Forfatter: Evy_Tolvtejanuar

Den klundrete midlertidigheten

Klundrete å forstå for noen og enhver, dette med «midlertidige tillatelser» til enslige mindreårige og dette med «internflukt».

En vanlig avisleser forutsetter jo at de som får midlertidig opphold får det bare fordi de ikke har forsvarlig omsorg i hjemlandet, og at det derfor er helt trygt – vanskelig, ja – men trygt, å reise ut fra Norge igjen når man er myndig og ikke har krav på voksenomsorg. Det er vel bare rett og rimelig, vi kan ikke gi opphold til folk bare fordi de er små?

Hvis du gidder, kan du være med på en liten, men utfordrende rundreise i hva slags logikk som anvendes når man skal bygge regelverk som skal sørge for at færre får opphold enn de som strengt tatt har rett til det.

1) Utlendingsforskriftens §8-8 gir rom for å gi et midlertidig opphold etter §38 (humanitært opphold) dersom man har fylt 16 og den eneste grunnen for å ikke returnere er at man mangler omsorgspersoner i hjemlandet. Aha, fint – tenker du kanskje. Altså er det ingen *andre* farer for vedkommende, har utlendingsmyndighetene kommet til.
Mj..neida. Det er ikke helt sånn. For

2) Internfluktalternativet – altså at man kan bli «sendt på internflukt» er en rar greie. For det første, det å bli henvist til internflukt *forutsetter* at det er anerkjent at man er i risiko for brudd på konvensjonene ved retur til hjemområdet/asylområdet. Ja, sier utlendingsmyndighetene, her er det sannsynliggjort en forfølgelse som ellers ville gi deg rett til opphold etter §28, MEN – flaks for oss, det gjelder primært eller bare for hjemområdet ditt. AKA – det er dér Taliban oppholder seg eller klanen vil ta livet ditt eller tilsvarende.
Dét løser vi gjennom å henvise deg til et annet område i hjemlandet ditt, der vi for tiden mener det er trygt nok, basert på et utvalg kilder.
Og sånn sett i relasjon til pkt 1: Da, på internflukt, er du trygg – og vi har redusert risikoen for deg på en sånn måte at det som gjenstår er «den eneste grunnen for å ikke returnere er at man mangler omsorgspersoner i hjemlandet».

3) Så da kan vi forsvare å gi deg midlertidig opphold til du blir 18. Midlertidig §38, midlertidig humanitært opphold.
Når du er 18, er det andre sårbarhetskriterier som skal være oppfylt for å få humanitært opphold, da skal ikke hensynet til barnets beste lenger være et grunnleggende hensyn, så da må du nesten bare reise, altså. Selv om vi i hht pkt 1 har etablert at du sånn sett har beskyttelsesgrunn men i hht pkt 2 kan få «effektiv beskyttelse» i et annet område av hjemlandet (som Kabul) fordi vi legger til grunn at ikke klaner eller talibaner følger med der, og vi legger til grunn at myndighetene vil beskytte deg mot sånt som tvangsgifte fordi det står i loven.

4) Hadde vi imidlertid beholdt rimelighetsvilkårene, slik UNHCR og folkeretten mener vi skal, ville vi måtte vurdere om internflukten var *rimelig* å henvise til. Rimeligheten ligger i hvorvidt det er mulig å livberge seg der, om du har noe nettverk der som kan bistå deg, om de sosiale og humanitære forholdene er til å leve under (skole for barna? lege? medisiner? osv). Er det ikke rimelig, ville vi formodentlig gi deg §28-beskyttelse, konvensjonsbeskyttelse, og du får omtales som flyktning og verdig i samfunnsdebatten. En av de «reelle flyktningene».

Har du fulgt med så langt? Jeg er imponert!

Essensen er; når man diskuterer enslig mindreårige eller man diskuterer internfluktalternativ, så er det avgjørende at man ikke forledes til å tro at a) de har kommet hit av bekvemmelighetsgrunner eller b) at vi ikke har anerkjent at de potensielt har et beskyttelsesbehov.

Det er mulig at vi gjør dette fordi en EMA koster så mye å ha omsorg for, at vi ikke syns det er forsvarlig økonomisk. Det er mulig at vi gjør dette fordi vi vil sende signaler om at de bør flykte et annet sted (for flykte, det gjør de). Det er også mulig at vi gjør dette fordi det er ansett som politisk viktig å legge press på Afghanistan. Det er mye som er mulig, og mest sannsynlig er det en nokså utilgjengelig og usalig blanding av alt det ovenstående.

Det som i allefall er helt mulig, er at alt dette er ungdommene helt uforskyldt i. De har hatt håp om å få gå på skole, leve trygt, kunne være fri ungdom i et fritt land. De har hatt håp om å bli tatt på alvor.

Ikke visste de hvor alvorlig de skulle tas. Helt storpolitisk sett.

Evy Ellingvåg, nestleder

Reklamer