Nyhetsbrev 7. september 2013: Stortingsvalg

Valg2

Asylpolitikk er et tema med mye sprengkraft, noe vi også har sett gjennom valgkampen. Til tross for at det putrer langt over overflaten på dette området, så har de fleste partier valgt å holde lav profil på dette i sine presentasjoner av egen politikk.

Vi er selvsagt innforstått med at et stortingsvalg dreier seg om mye annet. Det dreier seg om økonomisk styring, infrastruktur, helsepolitikk og skole. Men det dreier seg også om verdier. Slik vi ser det har bevisstgjøringen rundt virkningene av dagens asylpolitikk seilet opp som ett av de største verdispørsmålene i Norge på mange år. Måten asylsøkere omtales på spenner fra villedende retorikk og mistenkeliggjøring til sympati, men det kommer også noen konkrete forsøk på forbedring. Disse forsøkene har hatt dårlige kår de siste årene. Så dårlige at vi iblant har lurt på om det kan bli stort verre innenfor de konvensjonsrammene vi har å forholde oss til.

Utlendingsforvaltningen
Mye fungerer godt, og mange i utlendingsforvaltningen gjør en kompetent jobb. De fleste ønsker vel at asylinstituttet skal være skjermet. At for eksempel kriminelle grupper benytter seg av dette systemet for bevisst å utøve kriminalitet på norsk jord er selvsagt uakseptabelt og rammer asylsøkere både med og uten opphold hardt. Men til tross for at mye er velfungerende kan ikke dette bli en sovepute når vi stadig opplever nye mennesker som har det veldig ugreit.  I enhver bedrift og i ethvert velfungerende samfunn er det helt nødvendig å sørge for forbedring når systemet ikke fungerer optimalt og mennesker lider. Dette gjelder også i asylpolitikken.

De usynliggjorte
Blant oss lever en gruppe mennesker som er usynliggjort. De omtales som ulovlige innvandrere, papirløse og returnektere. Noen har faktisk levd her i et par tiår uten basisrettigheter som retten til forebyggende helsehjelp, retten til å kunne ta en jobb, leve et anstendig liv uten frykt. Begås det selvmord i denne gruppen så registreres ikke dette og det finnes få statistikker. De er her men de er usynliggjort og desto lettere gripbare for politisk retorikk.

Mange har en historikk som kunne bidratt til en sterk nyansering og berikelse i det offentlige ordskiftet, men de høres i veldig liten grad.

Selv om deres beskyttelsesbehov ikke anerkjennes innenfor de rammene Norge per i dag har satt, så er det ikke dermed sagt at de ikke har behov for vern. Det er mange barn i denne gruppen som er født og/eller vokst opp i Norge, mange av disse har offentligheten blitt kjent med i året som gikk. Mange lever fremdeles her, andre er sendt ut – uvisst til hva.  Det finnes personer i denne gruppen som har valgt å oppgi feil identitet. Det finnes sympatiske folk, usympatiske folk, noen er kranglete, andre er diplomatiske. Det finnes mye kompetanse, det finnes mye desperasjon. Det finnes mange ressurssterke og mange ressurssvake. Det finnes mye sterk overlevelsesvilje, men det finnes også mye svart fortvilelse.

Realitetsorientering
Felles for de er at de befinner seg i en vanskelig og ofte sårbar situasjon. Og det er nå vi kommer inn på dette med valg og verdier og hvilke linjer vi bør ha i dette landet for å få opp øynene for at realisme – det er de som er her. Å jobbe for asylsøkeres rettigheter blir ofte fremstilt som naivitet og noe som skader mer enn det gagner. Realiteten er imidlertid slik den er – det lever usynliggjorte mennesker blant oss som har levd her i mange år, og de vil fremdeles leve her fremover. I møte med flere partier har vi etterspurt konkrete tiltak. «Hva kan dere gjøre for å ivareta situasjonen deres?»

Svaret har forstemmende ofte vært at inngåelse av nye returavtaler er løsningen. Skal dette være løsningen for X fra Iran som har vært fengslet og torturert i hjemland og bodd her i 10 år, Y fra Eritrea som har levd her i 17 år og ikke kan returneres, Z fra Etiopia som har et barn i Norge som har fått opphold tre år i gangen mens mamma ikke kan imøtekomme formalkravene til identitet? Årene tikker og går og ingen greier å lande en løsning.

Dette er ikke imponerende politisk håndverk.

