Nyhetsbrev 3. september – Uakseptable forhold på Trandum Utlendingsinternat

– Det verste var ikke hullet i bakken og kloakkstanken. Dette og det å sove på brisk var som her (cella i fengselet hvor han ble plassert etter å ha blitt arrestert umiddelbart etter ankomst hjemland). Det verste var at de tok klærne mine og eiendelene mine. At jeg ikke fikk bruke klærne mine. Det var så ydmykende.  Og jeg frøs. Jeg frøs veldig. Og jeg var redd.

R. som da var 19 år gammel ble sendt ut fra Norge med tvang i 2011. Politiets Utlendingsenhet (PU) sin arrestrapport har ikke vært å oppdrive, kanskje ikke overraskende når vi nå i 2012 har fått stadfestet at deler av det norske politisystemet fungerer uryddig og sliter med ukultur. Det vil ikke kunne bevises om forsvinnelsen skyldes rot, eller om rapporten forsvant med hensikt. Arrestrapporten ville dokumentert opplysningene om pågripelsen og hvorvidt R. fikk sine rettigheter ivaretatt.

Rapporten hans fra Trandum eksisterer imidlertid. Der kommer det fram at unggutten, i dyp fortvilelse over å ha fått beskjed fra sin advokat om at det ikke var mer å gjøre for å unngå utsendelse, slo telefonrøret hardt i veggen. 19 år gammel, flyktning fra et av verdens verste diktaturregimer, et regime som ukentlig tar livet av opposisjonelle, konvertitter, homofile. Mindreårige, gamle, kvinner og menn. Man skulle tro at politifolk på Trandum utlendingsinternat hadde trening i hvordan de skal møte frykt, avmakt og dyp menneskelig krise og fortvilelse. Men dette stedet, plassert ved enden av østre rullebane på Gardemoen har iblant sin helt spesielle måte å møte personlige kriser og traumer på. Den beste politifaglige vurderingen de greide å ta i denne og flere andre saker var å frarøve mennesket det lille som er deres og plassere den innsatte på isolat. Stengt inn i glatte og ofte stinkende rom, uten eiendeler, låst inne og utestengt fra kontakt med andre mennesker. Innelåst med sin egen frykt.

Medlem i Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg, Cecilie Schatvedt,  beskrev isolatcellene slik i Morgenbladet i januar 2012:
– Isolatet er et mørkt og grått betonghull på to ganger to meter delvis under bakkenivå. Om lag to meter opp langs veggen er det en liten glugge med pleksiglass der du ser himmelen. Det er derfor ikke mulig å orientere seg ordentlig om tid og sted mens en sitter der inne. Advokaten understreker at Norge har blitt kritisert for standarden på internatet av Europarådets og FNs Torturkomitè.

Trandum har en lang og vond historikk men har overlevd, beskyttet av et sterkt statsapparat som ikke har åpnet for kritikk, men heller beskytter alle instanser som omfattes av begrepet «utlendingsforvaltning», og gir dette omfattende systemet full tillit. Alltid full tillit.

Etter tidligere å ha fungert som ordinært asylmottak ble Trandum 1. juli 2004 etter ønske fra regjeringen overtatt av PU. Intensjonen var den gangen å skille de som var fengslet etter Utlendingsloven fra de som var varetektsfengslet etter Straffeloven.

I 2006 begynte det å komme fram mye sterkt kritisk omtale av Trandum som et fengselslignende sted blottet for regulering. I 2007 måtte daværende justisminister Knut Storberget etter påtrykk fra den europeiske torturkommisjon innføre det som sjokkerende nok ikke var innført enda – en forskrift for Trandum. Stedet var fram til da så lukket, og levde i en så vag juridisk gråsone, at det i kritisk presse ble omtalt som «Norges Guantanamo». Det som fikk Torturkommisjonen til å reagere var blant annet praksis som innebar innlåsing av opptil åtte personer i en celle, manglende lovhjemmel i Utlendingsloven for internatet, servering av kun frysetørret mat, overvåkning av innsatte mens de brukte toalettet samt bruk av torturmetoden vekking hver halve time døgnet rundt. Isolatcellene ble også underkjent, de holdt ikke standard. Trandum Utlendingsinternat har samme avdelingsledelse i dag som den gang, en ledelse som ser ut til å nyte full tillit.

