og sover?

Han fant de andre som ham i små grupper. De snakket lavmælt sammen om krigen. Om at sånne som dem kunne få opphold i Iran hvis de deltok i jihad, i Revolusjonsgardens tropp i Syria. De hellige stedene må beskyttes, moskeer og byer må forsvares mot dem som vil avsette Assad. Ja, det er mange som blir shaheed, martyrer, men da har man dødd med mening. En betydningsfull død. Og lever man, kan man få et liv med mening. Meningsfullt blir det uansett utfall.

Man får betalt. Man får mat. Man får uniform og våpen. Man får fellesskap og man finner mening enten man dør eller er i live.

Han hører de snakker, han hører dem fortelle om dem som er reist og dem som aldri kommer tilbake. Så skjønner han. Dette er hans eneste og siste mulighet for at mor og far skal være stolte. En sønn som er shaheed er bedre enn en sønn som ikke lykkes med noe i livet.

Gud? Jeg har gitt opp Gud. Det er ikke for Gud jeg vil gjøre dette. Jeg vil gjøre det for mat. For tilhørighet. For verdighet. For å være en som har betydning, en som mine foreldre kan snakke om. Ja, jeg kan dø, men jeg har dødd så mange ganger til nå i livet. Dør jeg nå, så er jeg død for alltid. Det er ikke det verste som kan skje.

Han møter opp og skriver under. Så ringer han tante og den snille damen en aller siste gang. De trygler ham om å la være, de ber ham om å tenke seg om, de forklarer ham at han er så ung, han vil risikere å misbrukes som te-gutt…..han er ubøyelig.

De sier det til hverandre, begge to. Både tante og den snille damen kan høre det. Han er forsonet med sin skjebne. Han er trygg i røsten når han forsikrer dem om at det er dette, dette som var meningen med hans liv.

Å falle som kanonføde i frontlinjene i Syria.

Ferskentrærne har fått blader igjen. Nå hvisker de en sang, stille, stille. En sang om aldri å glemme en ung gutt og hans strevsomme liv i søken etter kjærlighet, etter mening, etter å bety noe for noen.

Sangen kommer med vinden, og om natten drømmer tante og den snille damen om den unge gutten med den barnslige gleden, den dype sorgen og sangen river et lite stykke av hjertet løs.

https://antirasistisk.no/eksterne-skribenter/herrefolkets-hund/