Vår kommentar i Nyhetsbrev 23. desember: Veien videre etter Høyesteretts dom 21. desember

Tegning: Wilfred Hildonen, (C) Foreningen av tolvte januar

Tegning: Wilfred Hildonen, (C) Foreningen av tolvte januar

(Hele nyhetsbrevet kan leses her)

Foreningen av tolvte januar, julen 2012

Fredag 21. desember 2012 ble en vanskelig dag. At julefeiringen bare var et par dager unna forsterket følelsen av avmakt og fortvilelse over at ikke bare lovgivende og utøvende, men nå også landets øverste dømmende makt jobber imot det som synes så opplagt. At barn som har vokst opp i landet vårt skal få det de har krav på: Et liv i trygghet, et liv i harmoni med omgivelsene og et liv med muligheter. At barnekonvensjonen skal virke for de den er laget for, og ikke bare nevnes nærmest for syns skyld i behandlingen av barns rettssikkerhet for deretter å trumfes av såkalte innvandringspolitiske hensyn.

Nå vet vi

Mediebildet har i 2012 vært sterkt preget av asylbarna. Vi vet mye nå som vi ikke visste før. Det å ikke vite og å være kunnskapsløs er en forklaring  på likegyldighet – for man vet ikke bedre. Men nå vet vi. Og lovgivende makt vet. Utøvende makt vet, de også. Og dømmende makt vet. Man skal være særdeles lite opplyst for ikke å finne informasjon og faktaopplysninger som dokumenterer hvor ille behandlingen av disse barna har vært og fremdeles er.

De som har som jobb å utforme Norge, og de som aktivt stemmer over forslag som angår disse barnas framtid, kan aldri hevde at de ikke visste bedre.

Stortingsmeldingen «Barn på flukt»

Den lenge utsatte stortingsmeldingen «Barn på flukt» ble ikke det mange hadde håpet. Den klargjør intensjonen bak begrepet «barnets beste» men gir ikke klare nok instrukser til forvaltningen som skal ta livsviktige beslutninger for barn og deres familier. Foreningen av tolvte januar var lenge optimistisk og forsøkte å bidra til å gi meldingen innhold, men ser nå at dette ikke holder.

Regjeringen sier at meldingens effekt skal evalueres om et år. Dette er ikke tilstrekkelig i en sak hvor konsekvensene er så store og varsellampene så sterke. Det trengs en reell endring i lov eller forskrift, og dette blir det nå Stortingets jobb å sørge for – og raskt. Hvis de virkelig mener at barns beste skal ha forrang så må de ta det ansvaret de er betrodd, og sørge for at rammene legges riktig.

Statsminister Jens Stoltenberg lanserte i 2012 begrepet «gjerdestolper». Nå forlanger vi at disse gjerdestolpene plasseres riktig i terrenget og markerer grensene tydelig nok til at barn får den behandling og det vern de har krav på.

Valgåret 2013

Valgkampen har startet, og behandlingen av asylbarn og asylsøkeres rettssikkerhet skal bli et viktig tema. Mange politiske fløyer ønsker ikke at dette skal skje, enkelte har sågar hevdet at de mener denne bølgen av protester vil gli over. Det vil ikke skje. Maria Amelie-saken i starten av 2011 vekket mange, og 2012 har vist oss at dette ikke er en bølge men en jevnt voksende flom.

Bevegelsen har så vidt startet, og 2013 vil bli det året denne flommen av faktabasert protest videreføres.

Foreningen av tolvte januar

Foreningen av tolvte januar har i 2012 jobbet hardt med å heve kunnskapsnivået vårt på dette komplekse saksfeltet. Dette krever tid og fokus, men det er viktig – og det nytter. For når folk først overbevises av faktainformasjon, så er dette uendelig mye sterkere enn politisk retorikk. Retorikk kan være effektfullt, men kan aldri vinne over vitenskap, kunnskap og forskning. Det tar bare litt lengre tid. Retorikk er kortsiktig. Kunnskap er langsiktig. Når kunnskap i tillegg kombineres med en sterk følelse av rettferdighet og etikk, blir dette til slutt en cocktail som skaper enorm kraft i mennesker.

I tillegg til å bygge kompetanse bygger vi nettverk på mange fronter. Vi knytter direkte til oss de ekstra engasjerte og brennende personene. Vi knytter viktige kontakter innen politikk, jus og andre relevante fagfelt. Aktiv jobbing i sosiale medier gjør at folk finner hverandre på kryss og tvers av vårt lille land, deler erfaringer, hever hverandres kompetanse, gjør hverandre sterkere og spiller hverandre gode. Båndene knyttes sterkere uke for uke, måned for måned.

På sin Facebook-side skrev nylig jusprofessor og tidligere UiB-rektor Jan Fridthjof Bernt: «Demokrati er samtale, ikke flertallsmakt». Sosiale medier har åpnet denne samtalen på en helt ny måte, og der jobber vi.

Lokale støttegrupper: Grasrotheltene!

En viktig del av arbeidet vårt er å bistå og veilede støttegrupper over hele landet. Dette er uten unntak engasjerte, fortvilte mennesker som har valgt å ta byrden ved å gå inn og aktivt støtte en person eller familie i nærmiljøet sitt.

