Yalda-saken – en Kafka-prosess

(Åpent brev til UNEs direktør og UDIs direktør, med kopi til Justisdepartementets politiske ledelse)
Tromsøjenta Yalda

Tromsøjenta Yalda

Utlendingsnemnda (UNE) sin behandling av søknaden fra Tromsøjenta Yalda og hennes familie om opphold på humanitært grunnlag nådde i går et nytt bunn-nivå.

I august 2012 vant familien en klar seier over UNE i Oslo Tingrett. I siste time anket UNE, ankesaken var berammet til 13. og 14. juni 2013. I går meldte imidlertid familiens advokat Arild Humlen at han har mottatt et prosesskriv i ankesaken fra regjeringsadvokaten som ga beskjed om at anken er trukket.

Den gode nyheten ble raskt spredt, inntil UNE meldte til media at dette var en misforståelse. Til itromso.no sa UNEs seniorrådgiver Don Radoli: «Det har vært en kommunikasjon mellom oss og regjeringsadvokaten, og her et sted har det skjedd en feil.»

I går ettermiddag la UNE ut følgende redegjørelse på sin nettside:

UNE har ikke trukket anke i Yalda-saken

Diverse medier opplyser i dag at Regjeringsadvokaten har besluttet å trekke anken i Yalda-saken. Det er ikke riktig.  UNE anket dommen 20. september i fjor, og UNE har ikke trukket anken.

Hovedforhandlingen i Borgarting lagmannsrett er satt til 13. og 14. juni. UNE opprettholdt tidligere endelig avslag ved ny beslutning av 25. april i år. Staten mener at motparten dermed mangler rettslig interesse i å få prøvd UNEs tidligere avgjørelse for retten, og at det er den nye beslutningen som bør prøves av lagmannsretten.

I motsatt fall mener vi at anken bør heves. Advokat Humlen ser ut til å ha misforstått statens prosesskriv. Det fremgår av prosesskrivet at anken ikke er trukket. At ankesaken heves innebærer at ankesaken bortfaller av prosessuelle årsaker, siden den beslutningen som nå gjelder ikke blir prøvd av retten.

Etter statens syn vil en heving innebære at tingrettens dom bortfaller, og at UNEs siste beslutning i saken blir stående. Vi er kjent med at advokat Humlen i dag har sendt prosesskriv til lagmannsretten med påstand om at ankesaken heves.

Selv garvede jurister rister på hodet av dette. Jusprofessor og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthjof Bernt, skrev i en kommentar på Facebook: Dette er juristeri av verste sort – det vi før kalte prokuratorknep[1].

Vi går derfor ikke inn i den juridiske diskursen, men refererer advokat Humlen (itromso.no):
– Jeg har prosesskrivet her svart på hvitt. Hevelsen av en ankesak er bindende, og UNE kan ikke gå tilbake på det nå. Jeg er ferdig med denne saken, fordi jeg vet at UNE ikke kan gå tilbake på hevelsen. Når saken er begjært hevet blir tingrettsdommen rettskraftig og man kan ikke fatte nye beslutninger etter tingrettens dom. Jeg er overrasket over hvordan UNE har kommet frem i denne saken, men det er domstolene som bestemmer, ikke forvaltningen. Slik jeg ser det er det liten tvil om at Yalda skal få bli. Retten har jo kommet med sin dom i denne saken. At UNE ikke har fått dette med seg når anken ble trukket har jeg store vanskeligheter med å forstå.

Ingunn-Sofie Aursnes ble åremålsbeskikket for seks år til stillingen som UNE-direktør i mai 2012. Da hun tiltrådte i september sa hun til Aftenposten: «Begrepene «barnets beste» og «barnefaglig kompetanse» er i beste fall uklare. Problemstillingene som reises i stortingsmeldingen om barn på flukt er noe av det første jeg vil gripe fatt i.»

Regjeringspartiene la vekt på at hennes barnefaglige kompetanse ville komme til nytte. Lederen av Stortingets kommunalkomité, SVs Aksel Hagen sa til samme avis: «Barns stemme skal bli hørt i sterkere grad. Ingunn-Sofie Aursnes vil med sin juridiske og barnefaglige kompetanse ha særlig gode forutsetninger til nettopp å sikre at så vil skje i alle ledd i utlendingsforvaltningen.»

Justisminister Grete Faremo uttrykte også stor tillit til den nye UNE-direktøren: «Barnets stemme skal bli hørt i sterkere grad og vi har vektlagt barnefaglig kompetanse i alle ledd i utlendingsforvaltningen. Jeg forventer at den nye UNE-direktøren som har juridisk og barnefaglig kompetanse vil konkretisere dette i sitt arbeid.»

Da familien til bergensgutten Nathan Eshete i mars fikk Oslo Tingretts medhold i sin sak mot UNE ga Aursnes under sterkt medietrykk uttrykk for en omsorg vi ikke var vant til å se fra UNE, til tross for at hun var uenig i dommen: «Vi er uenige i tingrettens vurdering om at UNE ikke hadde synliggjort godt nok avveiningen mellom hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn. Grunnen til at UNE ikke anker er hensynet til gutten og tida som går.»

Aursnes og UNE hadde stått seg på å vise ubetinget ydmykhet overfor tingrettens beslutning. Hennes omsorgssignal i denne ene saken står dessuten i grell kontrast til den eskalerende hardhet som kommer til uttrykk i andre enkeltsaker som har blitt innrapportert oss på løpende bånd i løpet av vinteren og våren. De bebudede resultatene av styrket barnefaglig kompetanse hos UNE ser vi ingen tegn til – om vi tillater oss å sette en parentes rundt Aursnes’ uttalelse i Eshete-saken.

Sett i lys av de varslede forbedringene i UNE og de forventningene Regjering og Storting har uttrykt gjennom Stortingsmeldingen Barn på Flukt, etterlyser vi en synlig og aktiv UNE-ledelse som fronter UNEs avgjørelser i situasjoner som den vi nå har opplevd.

Foreningen av tolvte januar tar sterk avstand fra den behandlingen UNE utsetter Tromsø-jenta Yalda for, i det som nå fremstår som en Kafka-prosess som forskrekker selv erfarne jurister. Det er uverdig av utlendingsmyndighetene å ty til juridiske knep. Slik skal ikke norske myndigheter opptre. Hendelsen bekrefter og underbygger vår oppfatning av at rettssikkerheten i mange utlendingssaker ikke er tilstrekkelig ivaretatt.

Yalda og hennes familie trenger nå en avklaring etter å ha levd i årevis med frykten for å bli skilt fra hverandre. Over hele landet lever likeledes flere hundre barn i kontinuerlig frykt for å bli deportert til land de ikke kjenner, etter å ha hatt hele sin bevisste oppvekst i Norge. 

Vi forventer at Yaldas sak finner sin juridiske løsning raskt, og at UNE bidrar til å avslutte denne pinlige episoden. Og for de andre lengeværende barna ser vi nå bare én fornuftig løsning: et amnesti. Dette gjelder et svært begrenset antall personer, Ole Paus satte ord på dette forrige helg da han i et NRK-program sa at vi snakker om et antall barn tilsvarende «en alminnelig stor barnehage her i Oslo».

Vennlig hilsen
Egil Opsahl
Leder, Foreningen av tolvte januar


[1] En betegnelse på smarte, men ikke helt etiske metoder for å oppnå et gunstig, rettslig resultat. (Wikipedia)

Advertisements