Forfatter: Marit_Tolvtejanuar

Regjeringen Solbergs engangsløsning for de lengeventende asylbarna

Foreningen av tolvte januar vil komme tilbake med kommentarer rundt helheten i det som kalles «asylavtalen» fra sonderingssamtalene til Solberg-regjeringen i en senere pressemelding. Vi vil her  fokusere på den delen som omhandler de lengeventende barna, regulariseringer og regelendringer.

Vi ser positivt på den påtroppende regjeringens vilje til å løse den til nå fastlåste situasjonen rundt de lengeventende asylbarna. Dette er en mangfoldig gruppe som kjennetegnes av at foreldrenes avslag på asyl og vedvarende returproblemer har resultert i langtidsboende barn. Barna har gjerne blitt godt integrert, og mange av dem opplever Norge som sitt eneste hjemland. Noen har endog rukket å bli myndige uten å huske en annen barndom enn den de har hatt på et norsk asylmottak.

BarnIIIDet er velkomment at samarbeidsavtalen anerkjenner behovet for en varig regelendring som i større grad tar hensyn til hva som er barnefaglig forsvarlig. I arbeidet med regelendringen vil det være nødvendig å se hen til flere av sakene der barn har bodd lenge i Norge, og vurdere de barnefaglige konsekvensene av å opprettholde en livssituasjon preget av utrygghet.

Regjeringen Solbergs sonderingstekst om utlendingsfeltet etterlater seg imidlertid en del nødvendige presiseringsbehov. Vi ser at overskriften i avsnitt C nevner en regulariseringsordning for langtidsboende barn og deres familier fra land med returavtale; vi kan ikke se at de som er fra land uten returavtale ikke bør få en tilsvarende løsning, ettersom disse barna i utgangspunktet er i en like  vanskelig situasjon. Vi ser at det vil oppstå store skjevheter i forhold til hvilke barn som anerkjennes innenfor engangsløsningen, avhengig av  hvilket tidspunkt Norge signerte returavtaler med ulike land.

Foreningen anser det som vesentlig at barnas beste vektlegges tyngst også i en diskusjon om regularisering. Hvilke land de kommer fra og hvorvidt det foreligger en returavtale er mindre relevant i et barnevelferdsperspektiv enn lengden på botiden, graden av integrerering og barnets generelle omsorgssituasjon. Vi forstår behovet for å sette rammer rundt engangstiltaket, men mener at rammene primært må forankres i barnets tilknytning til riket, og ikke til hvorvidt Norge har evnet å forhandle på plass returavtaler med opprinnelsesland.

Mange av landene vi ikke har returavtale med er menneskerettslig problematiske. Eksempelvis har flere av de lengeventende barna opprinnelsesland Iran og Sri Lanka.

Den menneskerettslige situasjonen i Afghanistan er heller ikke velegnet for barn som har vokst opp under norske betingelser. Returavtalen med Afghanistan ble signert i 2005, og barn som har vært her i årene fra 2005 til nå inkluderes altså ikke i regulariseringsforslaget slik vi forstår skissen i samarbeidsavtalen.

Det er positivt å konstatere at  Høyre og Fremskrittspartiet ser ut til å erkjenne at disse barna fortjener den omsorgen som de så langt har vært avskåret fra. Tiden fremover vil vise i hvilken grad Solberg-regjeringen føler seg forpliktet til å utforme praktisk politikk i tråd med intensjonene i samarbeidsavtalen. Lakmustesten vil være hvor mange av de lengstværende barna som vil kunne få opphold som følge av regularisering og regelendring. Ordninger som bare i liten grad løser problemet vil tilsi at samarbeidsavtalens intensjoner ikke oppfylles.

Vi er innforstått med at utgangspunktet for forhandlingene har vært krevende og vil gi både Venstre og Kristelig Folkeparti ros for viktig og skadereduserende arbeid. Viktige markører i asylpolitikken ser ut til å være ivaretatt, men samarbeidsavtalen krever utdyping og omsetning i en politikk med sterkere fokus på barnets beste.

Politikken vil avgjøres i Stortinget. Fram til voteringene er over forventer vi at det arbeides med å fylle punktene med innhold til det beste for barna det gjelder. Barn som har sin tilhørighet i Norge.

Styret,

Foreningen av tolvte januar

Advertisements