Biskop Atle Sommerfeldt: Fryktens retorikk

Vil styrke rettigheter. Etter et bestemt antall år må barn som hovedregel få opphold på humanitært grunnlag, mener biskop Sommerfeldt.
Arkivfoto: Kent Inge Olsen

Fryktens retorikk

Skrevet av:
Biskop Atle Sommerfeldt

Sto på trykk i dagens utgave av Fredrikstad Blad

Under Litteraturfestivalen i forrige måned, ble boka «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg» lansert. Boka forteller historien til noen av de asylsøkerbarna som har bodd i Norge lenge og som Utlendingsmyndighetene med mange midler forsøker å deportere fra Norge til land de ofte ikke har bodd i og som de er fremmed i. Både boka og panelsamtalen under festivalen viste hvordan myndighetene lar seg styre av det jeg vil kalle «fryktens retorikk» i dette spørsmålet. Retorikken har til hensikt å rettferdiggjøre at barns rettigheter overkjøres til fordel for såkalte «innvandringsregulerende hensyn». Det viktigste innvandringsregulerende hensynet er å holde antall uberettigede asylsøkere så lavt som mulig slik at Norge ikke oversvømmes av disse. Ingen har imidlertid påvist noen faktisk sammenheng mellom å gi barn som har bodd lenge i Norge opphold på humanitært grunnlag og antall uberettigede asylsøkere.

Dernest frykter en at vil undergrave asylinstituttet dersom en gir  barn som har oppholdt seg lenge i landet opphold. Men saken handler ikke om hvorvidt barna har krav på asyl på grunnlag av individuell forfølgelse, men om deres tilknytning til riket og menneskelige situasjon gjør dem berettiget til opphold på humanitært grunnlag. Så lages det skremmebilder av oss som kritiserer norske myndigheters praksis. Skremselsbildet er at vi ikke aksepterer at noen returneres. Dette fryktbilde savner rot i virkeligheten. Politikernes fryktretorikk påvirker forvaltningen. De frykter ikke for konsekvensene av at barn deporteres eller for å bryte FNs anbefalinger.

Først og fremst er frykten at beslutningen ikke samsvarer med det en har oppfattet som  politikernes restriktive forståelse av innvandringsregulerende hensyn. Regjering, Stortingspartier og Utlendingsforvaltning bruker fryktens retorikk fordi de kjenner det norske samfunnets tradisjonelle skepsis til folk som er annerledes.

De vet at mange har en irrasjonell frykt for at Norge skal bli forandret til det ugjenkjennelige ved massiv innvandring. 1500 barn og foreldre, oppsamlet i løpet av 10 år, truer åpenbart ikke samfunnet vårt. Derimot gjør den irrasjonelle fremmedfrykten det. Men folk forandrers. Lokalsamfunn mobiliserer  for  barn som har bodd her lenge. Folk kjenner barna og er ikke redde for dem, ser dem ikke som en belastning og ser dem gjerne som en del av lokalsamfunnet.

I møte med dette engasjementet, frykter myndighetene enkeltsakene. De mener de  ikke kan forholde seg til enkeltsaker av frykt for å undergrave forvaltningens autoritet. Det blir viktigere å beskytte forvaltningen enn mennesker. Makthavernes fryktretorikk er antagelser, ment å rettferdiggjøre en politikk i strid med FNs Barnekonvensjon. Barnas frykt er derimot reell. De frykter å bli deportert til et land de ikke kjenner, der de vil bli oppfattet som utlendinger  og der sikkerhetssituasjonen ofte er meget krevende.

For å komme ut av dette, er det to ting som må gjøres:

Etter et bestemt antall år må barn som hovedregel få opphold på humanitært grunnlag. Om det er 3, 4 eller 5 år får vi diskutere, også  om det er behov for noe mer finmaskede regler. For det andre må vi ta konsekvensen av at det i løpet av noen år vil være en gruppe barn som har bodd her lenge.  I løpet av det siste 10 året handler det om mellom 1200 og 1500 personer inkludert barnas foreldre.

De representerer ingen betydelig utfordring for det norske samfunn. De truer ingen reelle innvandringsregulerende hensyn. Men de har tilknytning til riket og de har rett til å bli behandlet ut fra hva som er barns beste. La oss la humanitet overvinne fryktens retorikk.

Advertisements