Historien om en som ble «hjemsendt»

Av Rolf Idar Isaksen
Denne historien er sikkert ikke unik, men den er likevel betydningsfull, spesielt for oss som kjenner vedkommende, og er altså skjebnen og det som har skjedd til en som UNE og det norske samfunn har vurdert ikke trenger hjelp fra oss.

FOTO: THE NEW YORK TIMES

FOTO: THE NEW YORK TIMES

KORT OM BAKGRUNN:
Denne personen er ikke barn av «papirløse» som det har vært så mye fokus på, men en ung mann som med mye strev og i et desperat forsøk å komme fra et helvete kom hit til landet for å be om hjelp. Han har opplevd ufattelige mange traumer gjennom oppveksten.

Som 5-åring ble hans mor brutalt revet fra ham og drept i vold/krigshandlinger. Det samme skjedde med hans far og familie en etter en til han sto mutters alene og helt toø noen snille, og noen ikke fullt så snille der i samfunnet tok seg av ham. Men han fikk aldri fred. Som tutsie i Vest-DR Kongo var han fredløs og jaktet på som et vilt dyr.

Han har et alvorlig stammeproblem, det kan ta opp til et minutt å få fullført en enkel setning. Hvilken parodi av et rettssystem som finnes i enkelte deler av DR Kongo vil ta hensyn til det, siden de ikke liker Tutsier likevel og mistenker dem for alt. Så han kom i fengsel, ble oppført i nasjonalt sikkerhets-register, selv om han ikke er politisk aktiv/motstander. Det var tider med ut og inn av fengsel, kanskje øst-DR Kongo bedre, men der er det krig og uroligheter. Til sist sa de som tok seg av ham – «Du kommer aldri til å få fred i DR Kongo, vi må få deg ut». Gjennom hjelp og FN systemet endte han altså opp i Norge, hvor jeg ble kjent med han. Og hvor han skulle få hjelp …….
Grunnet hans stammeproblem kom mange ting ikke ordentlig fram. Tolker oversatte ikke riktig. Advokat-hjelp var ufullstendig. Hans advokat ga ham 5 timer, men ikke han, han overlot saken til en student, «for han var for dyr». Ingen forsøk på å få inn ekstra hjelp på grunn av stammingen. Svært mangelfulle opplysninger ble gitt videre til myndigheten i saken (Problemet med stamming ble f.eks. aldri nevnt). Han fikk aldri hjelp fra psykolog/lege i forbindelse med stammingen mens han var her. På dette grunnlaget ble gutten «dømt» av utlendingsmyndighetene. Klager og anker til UNE ble ikke godt forberedt og ga egentlig ikke så mange andre vektige argumenter.

Vi som kjenner ham kom inn etter dette og ser all galskapen i etterkant. Da han levde i forskjellige flyktninge-mottak og hans siste anke var blitt avvist, ble disse mottakene levende terror-kamre. Politiet kom og hentet folk om natten da de visste at de var hjemme og det ble mye skrik og spetakkel om natten og vår venn levde i frykt hver natt og kunne ikke sove. Å returnere til det helvete han kjente «hjemme» hans mareritt. Vi tok han inn hjemme – han reiste fra mottaket. Gjorde vi noe ulovlig? Den stakkars gutten trengte hjelp.

Mange henvendelser til advokater, klage til advokatforeninger, myndigheter, alt, intet hjalp. På tross av alt han hadde opplevd har han bevart sin integritet og er en intelligent ung mann (egentlig en ressurs-person), kanskje er det derfor de (våre myndigheter) mente han ikke trengte vår hjelp. Han ble urolig hos oss. Lokalt politi hadde begynt å ta kontakt. Han rømte til venner i Oslo. Vi hørte ikke noe mer fra han, før vi hørte fra ham på interneringsleiren på Trandum (for de som er dømt til å reise hjem). Da hadde han blitt plukket opp av politiet på vei hjem fra en tur i Sverige hvor han hadde forsøkt å finne løsninger. Han kjempet desperat mot deportering til Kongo. Han spurte: kan dere sende meg til Tanzania i stedet – alt annet enn helvete i Kongo. Nei, det var ikke instruks. Til slutt måtte han bare resignere.

