Svar til UNEs redegjørelse for praksisutviklingen for barn på flukt

Bakgrunn

Utlendingsnemnda (UNE) har i dag levert sin rapport på praksisutviklingen i asylsaker som involverer lengeværende barn i tiden etter at Stortingsmelding 27 (2011-12) «Barn på flukt» (BPF) ble lagt frem av regjeringen. Rapporten er et resultat av bestillingen fra tiltak 3 i stortingsmeldingens kapittel 1.6.

UNEs redegjørelse om praksisutviklingen

UNE viser til et relativt lite utvalg på 73 lengeværende barnefamilier med minst ett barn med 4,5 år oppholdstid og ett år skolegang som har fått behandlet klage eller omgjøringsbegjæring etter storingsmeldingen. Av dette utvalget er 10 prosent (syv familier) innvilget beskyttelse (asyl) etter utlendingslovens §28, og 41 prosent (30 familier) innvilget opphold på humanitært grunnlag etter utlendingslovens §38. Dette sammenlikner UNE med resultatet av 40 nemndmøter (vi antar det menes 40 saker avgjort i nemnd) gjennomført i perioden 2010-2011 med det formål å avklare praksis i saker som omhandler lengeværende barn. Om lag 30 prosent av disse fikk innvilget opphold. UNE understreker selv at tallgrunnlaget har begrenset verdi rapportens avsnitt 6.7.1:

– Prosentfordelingen kan endre seg gjennom få nye avgjørelser, og gir i seg selv ingen prognose for hvordan forholdet mellom omgjøringer og opprettholdelser av tidligere avslag vil være i fremtiden.

UNE konkluderer heller ikke sikkert på sammenligningen mellom periodene, men viser til at de har «gitt oppholdstillatelse til forholdsvis noen flere barnefamilier under hensyn til blant annet barns tilknytning enn forut for stortingsmeldingen.» Samtidig mener UNE at Stortingets presisering av tolkningsgrunnlag for regelverket i BPF «i det vesentligste samsvarer med UNEs praksis også før meldingen ble fremlagt.»

Rapporten fra UNE understreker også det betydelige innslaget av skjønnsmessige vurderinger i saksbehandlingen, for eksempel i rapportens 6.7.1 der de viser til  to svært like saker der barna behandles svært forskjellig:

– Blant sakene vi nå har gjennomgått fikk to familier med flere fellestrekk i saksforholdene, bl.a. samme nasjonalitet og 6 ½ års oppholdstid, ulike utfall på sine omgjøringsanmodninger. I begge avgjørelsene er alle momenter, både de som taler for og mot oppholdstillatelse, vurdert i sammenheng og konkret avveid. Avgjørelsene illustrerer at saker med likhetstrekk kan få ulike utfall etter individuell vurdering av selvstendige beslutningstakere.

Dette kompliseres av nemndledernes fullstendige uavhengighet, slik at utfallet av sakene bestemmes av enkeltpersoner med forskjellige måter å vurdere saker på. UNE understreker videre de skjønnsmessige vurderingene som ligger til grunn for avveiningen mellom barnets beste og andre hensyn i rapportens 6.7.4.:

– Hva  som generelt skal til for at hensynet til barnets beste skal gå foran andre hensyn, slik at innvandringsregulerende hensyn eller identitetsspørsmålet ikke har betydning for utfallet, er imidlertid ikke avklart gjennom UNEs praksis. Her er det tale om individuelle vurderinger.

Identitetstvil er et annet åpenbart skjønnsproblem for utlendingsforvaltningens saksbehandling. I rapportens 6.7.6 redegjør UNE nærmere for vurdering av identitetstvil satt opp mot barnets beste:

– I mange saker om lengeværende barn er det tvil om foreldrenes identitet. Om identiteten anses klargjort eller ikke varierer fra sak til sak. Om identiteten ikke er dokumentert, kan det i noen tilfeller være like sannsynlig at den er riktig som uriktig. Hvor sterk tilknytning barn må ha for at tillatelse kan gis til tross for at foreldrenes identitet ikke er sannsynliggjort, er ikke kommentert i meldingen og heller ikke avklart gjennom UNEs praksis. Det samme gjelder om oppholdstillatelse overhodet kan gis dersom foreldrene har oppgitt (og fastholder) en identitet som utlendingsmyndighetene mener er uriktig/falsk. Betydningen av ulike varianter av identitetstvil skjer konkret i den enkelte sak.

Til tross for sprikende praksis og uklare retningslinjer fremholder UNE i rapporten at de sammenliknet med praksis før stortingsmeldingen ser «tydeligere formulerte avgjørelser og mer enhetlig vekting av ulike innvandringsregulerende hensyn som er relevante i enkeltsakene.»