Både før og etter 2007 har det forekommet flere og grove hendelser ved Trandum. Selvmord, vold utført av tjenestemenn og flere tilfeller av tvangsmedisinering ved utsendelser er situasjoner som har vært gransket de siste årene. Tvangsmedisineringssaken fra 2009 er grufull og oppsiktsvekkende. VG fulgte saken tett den gang, og Venstres Trine Skei Grande anmeldte forholdene 8. juli 2009. Bakgrunnen for anmeldelsen var at Venstres daværende leder, Lars Sponheim, mottok en varsling om disse forholdene sommeren 2009. Siden den gang har ikke saken etter hva vi har funnet ut fått omtale.

PU har avtale med legefirmaet Legetjenester AS på Jessheim om å yte legetjenester til asylsøkerne på Trandum. Det samme firmaet har håndtert denne tjenesten siden den ble lagt ut på anbud i 2005 for så å bli fornyet i 2010.

Foreningen av tolvte januar har fått innsyn i Spesialenheten for politisaker (SEFO) sitt anonymiserte påtalevedtak som først ble ferdigstilt i juni 2011. Til tross for at ansatte ved Trandum ved flere anledninger rapporterte om praksis hvor lege fra Legetjenester AS ble tilkalt og ved flere anledninger ifølge ansatte benyttet tunge stoffer som Stesolid og Nozinan for å dope ned mennesker mot deres vilje, fant helsetjenesten i Oslo og Akershus i juni 2011 at det ikke var grunnlag for å konkludere med at denne praksisen hadde funnet sted. Etter høsten 2007 riktignok. Hva som hadde skjedd før dette var strafferettslig foreldet, og ble derfor ikke vurdert. Til tross for at VG satt på rapporter som beviste tilsvarende praksis også i 2008 fant verken Helsetilsynet eller SEFO grunn til å vektlegge dette. SEFO henla saken og konkluderte med at intet straffbart forhold var ansett bevist.

Det finnes et dokumentert tilfelle fra årsskiftet 2011/2012 hvor en psykisk syk ble hentes ut fra behandlingsinstitusjon av Politiets Utlendingsenhet, plassert i isolasjonscelle for overvåkning, og uttransportert ved bruk av såkalte bodycuffs.

Vi ville neppe kjent til denne saken, hadde det ikke vært for et sterkt og formidlende nettverk i Norge. Andre saker kommer naturlig nok ikke fram i media siden den det angår ikke lengre er her for å rapportere om forholdene, og etter all sannsynlighet heller ikke kjenner norsk lov og rett godt nok til å kunne vite hvor graverende en slik behandling faktisk er.

I mai 2008 oppnevnte justisdepartementet et tilsynsråd for Politiets utlendingsinternat på Trandum. Formålet var å se til at behandlingen av utlendingene på Trandum skjer i samsvar med lovgivningen. De innsatte er henvist til å skrive ned klager til Tilsynsrådet og slippe disse i postkasser på Trandum, men er som regel uttransportert før klagen kan behandles. Det eksisterer ingen transparent klageordning for utenforstående og advokatene må ta klagene gjennom Advokatforeningen.

En 18-åring ble i 2011 arrestert og sendt ut av Norge like i forkant av en operasjon grunnet en invalidiserende sykdom. Ungdommen var blødende og i svært dårlig forfatning. Til tross for dette ble han erklært flydyktig og sendt ut. At han i ettertid overlevde er sannsynligvis takket være intens personlig innsats fra et helsekyndig og ressurssterkt nettverk i Norge.