SKJEBNEN ETTER «HJEM»SENDELSE:
Han ble satt i fengsel med en gang han kom hjem. Kom seg så til øst-delen av DR Kongo, men som sagt intet blivende sted på grunn av krig og alle tidligere erfaringer. Hvilket annet land i Afrika kunne han finne er liv i fred i? Han fikk hjelp til å komme til Nairobi, Kenya – et av de roligere landene i regionen, men var ikke velkommen grunnet blant annet høy arbeidsløshet. Og han har vanskelig for å gjøre rede for seg. Vi prøvde å hjelpe han med vurderinger, sendte han litt penger. Han spurte: skal jeg fortsette å være her i Kenya på turistvisum og bruke penger på en måneds husleie, når jeg ikke vet om dette er stedet å satse på? Skal jeg prøve å komme med til Tanzania?

Han er nå flyktning i Afrika. Hvilke opsjoner gir dette ham?

Foto: Voice of America

Foto: Voice of America

Her er en av hans betraktninger:
-Today Waking up in the morning i asked myself whether Kenya was the adequate place for me to apply for asylum. I just feel like this country is full of asylum seekers. And unlike many countries, in all Kenya there are just two refugees camps: one for Somalis and other for others where thousands of people. And probably if i apply for asylum i will living in the Kakuma Camps for months or more likely many years in a condition like this one http://www.youtube.com/watch?v=9Z2RzNphJZk

Her er den neste meldingen:
-I took the money for the rent today. I have to go pay it today too. But i have a strong feeling that I could organize my life otherwise. These two months will be a waste of money and time. I feel like the organization of asylum system here in Kenya is not like in Norway. In Kenya people who flee drought or hunger have the same status as those who flee war or persecution. All live in the refugee camps manage by some European or American NGOs. You have no right to work, study, better off your life or anything else you just live with food ratio given by UNCHR. And this will go on for the rest of your life if you are accepted as refugee. Among the refugee the luckiest ones are given the opportunity to start off a new life mainly in USA, Canada, Australia and in some cases in Scandinavia or UK. But the process of the selection of these hundreds of thousands of refugees is all full mystery for everyone including for UNCHR itself.

Thinking deeply I feel like southern Africa countries has more opportunities and more tolerant and don’t have problematic neighboring countries that can bring more refugees. To waste all this money and time for something that outcome is uncertain and even worst that what happened in Norway make me fill very bad. Life’s not easy anywhere but I think I’m taking the easiest and the most problematic solution for my life.

Hva nå? Vi hører bare sporadisk fra han. Han er tydelig på leting.

Så sendte han denne linken: Dette er hvordan flyktningleire virker i Afrika. http://refugeestrappedinmalawi.blogspot.com/

I siste melding vi hørte fra han sier han:
Today is my last day as freeman, now on i’ll be again a refugee through UN probably in Malawi. This I think my last writing (i just have few minutes). I think of you all the time and hope God will keep on blessing us. I will bring proof of my identity unlike what I did in Norway. But they made some mistakes on it. As i was in Goma, they have written the place of birth Goma and the date of birth was lessen of 1 year because the person helped to do all precedures of getting that «laissez-passer» done. I don’t know whether is going to affect my credibility. Plus i have a visa of Tanzania and Kenya so i do not know whether they are going to send me back to a third country like in Europe. I have really no money so i do not if they are going to feed me during this days. Hope they best and i see like you are only the truth family that i have and it’s hard for me to leave you and my last thoughts go to you as well. God Bless you.

Nå er alt stumt. Vi hører ikke mer fra han. Han har antakelig ikke kommuikasjonsmuligheter der han er nå.

BETRAKTNINGER:
Enhver av oss som kjenner slike menneskeskjebner vrir våre hender og tenker: Er det ikke mulig å hjelpe? Han var her i Norge. Han hadde hatt slike muligheter. Kunne vi ikke bare ha adoptert han? Hadde myndighetene godtatt at vi garanterte for han økonomisk? Du som leser dette kan sikkert forstå at vi føler dårlig. Har vi gjort det vi kunne? Det har vi jo ikke. Hverken personlig eller som system som forsøker å hjelpe i Norge.

Advertisements