Foreningens vurdering

Foreningen av tolvte januar er innforstått med at vurderingene omkring barnets beste er vanskelige og at de kan komme i konflikt med andre hensyn. Vurderingene skal etter dagens retningslinjer foregå slik at jo lengre oppholdstid og jo mer integrert barnet er, dess sterkere skal de innvandringspolitiske hensynene være for å gjøres gjeldende. Dette innebærer også at barna straffes hardere dess større forseelser foreldrene gjør. Slike forseelser omfatter normalt ikke kriminalitet i straffelovens forstand, men oftest heller brudd på utlendingsloven slik som å oppgi falsk identitet, eller å unngå å melde om bopel.

Neda Ibrahim og hennes søsken ble forrige uke uttransportert etter 10 års botid på Dale asylmottak i Norge. I NRK Ytring  forklarer Justisminister Grete Faremo aksjonen med at foreldrene oppga feil identitet da de ankom Norge. UNEs informasjonssjef Bjørn Lyster bekreftet dette i NRK 11. juni:

–  Å operere med falsk identitet er det som i Stortingsmeldingen «Barn på  flukt»  kalles tungtveiende innvandringsregulerende hensyn, som taler mot at  tillatelse gis. Det betyr at selv om hensynet til barnets beste isolert sett tilsier at det skal gis tillatelse til å bli i Norge så har de likevel ikke fått bli på grunn av det.

Vi registrerer at UNE og Justisminister Faremo konkluderer med at innvandringsregulerende hensyn alltid vil kunne veie tyngre enn barnets beste selv i saker med svært lang botid. De går endog langt i å erkjenne at hensynet til Neda og søsknene ville medføre en konklusjon om å innvilge opphold, men at de likevel bortviste dem for å ramme foreldrene for å ha oppgitt feil opprinnelse. Jusprofessor Jan Fridtjof Bernt kommenterer:

– Dette er i strid med Utlendingsloven, også slik Høyesteretts flertall tolker den i de kontroversielle plenumsdommene før jul der det klart sies at det vil kunne være situasjoner der hensynet til barnet ubetinget må gå foran innvandringspolitiske hensyn.

UNE erkjenner selv at utlendingsforskriftens § 8-12 åpner for å gi oppholdstillatelse av hensyn til barn selv om identiteten ikke er dokumentert, men det valgte de altså aktivt å se bort fra i denne saken. I mai 2013 utalte FNs barnekomité følgende om bruk av «andre hensyn» i barnesaker:

– Viewing the best interests of the child as “primary” requires a  consciousness about the place that children’s interests must occupy in all actions and a willingness to give priority to those interests in all circumstances, but especially when an action has an undeniable impact  on the children concerned.

Ibrahim-barna er et av flere eksempel på at stortingsmeldingen ikke har hatt ønsket virkning. Tvilen som sitter som et fast grunnprinsipp i rettsvesenet vårt har på ingen måte kommet dem til gode. Dersom meldingen er ment å ivareta barnets beste, må det utøves politisk vilje for å finne andre sanksjonsmidler enn bortvisning av barn som har levd størstedelen av sin barndom i Norge.

Konklusjon

Med bakgrunn i et for spinkelt tallmateriale, og den svært forsiktige ordlyden i UNEs egen konklusjon mener vi at evalueringen verken viser en tydelig praksisendring eller klargjøring av tersklingen som gjør behandlingen av disse sakene mer forutsigbar. Vi opprettholder derfor vårt krav om behovet for en forskriftsendring.

Forskriftsendringen må styrke barns rettigheter og innføre en øvre grense for hvor lenge barn skal bo i Norge uten avklaring før dette utløser oppholdstillatelse. Tidspunkt og/ eller kriterier for når barnets beste skal veie tyngre enn innvandringsregulerende hensyn må defineres. Barnets rett til selvstendig og trygg asylsaksbehandling med møterett må også tydeliggjøres

Regjeringen  må sikre tilstrekkelige ressurser til, og effektiv organisering av,  asylsaksbehandlingen slik at barn ikke blir boende i Norge med livet på  vent i mange år. Organiseringen må være slik at asylsøkende barnefamilier sikres en rask, grundig og verdig behandling med både rettslig representasjon og ankemulighet. Rask behandling av saker skal imidlertid ikke gå på bekostning av en trygg og rettssikker behandling av sakene, og vi forventer at forvaltningen styrkes med barnefaglig kompetanse i alle ledd.

Vårt krav om at de 647 lengeværende asylbarna og deres familier må innvilges amnesti snarest står fortsatt fast. Uansett om det skulle bli politisk enighet om at lovverket må tydeliggjøres, eller endog om stortingsflertallet oppfatter UNEs rapport som i samsvar med den praksis de ønsker, så har i hvert fall disse barna ventet lenge nok.

For Foreningen av tolvte januar

Jarle V. Traavik                                Egil Opsahl
Styreleder                                         Leder

Advertisements