For i direkte møte med asylsøkere med avslag og deres barn, blir man berørt. Man ser virkeligheten, ser hvor svakt avslagsgrunnlaget i mange tilfeller er. Og barn knytter bånd som fører foreldre sammen. Folk treffes i barnehagen, ved henting i skolen, levering til lekestunder – slik det alltid har vært. At slike bånd skal være svakere fordi noen av disse barna og disse foreldrene ikke er såkalt rotnorske er en utopi. Derfor vil dette bare fortsette, og kan ikke lengre overses eller omtales som en «asyllobby» som drives av snillisme, spesielle politiske syn eller andre politiske bortforklaringer.

De som slår i bordet og engasjerer seg i lokale støttegrupper gjør ikke dette fordi de må, men fordi det blir umulig å la være. Dette er grasrotheltene!

Regionale tyngdepunkter

Det har i løpet av året vokst fram sterke krefter i flere regioner. I Stavanger-regionen har privatpersoner bygget opp sterk ekspertise på saker fra Etiopia. Nettverket RIA (Rettferdighet i Asylpolitikken) har gått grundig til verks med skrivedugnad på omgjøringsbegjæringer for sine venner. De oppdaget mønstre i avslagene som slår sprekker i den tilliten som er bygget opp rundt forvaltningens praksis i disse sakene.

I Bergensdistriktet har det bygget seg opp en enorm kraft rundt Nathan-saken. Engasjementet er enormt og viljen kompromissløs.

Tromsø er vekket av Yalda-saken. Byens Høyre-ordfører er en av de sterkeste støttespillerne, og bidrar til å knuse myten om at asyllobbyen består av en politisk homogen gruppe av snillister.

Ordfører Peder H. Aasprang (SP) i Tingvoll kommune tok til orde for et nasjonalt ordføreropprop mot asylpolitikken.

Dette viser at opprøret kommer nedenfra – og det vokser stadig. De sentrale politikere som ikke fanger opp styrken i dette vil komme til å gjøre en stor feil.

Biskoper, fagforbund, jurister, helsepersonell …

Et samlet bispekollegium utgjør en mektig og tydelig stemme i asylpolitikken. Fagforbund samler seg rundt temaet, og begynner å stille spørsmål og krav til politikerne. Jurister diskuterer Høyesteretts siste avgjørelse, mange er sterkt kritiske. Det har i 2012 kommet flere viktige bøker om norsk asylpolitikk, som dokumenterer i ord og bilder spriket mellom virkeligheten og Norges uttalte gode intensjoner: Rune Berglund Steens » Svartebok over norsk asylpolitikk», Tine Poppe og Kari Gelleins «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg» er bare to eksempler. Og det har blitt publisert forskning om skadevirkningene asylbehandlingen har for barn, asylsøkere og torturofre. For ett år siden mottok Helsesenter for Papirløse Amnesty-prisen. Vi kunne ramset opp ennå mer for å illustrere den økende bevisstheten rundt Norges behandling av mennesker på flukt, men stanser her – og er sikre på at lista om ett år er ennå mye lengre.

Motbakke

Vi har en bratt motbakke som skal bekjempes, men har tatt til oss et motto vi fikk av en av landets fremste asyladvokater, Brynjulf Risnes: «Det er umulig – derfor gir vi oss ikke!»  Det har vært vanskelige tilbakeslag som rammer de berørte hardt. De sliter med å møte dagene i en uutholdelig ventetid som ble enormt forsterket av den knallharde politiske beslutningen som fratok mange inntektsmuligheten i starten av 2011.

Til asylsøkerne

Mange av dere har selv på deres ulike områder vist stor handlekraft og kjempet for synlighet, verdighet og grunnleggende rettigheter; eksempler er Palestinerleiren, Asylmarsj, Papirløse historier på Nathionaltheateret og Atelier Populare.

Vi kan ikke leve de vanskelige dagene for dere men vi kan gå veien med dere, mens vi jobber for forbedring. Sakte men sikkert skal dette endres. For selv om vi er sterkt kritisk til de dominerende politiske kreftene så langt, så vil bevegelsen ikke kunne stanses. Og blant politikerne våre finnes det også røster som reagerer. Vi har sterk tro på at disse vil høres enda bedre i tiden som kommer, og de vil bli flere når bare tilstrekkelig mange bidrar til at virkeligheten blir synlig. Det er så enkelt som at det er umulig å la være når man først blir kjent med hvordan virkeligheten er og hvilken skadeeffekt dagens politikk har – på både barn og voksne.

Vi vil derfor rette en stor og varm takk til de asylsøkerne som har gitt oss innblikk i sin virkelighet, og så raust har delt av sine historier til tross for at dette er det mest private og vanskelige og sårbare som er. Mange av dere har opplevelser som er utenfor vår fatteevne, og lever i frykt.

Vi vil også takke organisasjoner, enkeltmennesker og engasjerte, kompetente ildsjeler, advokater, juseksperter og politikere som har hjulpet oss med kompetanseheving – dere er og vil være uvurderlige støttespillere i vårt videre arbeid.

Vi ønsker vårt nettverk og våre lesere en fredelig julefeiring og ser frem til videre samarbeid.

Hilsen
Styret i Foreningen av tolvte januar

Advertisements