Politikken
Beslutningstakernes rammeverk, enten det er forvaltning eller rettsinstanser, formes politisk. Ved å lytte til lovgiverne og håndheverne lærer vi mer om prosessene. Vi forventer imidlertid at det lyttes også den andre veien. At de som skal beslutte legger igjen mer arbeid i det å sette seg inn i hvordan asylprosessen fungerer i praksis, hva er virkeligheten for de politikken virker for og imot. Vi har ofte savnet en mer faktaorientert tilnærming til dette feltet i de politiske debattene.

Nå finnes det riktignok eksempler som viser en spennvidde også politisk. I både KrF og Venstre nasjonalt sitter det god kompetanse på asylpolitikk. Begge partier har jobbet med å få utfordringene på dagsorden, både gjennom konkrete lovforslag og kritiske spørsmål i spørretimene og visjoner i partiprogrammene. Vi vet at det i AP er sterke krefter som har ønsket å påvirke ledelsen i en mer realorientert asylpolitisk retning. Vi vet at det i Høyre finnes krefter som er opptatt av rettssikkerhet. Vi vet at SV har et partiprogram med flere gode forslag til endringer, og vi vet at det i FrP finnes politikere som i enkelte sammenhenger er systemkritiske og har reagert på enkeltsaker som er belyst, til tross for at også sistnevnte har flagget innstramninger som vi anser som uakseptable og urealistiske. Miljøpartiet De Grønne og Rødt har begge programfestet flere gode forslag til forbedring, og begge har både nasjonalt og lokalt bidratt sterkt og stilt opp ved markeringer og bidratt til å skape bevegelse. Senterpartiet ønsker å styrke det psykiske helsevernet rettet mot asylsøkere og vektlegger at rettssikkerheten må ivaretas til tross for deres ønske om en raskere saksbehandling. I tillegg har vi alle ungdomspartiene hvor vi fra de alle har registrert enkeltutspill, reaksjoner og fra flere konkrete forslag til forbedring.

En tverrpolitisk problemstilling
Asylpolitikk forsøkes ofte presset inn i en tradisjonell politisk høyre/venstre-akse. Men vi behøver ikke bevege oss så langt utenfor Stortingets korridorer før det åpenbarer seg et noe annerledes bilde. Fra stadig flere nærmiljøer dukker det opp saker hvor man i direkte møter med asylsøkere får innblikk i en virkelighet som er annerledes enn den som ofte kommuniseres fra sentralt politisk hold. I lokalmiljøene ser vi også at det vokser frem tverrpolitisk engasjement for de som er berørt.

Ved markeringen for de lengeværende asylbarna 12. januar i år kom det inn flere støtteerklæringer fra formannskap rundt i Norge som hadde gjort felles beslutninger for å verne om familiene sine. I disse foraene sitter det representanter fra FrP til Rødt. Flere ordførere over hele det partipolitiske spekteret har engasjert seg i sine lokalmiljøers saker. Det ytres ikke kun bekymring for måten barnets beste havner bak innvandringsregulerende hensyn, men også forskrekkelse i en del enkeltsaker hvor rettssikkerhetsmekanismene som normalt gjelder har sviktet i saksbehandlingen. Både tall fra Advokatforeningens prosedyregruppe og tall fra omgjøringer i Oslo Tingrett viser at det i for mange enkeltsaker ikke er gjort en tilstrekkelig kompetent saksbehandling av asylsøknadene.

Dette er en del av virkeligheten og forklarer deler av problematikken rundt de lengeværende asylsøkerne med avslag som ikke har reist fra landet. Dette er noe som før eller siden må på politisk dagsorden.

Det sitter kompetanse i flere av de politiske leirene som har en stor jobb foran seg også i tiden fremover. Uavhengig av hvem som ender opp i regjering, så vil de møtes med denne realismen. Grasrotbevegelsen som har vokst fram består av mer enn lokalt politisk engasjement. Den består av venner, nabolag, kirkesamfunn og jurister. Den består av tidligere arbeidskollegaer, bedriftsledere, fotballkompiser og klassekamerater. Den består av fagkompetente, lærere, leger og helsepersonell. Og den består av skribenter, kunstnere, artister og redaktører.

En politisk utopi
Det er en politisk utopi å tro at summen av dette engasjementet for en mer rettssikker og medmenneskelig behandling av mennesker vil fordufte. Mennesker gir ikke slipp på mennesker fordi de forsøkes fortalt at dette er nødvendig for å avskrekke andre fra å komme hit. Hvilket samfunn skulle vi i så fall ha blitt – dersom slike hensyn skulle avgjøre hvem vi har relasjoner med?

Vi har valgfrihet på alle kanter, inkludert valget om å velge vekk valget. Frihet og rettigheter. Vi håper så mange som mulig stiller opp og benytter seg av stemmeretten sin.

Godt valg!

Advertisements