Vår kommentar i Nyhetsbrev 1. oktober: Menneskerettighetene krympes

Thien Thi Vo ved sin datters grav

Skal vi tro på regjeringens retorikk, er Thien Thi Vo en såkalt «returnekter» som utgjør en fare for asylinstituttets eksistens. I realiteten er hun en ressurs i lokalsamfunnet,  en kvinne som mistet sin datter og trenger å være i nærheten av graven hennes. Når dette skrives sitter hun på Trandum og skal deporteres sammen med sine to barn. Når du leser dette er hun kanskje utsendt.

(Denne kommentaren er en del av vårt Nyhetsbrev 1-okt-12. Abonnér på nyhetsbrevet her.)

Tidlig søndag morgen 30. september 2012 ble Thien Thi Vo oppsøkt i sitt hjem i Nittedal kommune av Politiets Utlendingsenhet (PU). Hun og hennes lille familie fikk tretti minutter å pakke sammen sitt liv, og ble deretter transportert til Trandum Utlendingsinternat hvor de i skrivende stund venter på deportasjon til Vietnam.

Første gang saken hennes ble omtalt i media var i 2005. Thiens problem var at det manglet fire måneders ekteskap den gangen for å få varig opphold. Hun var gift med en nordmann men manglet cirka 120 dagers ekteskap for å anerkjennes av den norske stat. Thien har levd i Nittedal kommune i tolv år. Hun har jobbet og betalt skatt.

Hun ble rammet av enhver forelders mareritt da hennes lille datter døde av hjertefeil.  Det er vanskelig å tenke seg hvor stor sorg dette er for foreldre, men det er kanskje lettere å tenke seg hvor stor ekstra belastning det vil være å bli frarøvet muligheten til å besøke sitt eget barns grav.

Olaf Thommessen skrev dette om saken i en artikkel i Dagbladet den gangen:

–  Nemndlederen som har tatt denne mildt sagt ulogiske avgjørelsen har også vurdert anken på sin egen avgjørelse – og kommet til at han selv hadde rett i utgangspunktet. En praksis som bare kan finne sted i UNE. Det anføres bl.a. at Thien Thi Vo «selv var klar over faren for å måtte forlate riket på det tidspunktet hun valgte å gravlegge barnet i Norge.» Denne type utsagn krever egentlig ingen form for ytterligere kommentar.

Også en tredje gang ble ankesak i 2009 avslått av samme saksbehandler i Utlendingsnemnda, til tross for advokatens ønske om å få saken behandlet i nemnd. Daværende direktør i UNE, Terje Sjeggestad, forsvarte praksis og henviste til at denne formen for saksbehandling er Stortingets ønske. Vi benytter anledningen til å si at i 2011, seks år senere, ble kun 6,5 % av sakene behandlet i nemnd.

Senterpartiets Magnhild Meltveit Kleppa engasjerte seg og benyttet anledningen til å oppfordre Høyres Erna Solberg til å «ta initiativ til utdjuping og presisering i forskrifts form.» Ære være Meltveit Kleppa for forsøket. Dessverre kom det ingen forskriftsendring fra regjeringen hun i ettertid har vært en del av heller.

Erna Solberg ønsket ikke å kommentere saken den gangen, ei heller har vi sett uttalelser fra Stoltenberg I og II om denne saken. Men både tidligere ordfører i Nittedal Tom Christophersen (SP) og  nåværende ordfører Hilde Westhrin Thorkildsen (AP) har tatt sitt politiske ansvar på alvor og engasjert seg kraftig i saken til Thien Thi Vo i alle disse årene.

Foreningen av tolvte januar er opptatt av at lokale ordførere og politikere anerkjennes for den jobben de gjør ved å støtte sine innbyggere på den måten som er gjort i denne og andre saker.

I 2011 prøvde Thien saken sin for Oslo Tingrett i håp om å få endret avgjørelsen fra den gangen i 2005. Hennes advokat trakk seg for å unngå at Thien ble sendt ut av landet før saken startet. Dette kunne skjedd dersom hun hadde en advokat til representere seg i retten. Derfor måtte hun gå inn alene. David versus Goliat. Naturlig nok var hun svært bekymret på dette tidspunktet:

–  Jeg har et inderlig ønske om å være sammen med min datter som er begravet her.

Hennes advokat Randi Spydevold uttalte dette like etter hun måtte trekke seg:

– Når de ikke lar Thien Thi Vo og familien få bli her til rettssaken er over og ha en advokat, så krymper de menneskerettighetene. Staten og saksøker stiller med helt ujevne våpen. Det er ikke bra. Og jeg vet jo at denne jenta bør få bli her i landet. Saken hennes er helt spesiell, den skaper ikke presedens. Nettopp derfor er jeg så frustrert over at jeg ikke kan hjelpe henne gjennom dette.

Thien tapte saken.

Foreningen av tolvte januar tar avstand fra at PU enda en gang bruker overraskelsesmomentet som virkemiddel mot barnefamilier og finner det kritikkverdig at en familie gis 30 minutter en grytidlig søndag morgen på å pakke ned tolv års eksistens før de transporteres til Trandum.

Vi stiller oss sterkt kritiske til at en mor tvinges til å  forlate sitt barns grav. Hun har også født to barn siden den gang og både hun og familien har sterk tilhørighet til Norge. Hun er ønsket i Nittedal kommune av både politikere og lokalsamfunn. Regjeringens argumentasjon og strenge linje argumenterer med at dersom «returnektere» som Thien blir i Norge, vil «asylinstituttet raseres» og «en flom av asylsøkere vil velte inn over landegrensene». Dette settes i et underlig lys når vi samtidig vet at det er ute i lokalsamfunnene dagliglivet foregår, et dagligliv hvor personer som Thien er ønsket. Thien Thi Vo har aldri hatt ambisjoner om å bosette seg i Regjeringskvartalet og hun har såvisst ikke på noe tidspunkt utgjort en fare for asylinstituttet. Hun har levd et normalt liv i Nittedal, en kommune som trenger og ønsker hennes ressurser.

Det er bekymringsverdig at enkeltmenneskets livsløp ikke tas hensyn til i forvaltningens behandling av ankesaker og vi opplever denne saken som et eksempel på at byråkratiet har helhjertet politisk velsignelse til å gjøre alvorlige inngrep i enkeltindividers liv som går på kryss av lovgivers intensjoner, i dette tilfellet hensynet til barnas beste.  Saken gir også god grunn til å reise spørsmål rundt skjønnsvurderingen av hva som ligger i begrepet «sterke menneskelige hensyn».

Vi registrerer imidlertid med stor optimisme at det nå begynner å komme frem flere saker i media hvor lokale politikere og ordførere engasjerer seg kraftig for å beskytte lengeværende asylsøkere som har etablert et liv for seg selv og sine barn i kommunene og tettstedene rundt om i Norge. De er gode ambassadører for videre engasjement for en mer human og rettssikker asylpolitikk.

Advertisements