Regjeringens mangelfulle opprydding: Engangsløsningen for asylbarn

1201logo-595x208

Regjeringspartiene avsluttet i forrige uke forhandlinger med V og KrF om gjennomføringspunkter for utlendingsfeltet, hvor et sentralt punkt er engangsløsningen for en mindre gruppe lengeværende asylbarn. Den konkrete avtalen finnes her.

Bakgrunn

Rammene for avtalen ble fremforhandlet som en del av regjeringsplattformen i fjor høst, men detaljeringen og tolkningene har ikke vært klare før nå. Det hører også med til bildet at regjeringen ikke ville sette barnesakene på vent mens de jobbet med et forlik, og utlendingsforvaltningen har fortsatt å tvangsutsende barnefamilier i mellomtiden.

Engangsløsningen, som gir opphold etter utlendingslovens § 38 (sterke menneskelige hensyn), gjelder asylbarn med minst tre års oppholdstid i Norge per 30. september 2013, deres familie, samt søsken under 18 år, under forutsetning av at:

a) barnet bor i Norge uten oppholdstillatelse
b) Norge har returavtale med barnets hjemland, og
c) returavtalen trådte i kraft etter at asylsøknaden ble levert eller barnet ble født.
d) familien eller barnet selv må medvirke til å avklare sin identitet

En mangelfull løsning

Foreningen av tolvte januar stilte seg allerede i fjor høst uforstående til prioriteringen av land som ikke har villet inngå returavtale med Norge. Dette er regimer som har store utfordringer i forhold til menneskerettigheter, og folk flykter for å redde seg selv, sin familie og sine barn. Eksempler er Iran, Eritrea og Sri Lanka. Vi ser ingen logikk i å prioritere å returnere barnefamilier til disse landene.

Videre finner vi det ulogisk at de som omfattes må ha søkt om asyl før returavtalen trådte i kraft. De barnefamiliene det gjelder har ingen påvirkning på hvorvidt Norge har klart å få til en returavtale med deres opphavsland etter at de flyktet til Norge. Dersom de flyktet etter inngåelse av returavtale, og Norge og opprinnelseslandet likevel ikke etter tre år har klart å få til en retur, så må vi også regne med at det er gode grunner til det slik at retur er svært vanskelig eller umulig. Hensikten med engangsløsningen var jo nettopp å få ryddet opp i situasjonen og få et antall barnefamilier ut av en håpløs og for barna svært skadelig limbosituasjon. Disse barna har regjeringspartnerne sviktet.

Det er også en stor svakhet at prinsippene i engangsløsningen er vanskelig å forstå for dem den er ment å skulle angå, så vel som for allmennheten.

Foreningen har advart partiene tidligere mot å inngå et forlik som risikerer å resultere i flere «Taiman-saker» (27-årige Taiman Agid Fatah ble sendt ut tidligere i år etter 13 i Norge mens familien og yngre søsken fikk bli). Å sette familiesplittelser som kriterium for å gi opphold til fortvilte barnefamilier er ikke menneskerettighetsnasjonen Norge verdig.

Gode momenter

Vi tolker avtalen slik at barn/familier som forvaltningen har vært forhindret fra å gi opphold grunnet § 66 første ledd bokstav a og d (har i prosessen gitt feilaktige opplysninger eller aktivt unndratt seg utsending / er bort- eller utvist fra annet Schengen-land) omfattes av engangsløsningen forutsatt at de bidrar til å avklare identitet. I så fall er foreningen fornøyd med denne justeringen.

Avtalen stadfester 3-års rammen som en viktig tidsgrense. Dette er noe utlendingsforvaltningen må legge seg på minnet også i arbeidet med andre barnesaker, utenfor engangsløsningen. Likhetsprinsippet har stadig vært trukket frem som et vesentlig moment, og vi forutsetter at likhetsprinsippet gjelder når det faller barnet til gunst.

Vi får nå en forskrift som forteller hva som skal vurderes av tilknytningsmomenter, herunder sårbarhet, omsorgssituasjon i Norge og muligheter for å gi omsorg i hjemlandet, samt menneskerettslig situasjon ved retur. Dette er hensyn som skal avveies mot noe som allerede er forskriftsfestet, nemlig innvandringsregulerende hensyn. Dette skal og må føre til at de innvandringsregulerende hensynene nå vektes ned i forhold til hva som er barnets beste.

Det er viktig at ny forskrift understreker at et avslag skal være barnefaglig forsvarlig, vi stiller oss imidlertid avventende til presisering av hvilken barnefaglig kompetanse som skal vurdere forsvarligheten.

Foreningen av tolvte januar har sterke forventninger til at en styrking av barnas rettigheter i forskrift implementeres på en slik måte at vi unngår å se barnefamilier bli returnert til totalitære regimer, jamfør vår vurdering ovenfor.

Veien videre for asylbarna

Engangsløsningen er dessverre ikke en adekvat løsning for flertallet av de lengeventende asylbarna. Deres rettigheter som barn og medmennesker ignoreres fortsatt av regjeringen og stortingsflertallet, og foreningen konstaterer at kampen for menneskeverdet fortsetter.

22. mars arrangeres nye markeringer for asylbarna i flere norske byer, også foran Stortinget i Oslo.

Advertisements

Legg igjen din kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s