PRESSEMELDING: Fire uker uten livstegn fra iransk asylsøker-søskenpar etter tvangsretur

4. januar 2013

5. desember 2012 ble søskenparet Samira (27 år) og Hamed (28 år), to iranske asylsøkere med avslag, tvangsreturnert fra Bodø til Iran.

Norsk politi bekrefter at søsknene ble anholdt ved retur til Imam Khomeini flyplass sør for Irans hovedstad Teheran. Siden da har verken deres mange norske venner eller familien deres i Iran lyktes med å få kontakt med dem. Familien i Iran har forsøkt å få informasjon hos Iranske myndigheter om hvor de befinner seg, men har til nå ikke fått svar.

Med den kjennskap som finnes om forholdene og avhørsmetodene i Iranske fengsler frykter vi at  Samira og Hamed kan bli utsatt for tortur og annen umenneskelig behandling. Norske myndigheter ved Utenriksdepartementet samt ambassaden i Teheran er varslet om situasjonen, men har ingen jurisdiksjon overfor iranske borgere i Iran.

Norge er imidlertid bundet av Flyktningkonvensjonens artikkel 33, om non-refoulement, som lyder: ”Ingen kontraherende stat må på noen som helst måte utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor hans liv eller frihet ville være truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, politiske oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe.”

Vi forlanger at myndighetene via offisielle kanaler (Utenriks- og Justisdepartementet) kontakter iranske myndigheter for å bringe på det rene hva som har skjedd med Samira og Hamed. Vi forlanger også at Norge stanser all tvangsretur til Iran inntil de oppretter mekanismer som gjør dem i stand til å monitorere de tvangsreturnertes situasjon etter returen.

Kontaktperson Foreningen av tolvte januar:
Evy Ellingvåg, tlf. 47 95 48 89, e-post: evy@tolvtejanuar.org
Om Foreningen av tolvte januar: https://tolvtejanuar.org/about

Utfyllende informasjon

Fire uker uten livstegn fra iransk asylsøker-søskenpar etter tvangsretur

5. desember 2012 ble søskenparet Samira (27 år) og Hamed (28 år), to iranske asylsøkere med avslag, tvangsreturnert fra Bodø til Iran.

Norsk politi bekrefter at søsknene ble anholdt ved retur til Imam Khomeini flyplass sør for Irans hovedstad Teheran. Etter det har verken deres mange norske venner eller familien deres i Iran lyktes med å få kontakt med dem. Familien i Iran har forsøkt å få informasjon hos Iranske myndigheter om hvor de befinner seg, men har til nå ikke fått svar.

Nå har det gått en måned uten livstegn, og venner og familie frykter for hvilken behandling søsknene kan være utsatt for. Norske myndigheter ved Utenriksdepartementet samt ambassaden i Teheran er varslet om situasjonen, men har ingen jurisdiksjon overfor iranske borgere i Iran.

Norge er imidlertid bundet av Flyktningkonvensjonens artikkel 33, om non-refoulement. Norge er også bundet av de universelle menneskerettighetenes artikler 3 og 5 i dette, samt den europeiske menneskerettighetserklæringens artikkel 3. Alle disse gjenfinnes i den nasjonale lovgivningen, blant annet i Utlendingslovens §28 b[1]:

Før en person returneres med tvang skal har Norge bevisbyrden for at det er trygt for vedkommende å returneres. Når den norske stat insisterer på å vurdere beskyttelsesbehovet individuelt for alle asylsøkere uansett hvilket regime de flyktet fra, er den juridiske konsekvensen av dette at Norge da har bevisbyrden i forhold til artikkel 33 for at de som får avslag på sin søknad om beskyttelse ikke risikerer arrestasjon, vilkårlig pågripelse, eller på annen måte å rammes av mottakerlandets mangelfulle rettssikkerhet som følge av tvangsreturen.

I denne saken vet vi ikke annet enn at ingen har hørt fra de to siden de ble pågrepet ved ankomst Iran. Med den kjennskap Norge har til forholdene og avhørsmetodene i Iranske fengsler, er det en svært alvorlig situasjon når det etter fire uker ennå ikke er mulig å få klarhet i de to tvangsreturnertes situasjon.

FNs spesialrapportør til Iran har redegjort for utbredt utenomrettslig behandling / straff, om daglige brudd på menneskerettighetene, om summariske rettssaker og om henrettelser både i skjul og offentlig. Hvert år tilslutter Norge seg kritikken mot Iran hva gjelder brudd på menneskerettigheter og anvendelse av dødsstraff. Norge er vel kjent med forholdene i iranske fengsler, hvor ulike former for tortur er utbredt. Iran Human Rights har rapportert om mer enn 500 dokumentert gjennomførte henrettelser i 2012.

