Årets ildsjel på Nesodden om solidaritet

Liv Una Førde, leder for støttegruppen for familien Dar, har nylig mottatt pris som «Årets ildsjel» på Nesodden 2013. Her kan dere lese hennes fantastiske tale fra 1. mai hvor hun skriver om sitt engasjement for familien Dar:

Solidaritet(av latin solidum, hele summen, helheten; fransk solidarité: samhørighet, sammenhold) Solidaritet innebærer en grunntanke om å handle ut fra mer enn egeninteresse og skape kollektive verdier for flere.

SolidaritetSolidaritet er selve grunntanken med 1. mai, grunnfjellet til arbeiderbevegelsen og vår egen velferdsstat. Det innebærer også en tanke om å gjøre verden bedre for kommende generasjoner.
Solidaritetstankens motsetning er et samfunn preget av egoisme og likegyldighet og det er et samfunn ingen som feirer 1. mai vil gå med på.

Jeg har blitt bedt om å si noe om solidaritet mellom folk på Nesodden i lys av Dar saken.
Det har vært en 11 år lang reise for meg og historiene er så mange.

Jeg ble kjent med familien Dar gjennom jobben min i Munkestien barnehage der de to minste gikk og Shahida var utplassert på språkpraksis og senere ansatt.

Med seg i bagasjen hadde de minner fra alt de hadde blitt utsatt for: trusler, blasfemi anklager, attentater hvor huset bodde i ble beskutt i timevis, kidnapping, påsatte branner. Ikke minst den ferske såre sorgen over Hassan på 4 år som de mistet.


De hadde flyttet 5 ganger innad i Pakistan på kort tid for å forsøke å komme unna men hver gang ble de funnet av de ytterliggående gruppene som ville ramme Nadeem. Da de skjønte at de ikke kunne beskytte barna lenger, flyktet de umiddelbart. Valget falt på Norge som de voksne hadde besøkt før og hvor de hadde mye familie. De fleste av Nadeems kolleger rakk aldri å flykte og Nadeem er en av en liten håndfull offiserer og politimenn som har overlevd av de ca par hundrede som delte jobb med ham. Attentatene mot dem blir sjeldent etterforsket.
Dette skulle innlegget handle om solidaritet.

Hvorfor tok jeg selv valget om å støtte dem og stå i det i 11 år?
Svaret ligger i den lille hånden til 2 år gamle Owais som grep min, om bamseklemmene fra Ali, standhaftigheten til Saliq, og de grønne store øyne Uzma som ser rett på meg og spør meg: er du der for meg?

Man svikter ikke unger som trenger beskyttelse.
Når man ser urett må man rett og slett finne mot til å våge. Våge å stå i noe som kan bli ubehagelig og der kanskje ikke alle er enig med deg. Våge å si høyt at noe er urettferdig selv om det er ditt eget norske system det dreier seg om. Stå i mot de som finner avgjørelsen din skremmende og provoserende.. Våge å tåle at noen kan bli sinte. Ikke alt er en rosenrød historie og ungene har måttet forsvare far i skolegården.
Nå vet alle det: Nadeem løy aldri!

Befolkningen på Nesodden våger.
Historiene fra Nesodden er mange og rørende. Det er uendelig mange historier om folk som sier ja og bretter opp ermene. Men også historier om folk som først blir redde for å bli blandet inn i noe uoversiktlig, men som etter en konkret beskrivelse fra oss om hva vi trenger hjelp til likevel stiller opp og blir viktige for oss. Det er også historier om folk som sier nei. Mang en gang har jeg trukket pusten dypt og gått en runde ekstra på gulvet før jeg skal ta en vanskelig telefon på vegne av Dar familien. Da har jeg sagt til meg selv: hva er det verste som kan skje? Du kan få et nei eller de legger på… Det hjelper jo å være født optimist da og ha tillit til at de fleste vil deg og familien vel

Det er historier om glede:
Mandag ringte Uzma og fortalte at hun hadde fått bekreftelse på statsborgerskap og kan hente sitt norske pass. Det kan vi takke ungenes lærere, barnehage ansatte, naboer, venner, venners venner på Nesodden for. Ved en tilfeldighet skjønte jeg at mor og barn ikke hadde egne saker men at oppholdstillatelsen fulgte fars sak. En eneste setning i det mange siders avslaget til far sa noe om det.

