Appell: Rune Berglund Steen på Humanitetsmarkeringen

steen220314-595x258

Kampen for barna

(Teksten er tidligere publisert på Dagsavisen Nye Meninger.)

Kjære alle sammen,

Tidligere hadde vi amnestier for lengeværende asylsøkende barn gang på gang. Dette er første gang vi har sviktet barn i denne ulevelige situasjonen.

Noe alvorlig har endret seg. En viktig barriere er krysset når et krav om medmenneskelighet overfor barn har blitt et betent tema i norsk samfunnsliv.

Mens tidligere generasjoner av asylsøkende barn har møtt humanitet, mens barna har vært dem vi har favnet om midt i en ellers hard asylpolitikk, møter nå også barna dette samfunnets hardhet.

Aldri har debatten om asylsøkende barns skjebne vært så lang, aldri har den vært så vond for barna, og aldri har så mange barn lidd under vår svikt.

Mer enn 20 EU-land har gitt opphold til tusener på tusener av papirløse, både barnefamilier og voksne uten barn. I Norge har vi kranglet om noen få hundre barn i mer enn tre år.

I mer enn tre år har barna måttet holde ut at deres skjebne har vært tema for en kald og ofte kynisk debatt blant de voksne i dette landet.

I mer enn tre år har de måttet holde ut en svartmaling av deres foreldre som kyniske som for dem må være helt uforståelig. De kjenner sine foreldres kjærlighet. Det de har lært om kynisme, har de lært av oss.

De har måttet holde ut en endeløs serie med signaler, løfter, politiske utspill som for dem må framstå som et meningsløst villnis av ord.

Alle de av oss som har kjempet, har ikke kjempet bare for barna, men også fordi vi opplever at dette er humanitetens viktigste skanse i asylpolitikken.

Hvis vi virkelig skal svikte her, vet jeg ikke om jeg tør tenke på hva neste trinn skal være i denne vonde nedstigningen.

Det er et behov for å trekke opp en linje og det er behov for å slå en ring, og den linjen må trekkes her og den ringen må slås rundt disse barna.

Etter mer enn tre år er jeg ikke sikker på om de ansvarlige ennå har forstått volden i det som skjer. Jeg bruker ikke ordet for å fornærme eller provosere, men i et forsøk på å beskrive barnets perspektiv på et vis som kanskje omsider kan trenge inn.

Jeg snakker om volden i avvisningen, volden det er for et barn som har vokst opp i dette landet og opplevd at dette er hjemme, for et barn som tror at det har en verdi her, at det betyr noe for andre og har et visst eierskap til eget liv her, volden det er for dette barnet å bli revet opp, sendt ut, absolutt avvist fordi man ikke er norsk på riktig måte.

Tror man virkelig at dette ikke betyr noe, at det ikke lager arr? Tror man at man har rett til å gjøre dette uten at det engang skal hefte ved oss, uten at den unødige avvisningen av hvert av disse barna blir stående som et monument over vår solidaritets utilstrekkelighet?

Barn skal vises kjærlighet. Er det noe de kjenner på kroppen, er det at dette ikke er kjærlighet.

De kjenner på kroppen og i sjelen at de elsker Norge, og de kjenner på kroppen og i sjelen at Norge ikke elsker dem.

Ikke la Norge være det som speiles i disse barnas øyne når politiet kommer til dem en sen kveld eller en tidlig morgen.

Ikke la Norge være de norske vennene og den norske hverdagen og den norske tryggheten som barna lengter tilbake til etter å ha blitt satt på et fly til diktaturet eller krigssonen foreldrene deres en gang flyktet fra.

Det er ikke å undergrave vårt asylinstitutt å vise humanitet. Men det er å undergrave vår humanitet å insistere på denne evinnelige hardheten, å klemme denne hardheten til vårt bryst som om den er vårt kjæreste barn.

I år feirer vi vårt grunnlovsjubileum. Jubileumsåret må handle om å markere det beste i oss, ikke det verste. Slik vi i 1814 hadde en jødeparagraf, trenger vi i år en paragraf som snur den på hodet, en paragraf som markerer jubileet med å åpne armene mot disse barna.

Vi vil ikke ha et år hvor norske barn tvangsutsendes mens vi feirer vår norskhet. Vi vil ha et år hvor vi inkluderer også disse norske barna i feiringen av fellesskapet vårt og av den humaniteten og de verdiene som må være nedfelt i dette fellesskapet hvis det virkelig skal ha en verdi.

Fram til vi oppnår det, er dette et år for kamp, slik det var i 1814.

Kjemp for hvert barn.

Skriv innlegg, send e-poster til de ansvarlige politikerne, ring dem, rop ut mot dem på Facebooksidene deres med den eneste stemmen barna har – vår stemme.

Så lenge barna ikke får fred, la ikke statsministeren vår i fred, la ikke finansministeren i fred, la ikke justisministeren i fred, og la ikke særlig mange av de ansvarlige stortingsrepresentantene i fred heller.

Vi skal ikke sende politiet på dem. Vi skal ikke bryte oss inn hos dem midt på natten og gi dem tjue minutter til å pakke. Vi skal ikke forstyrre deres barnelivs drømmer.

Vi skal gi dem vennlige påminnelser om barns sårbarhet, om vår humanitet og vårt potensiale for humanitet, om at de og vi har et valg og at det fortsatt er mulig for oss som samfunn å fatte det riktige valget.

God kamp!

————

Rune Berglund Steen er en norsk forfatter, aktivist og samfunnsdebattant. Han er leder av Antirasistisk senter, og tidligere vinner av Annette Thommessens minnepris som en av initiativtagerne til papirløskampanjen «Ingen mennesker er ulovlige».

Advertisements

Legg igjen din kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s