Norske utlendingsmyndigheters beslutningsterskel  når det gjelder risikovurdering ved tvangsretur er beskrevet i Utlendingsnemnda (UNE) sitt praksisnotat fra 2009, hvor de skriver om kravet til forfølgelsens art og omfang som kan gi beskyttelsesbehov etter forfølgelse. Her sier de blant annet:

”Kortvarige arrestasjoner i forbindelse med retur til hjemlandet etter å ha søkt asyl i Norge har alene ikke vært ansett som forfølgelse. I praksis har dette dreiet seg om arrestasjoner fra en uke opp til en måned.”[2]

UNE sier at dersom en flyktning returneres til sitt hjemland, ”tåler” vi at vedkommende fengsles i inntil en måned. Hva vi tåler etter dette sier notatet ingenting om.

Notatet sier heller ikke noe om mye tortur vedkommende vil måtte påregne å tåle. Hvor mange piskeslag under bena, hvor lenge vedkommende må tåle å henge opp ned, få slag mot hodet, høre andre henrettes, bli utsatt for liksom-henrettelser, hvor mange døgn i isolat eller hvor mange voldtekter vedkommende må kunne påregne å måtte tåle.  Det er vel kjent at alt dette foregår i iranske fengsler, og det beskrives i detalj i rapporter innlevert til FNs spesialrapportør.

Her er det imidlertid ikke lenger den norske stat som har bevisbyrden. I de tilfellene hvor slik informasjon kommer ut etter en tvangsretur er det den torturerte selv som må bevise at han/hun er torturert, og at torturen må sees i direkte sammenheng med at vedkommende ble returnert fra Norge.

Et  antall slike tilfeller er dokumentert, blant annet i Rune Berglund Steens bok «Svartebok over norsk asylpolitikk» (Manifest forlag, 2012). Statssekretær Pål K. Lønseth i Justisdepartementet karakteriserer på regjeringens nettside boka som «Svartmaling av asylpolitikken»[3].

Den 10. februar 2011 tvangsreturnerte Norge den avviste asylsøkeren Rahim Rostami, den gang 19 år, til regimets hender i Iran. Han satt etter hva vi kjenner til 100 dager i det fryktede Evin-fengselet i Teheran, før hans familie fikk anledning til å kausjonere ham ut. Vi vet fremdeles ikke i detalj hva han ble utsatt for under disse 100 døgnene, men vi vet at det var en grov feil å tvangsreturnere unggutten. Norge har så langt ikke innrømmet noe ansvar i denne saken. Rostami er nå så vidt man vet på flukt, i skjul på ukjent sted.[4]

Rostami fikk ifølge UNE anledning til å ha kontakt med sin familie under fengslingen.[5] Det vanlige er at arresterte etter en tid får tilgang på telefon for å ringe ut og varsle familie og venner. I den nå aktuelle saken med Samira og Hamed har verken venner i Norge eller familien i Iran hørt fra dem siden de ble returnert 5. desember 2012, alle er svært redde for hvordan de eventuelt behandles i iranske fengsler.

Norsk jurisdiksjon strekker seg ikke inn i interne iranske forhold. Norske myndigheter har imidlertid i henhold til non-refoulement lovgivningen en plikt til å forsøke å rette opp skadene etter en feilaktig tvangsretur.

Hva kan da Norge gjøre?

Vi skal fortsette å fordømme Irans menneskerettighetsbrudd i FN. Vår utenriksminister skal fortsette å jevnlig uttrykke bekymring over dette. Imidlertid er det slik at så lenge norske utlendingsmyndigheter får klarsignal av Utenriks- og Justisdepartementet til å tvangsreturnere iranere, lever avviste iranske asylsøkere i Norge i kontinuerlig og velgrunnet frykt for å tvangsreturneres til denne type reaksjoner fra regimet.

Iransk lov åpner for å rettsforfølge personer ene og alene fordi de har søkt asyl i et annet land. Tvangsreturer til Iran må derfor stanses!

Angående søskenparet Samira og Hamed:

Vi forlanger at myndighetene via offisielle kanaler (Utenriks- og Justisdepartementet) kontakter iranske myndigheter for å bringe på det rene hva som har skjedd med Samira og Hamed.

Man kan da velge å beklage den feilaktige tvangsreturen, og be om å få hente dem tilbake til Norge, noe som neppe vil lykkes. Man kan også be om at de får en behandling under forvaringen som ikke bryter deres menneskerettigheter, noe iranske myndigheter neppe vil reagere på.

Slike fåfengte anmodninger vil likevel være et sterkt signal fra norske til iranske myndigheter, og bør derfor forsøkes.

Det er i grunnen bare èn ting som ikke er akseptabel reaksjon fra norske myndigheter nå, og det er å unnlate å reagere!

Advertisements