Da startet jeg en faglig og lokal dugnad for å dokumentere barnas situasjon. Akkurat som Nathan i Bergen måtte vi bevise hvor norske de var selv etter at de tre yngste hadde tilbrakt hele barndommen her. Absurd men nødvendig. Samtidig som vi måtte skaffe faglige solide uttalelser om mulige konsekvenser av en utvisning til Pakistan. Folk stilte opp og resultatet ble at mor og barn er trygge. I våres fikk far medhold på alle punkter og Nadeem og familien kan endelig ta fatt på vanlige hverdager og jobb. En seier så stor at det nesten er vanskelig å fatte etter så mange år.

Vi har så mange og takke..
Skal jeg fortelle om menigheten og Nesodden kirke som ofret så mye i så mange år for å hjelpe og som slo ring om oss. Kirken som har støttet oss på en livsviktig måte ved å beskytte Nadeem og hans familie. Uten dem og deres støtte ville det fort kunne blitt kritisk.

Skal jeg fortelle om Nesoddtangen legekontor som strakte seg langt for oss og doktor Zeti som dro etter en lang arbeidsdag til menighetshuset for å gi Nadeem og resten av familien legehjelp når de ikke kunne komme til ham.

Skal jeg fortelle om privatpersoner og Fau utvalgene som hjalp oss til å få barna på skoleturer?

Skal jeg fortelle om alle kunstnerne, musikerne, skuespillerne, korene, fotografene, teknikerne som ble med gratis på støttekonsertene?

Om alle kakebakerne, dugnadsgjenger, Kalenderselgerne og sjåførene?

Skal jeg fortelle om foreldrene til barnas venner som tok dem med på tur, hentet dem til bursdager og lot dem overnatte for å få en pause fra kirkeasylet?

Skal jeg fortelle om drømmen om Legoland og Owais drøm om å fortelle at de har gjort noe i en ferie som andre barn i klassen?

Ferier var nemlig ikke bare hyggelig for da mange av vennene bortreist og det var lite å finne på. Og om støtte konserten i fjor som gjorde at den drømmen gikk i oppfyllelse?

Skal jeg fortelle om å våge å være sivil ulydig? Om stemningen, redselen og adrenalinet midt på natten da vi skulle rekke å få dem til menighetshuset før politiet kom?

Om viljen i befolkningen på Nesodden til å holde familien i skjul i sine egne hjem om nødvendig? Det er så sterkt

Skal jeg fortelle om Saliq og Nesodden videregående, en ung russ som fylte 18 og kunne risikere å bli utvist alene? Som fikk bo i skjul hos en kamerat for få konsentrert seg om å fullføre siste halve året og skolen som slo ring om ham og var klare til å smugle ham til menighetshuset på kort varsel?

Det er så mye å fortelle om: Et enstemmig kommunestyre, to ordførere som ofret tid, krefter og ressurser, et enstemmig tålmodig menighetsråd og en klok sogneprest. Det gjør meg så stolt! Nesodden har vist seg fra sitt beste og har klart å gi en familie på 6 livsviktig hjelp for å overleve.

Tilbake til solidariteten:
Mitt eget valg er enkelt: man sier ifra når noe er urettferdig.
Mitt valg handler om 1. mai. Det er 1979 og sammen med haug unger går jeg i flaggborgen i første mai toget i Oslo. Jeg er 11 år snart 12: En man kaster noe foran en barnevogn med en 2 åring i. Vakten tar det opp og så smeller det. En halv meter unna meg. Nynazisten Kyvik ville ramme 1. mai og feigt nok valgte han der det var en haug med unger. Det hadde samme effekt på meg som det har på mange unge som opplevde 22. juli:
Jeg nekter å være redd! Jeg vil fortsette å jobbe for rettferdighet og solidaritet og ingen mørke krefter skal skremme meg fra det.
Liv Una Førde

Avslutter med mitt yndlings dikt:
Erik Blomberg
ur Var inte rädd för mörkret, ty ljuset vilar där.
Vi ser ju inga stjärnor,
där intet mörker är.
I ljusa irisringen
du bär en mörk pupill
ty mörkt är allt som ljuset
med bävan längtar till.
Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där,
var inte rädd för mörkret,
som ljusets hjärta bär.
Psalm 797 av Erik Blomberg från diktsamlingen «jorden»»

Advertisements