De ikke anerkjente frihetsforkjemperne

Som så mange ganger før – et solid og godt blogginnlegg av Per Aage Pleym Christensenliberaleren.no. Det fikk meg til å dra tanken litt videre. Til de frihetsforkjemperne jeg direkte og indirekte har blitt kjent med det siste året.

Jeg kan ikke nevne navn, men tenker på de unge, voksne og eldre mennene og kvinnene fra Iran som har opplevd at familie og venner er torturert og ødelagt i iranske fengsler. Jeg tenker på han som tilbragte flere år i Evin som politisk fange. Han som tilbragte flere måneder i fengsel med mishandling. Han som er fysisk ødelagt for resten av sitt liv av all mishandlingen. Alle for å ha protestert mot diktaturet og overgrepene mot befolkningen sin. Frihetsforkjemperne.

Jeg tenker på de jeg kjenner fra Etiopia, modige sjeler som våget å protestere mot diktator Zenavi som smiler og rister hender med norske statsledere i lykkerus over de direkte økonomiske overføringene fra det rike oljelandet i nord. De som skrev i aviser, publiserte tekster, jobbet i opposisjonen for frihet. For demokrati. For rettferdighet. Kvinnene og mennene som har betalt med fysisk mishandling, forfølgelse, perioder i fengsler vi ikke kan fantasere om hvordan er. Frihetsforkjemperne.

Jeg tenker på de fra Afghanistan og Irak, Tsjetsjenia. Alle de som nekter å leve i en religion de ikke identifiserer seg med, som vil velge selv og har valgt, fulgt sin menneskerettslige overbevisning. De som elsker feil person, de som flyktet fra voldelige relasjoner fordi de velger livet, de som ikke er hetero. Som er utstøtt, forhatt, må gjemme seg eller drives til videre flukt. Frihetsforkjemperne.

På de som flyktet hit, som er forfulgt for å ha distribuert flygerblad, organisert streiker, skjult opposisjonelle, beveget seg i lesesirkler hvor de leste forbudt kunnskap. Demonstrert. Som derfor er blinket ut som såkalte terrorister, fiender av regimene, fiender av moralen, fiender mot statsreligionen. Som risikerer forfølgelse, fengsling. Og i flere tilfeller dødsstraff. Henging, steining, skudd, tortur, forfølgelse, frarøvelse av alt, trusler mot seg og sin familie.

De papirløse frihetsforkjemperne. De lever her, nå, i dag. De er allerede i Oslo, i Trondheim, i Bardu, i Harstad, i Alta. I by og bygd. Og har levd her i mange år allerede. Vi vet alle hvilken «anerkjennelse» de får for å ha utøvd dette motet. Hvilken behandling de får fra UDI og UNE. Hvilken verbal omtale de får fra storting og regjering. De er utstøtt, de får ikke jobbe, de får ikke helsetjenester, de blir hengt ut som lykkejegere og folk som bruker ungene sine for å få klort seg til opphold. De er ofret på et politisk prestisjebål.

Dette er ressursmennesker, de har kunnskap, de har mot, de har overlevelseskraft. De har våget, utført, overlevd. De trenger en hjelpende hånd til å få et eksistensgrunnlag så de kan leve videre, jobbe videre, lege kropp og sjel og bidra med alt de sitter inne med.

Det er en stor skam det som skjer. Jeg kommer aldri til å akseptere at det er slik det skal være. Og heldigvis – det er så godt å kjenne på – så er vi mange. Ikke nok, ikke enda. Men sakte men sikkert så skjer det en forandring nå.

Marit Grønseth

Foreningen av tolvte januar

Advertisements