Appell: Sturla Stålsett på Humanitetsmarkeringen

stalsett220314-595x289

Det er noen som mener at det er galt å stjele.

Særlig galt skal det være å stjele fra barn, mener de. Verst er det å stjele godteri fra barn, særlig hvis det er voksne som gjør det, sier de. Det er både lettvint og feigt.

Jeg er enig med dem.

Men jeg mener det er noe som er mye verre å stjele fra barna, enn godteri. Jeg mener det verste man kan stjele fra et barn, er barndommen.

«Asylbarna»: smak på uttrykket. I utgangpunktet er betegnelsen kanskje ment som en uskyldig presisering. Men jeg er redd uttrykket gjør noe annet: Den første delen av ordet sluker den andre. Det avgjørende viktige blir at de er asylsøkere, eller rettere, deres foreldre er asylsøkere.

Og dermed forsvinner det ufravikelige og absolutte: At de er barn. Barn først og fremst. Barn framfor alt.

Når dette stilles i parentes, dette at de er barn, da stjeler vi barndommen fra disse barna. Vi stjeler barnestatusen fra dem.

Når innvandringsregulerende hensyn i det hele tatt får lov til å tillegges vekt mot barns beste, så er det dette som skjer: deres egenverdi reduseres, og vektes opp mot noe annet som staten, de voksne, politikken har interesse av.

Og interessen er å skremme andre. Det egentlige formålet er å se over hodene til disse barna og bak til en mulig kø av andre, som også kunne tenkes å ville komme.

Barna må ikke behandles for «bra». For da kommer det flere. De må ikke bare ses som barn. De må ses som asylsøkere. Først og fremst. Dette er den iskalde logikken. Den er uetisk!

For slik stjeler vi, eller politikerne våre, barndommen – i betydning barnestatusen – fra enkelte barn. De er ikke veldig mange. Men hvert enkelt av dem teller. Teller faktisk uendelig mye.

Ved å sette dem på et venterom, stjeler vi også barndommen som tid fra dem. De har fått satt barndommen på vent. De har fått satt livet på vent.

Det er ikke bra for noen å bo på venterommet. Verken voksne eller barn.

Jeg leser i avisa i dag at akkurat nå sover — vel, hun får vel neppe sove — en eritreisk mor med åtte barn i ventehallen på en flyplass utenfor Paris, på niende døgnet. De ble sendt ut av Norge, fordi de ikke kom hit først. At de var barn, den minste 4 måneder gammel, var ikke førsteprioritet i vurderingen, tydeligvis.

Nå har Frankrike ansvaret, sier norske myndigheter. Og de har sikkert rett i alt de sier.

Og så vet vi jo at de tar så fullstendig feil.

Det er feil å sette barn på vent. Det er galt å stjele barnestatus og barndom fra barn. Derfor krever vi at barn alltid får være først og fremst og framfor alt barn. Helt uavhengig av hvem foreldrene er. Hva foreldrene har gjort eller ikke gjort. Hvilke papirer de måtte ha eller ikke ha. Hvor de kommer fra. Eller hva de kan komme til å bli.

Det er pinlig å høre at regjeringen vil innføre større grad av sortering blant flyktningene, ikke ut fra hvilke behov de måtte ha. Men ut fra hva vi trenger her i landet!

Altfor dyrt for oss å tenke slik, sier du? Altfor dyrt å gi humaniteten prioritet i asylpolitikken?

Vi er en rettsstat her i Norge. Rettssikkerheten setter vi høyt. Enhver som er anklaget, skyldig eller ikke-skyldig, norsk eller utlending, har krav på en forsvarlig minstestandard av rettsbeskyttelse. Det setter vi ikke en prisgrense for. Så viktig er rettsprinsippet for oss som samfunn. Det handler om hvem vi vil være.

Hva med humaniteten? Det er ikke, eller burde iallfall ikke være, noen motsetning mellom rettsprinsippene og humanitære prinsipper.

Og de bør uansett ikke prioriteres ulikt.

Å behandle alle mennesker, ikke minst alle barn, med samme respekt, med samme humanitet, burde være selvsagt for oss som samfunn.

Det er pinlig å spørre om vi kan ta oss råd til det. Spørsmålet er snarere om vi som samfunn har råd til å la være.

Derfor er dette en markering for humanitet. Vi samles på menneskeverdets grunn. Vi sier nei til alle tiltak som med overskriften «innstramming» først og fremst er myntet på å gjøre situasjonen verre for allerede utsatte og vanskeligstilte mennesker.

Vi krever en varig, forsvarlig og god løsning for alle de lengeværende asylbarna. Vi krever at barnas beste alltid får ubestridt forrang i asylsaker.

For vi mener det er galt å stjele barndommen fra barn.

————

Sturla Johan Stålsett er en norsk teolog og prest. Han er tidligere generalsekretær i Kirkens Bymisjon, nå prest i Sagene kirke og styreleder i Frivillighet Norge.

Advertisements

Legg igjen din kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s