I 2010 ble det rapportert om at en psykisk syk og suicidal mindreårig ble holdt på Trandum. Kveld og natt var han innelåst på sikkerhetscelle. Trandums talspersoner forsvarte praksis og roste legetjenesten på Trandum for sin faglige dyktighet.

Hvordan kan en praksis hvor en psykisk syk mindreårig blir holdt under slike forhold kalles legeetisk forsvarlig? Er det legeetisk forsvarlig å friskmelde mennesker med store fysiske lidelser på tross av spesiallegers råd? Er det legeetisk forsvarlig å la være å beordre suicidale og psykisk nedbrutte mennesker ut av isolasjon? Neddoping av mennesker mot sin vilje er underlagt strenge begrensninger hvor kun spesialhelsetjenesten har beslutningsmyndighet – ikke allmennpraktiserende leger. Hvor er ansvaret, hvem har ansvaret og hva ville reaksjonen vært om dette dreide seg om norske statsborgere?

Hvordan kan det aksepteres at et sted som Trandum har fått opprettholde driften med kun mindre justeringer etter så mange kritikkverdige hendelser og med samme ledelse ved roret som den gangen de startet i 2004? Besøksforholdene er svært vanskelige, telefonering ut er sterkt begrenset, samtaler brytes elektronisk etter noen få minutter. Språkbarrierer, begrenset kommunikasjon med omverdenen og hastverk vanskeliggjør gode varslingssystemer og rapportering av klanderverdige forhold. Dårlige politifaglige vurderinger kan være vanskelige å gå etter i sømmene når den involverte allerede er sendt ut av landet.

Foreningen av tolvte januar stiller seg tvilende til om et firma bestående av allmennpraktiserende leger er det rette for å utføre legetjenester på et sted som Trandum. Frykt sitter i veggene på Trandum og mange av de innsatte sliter med traumer og psykiske lidelser som følge av egen fluktsituasjon og historie. Derfor bør legetjenesten utføres av uavhengige spesialister i allmennmedisin i tillegg til psykologspesialister og psykiatere som kan vurdere psykisk tilstand. Denne kombinasjonsekspertisen fremstår som en riktigere vei å gå for å møte sterkt traumatiserte individer i en livskrise på en mer profesjonell måte. Vi forventer dessuten at bruk av isolat som virkemiddel mot angst stanses.

Foreningen av tolvte januar vil ha større oppmerksomhet rundt disse forholdene og mener at alle enkelthendelsene som har forekommet de siste ni årene bør være nok til at driften på Trandum får større fokus rettet mot seg. Regjeringens måltall om uttransporteringer har økt, det inngås returavtaler med despotiske regimer, og det politiske klimaet er så ensrettet mot denne måloppnåelsen at det er stor grunn til å være på vakt mot at individets rettssikkerhet forsvinner. Vi er ikke beroliget av at plasskapasiteten har økt. Politikken er den samme, legetjenesten er den samme, Trandums ledelse er den samme og 22. juli-kommisjonens rapport har konkludert med at ukultur og dårlig ledelse er et stort problem i politietaten.

Mens dette skrives sitter en 18-åring fra Afghanistan i isolat på Trandum. Han er suicidal og har det siste året gjort gjentatte forsøk på å ta sitt eget liv. Ifølge legene hans er hans dødsønske dypt og reelt, og han er selvskader. Ved en opprivende massearrestasjon for noen uker siden, ble han så redd at han tisset på seg selv. Han ble lagt i bakken, først stripset og så påført håndjern. På Trandum ble han fratatt klærne og eiendelene sine. Han har vondt i nyrene og sier han tisser blod. Etter møte med Trandums legetjeneste har han fått beskjed om å drikke vann.

Han sitter nå i et rom under bakkenivå, med et lite vindu på veggen. Han sier han ikke har ordentlig madrass og pute. På et glatt rom uten eiendeler, låst inne og utestengt fra kontakt med andre mennesker. Innelåst med sin egen frykt.

Les hele nyhetsbrevet her.

Advertisements