Til alle barn på flukt

Jeg vil skrive noe til alle dere som er redde, som får vondt inni dere hver dag og som prøver så godt dere kan å bare være barn.

Jeg vil fortelle dere at av og til tar voksne feil og av og til sier voksne ganske slemme ting, mest fordi de ikke tenker på at også barn hører på. Kanskje de ikke vet at barn som er på flukt har veldig gode ører og veldig gode øyne?

Når noen voksne, og helst de som bestemmer i Norge, sier at det er mamma og pappas skyld at dere har det vondt og venter, er det ikke helt sant. Jeg vet at dere egentlig vet det, men at det gjør veldig vondt å høre noen si sånt om mamma og pappa. Disse som bestemmer i Norge  vet også egentlig at det ikke er helt sant det de sier. De vet at det er mange av mammaene og pappaene som har reist til Norge fordi de håpet at Norge kunne være et sted der du og de kunne være trygge, sammen.

Det er ikke å «ha skylda for» at dere venter. Det har de gjort fordi du skulle ha det bra, blant annet, og slippe å være så redde som de kanskje har vært.

Noen av dere som er barn, er små barn, og merker kanskje ikke så mye av det de voksne og politikerne sier. Men jeg vet at mange av dere merker at når mamma eller pappa ikke blir trodd, og når mamma og pappa får beskjed om at dere ikke får bo i Norge – da blir de ekstra redde og bekymret og lei seg.

Jeg vet at dere, fra dere ikke er særlig store,  lærer at dere ikke kan få eller gjøre mye av det andre barn i Norge kan – og det kan man bli ganske lei seg av. Mange av dere får en følelse av at dere er annerledes barn. Dere er ikke annerledes barn. Dere er helt vanlige barn, men med en familie som har det veldig vanskelig, og da blir det også vanskelig å være barn.

Noen ganger, når voksne sier «det er foreldrene som må ta ansvaret for at barnet lider, det er de som ikke reiser tilbake frivillig» – de bruker ord som «returnektere» i stedet for ord som «mammaer og pappaer», da er jeg sikker på at det er mange av dere som er barn som tenker som Neda sa; «Jeg liker Norge, men Norge liker visst ikke meg».

Da er det viktig å huske på at det er mange – veldig mange – i Norge som er veldig uenig i den måten å snakke om mammaene, pappaene og barna på. Det er mange, mange i Norge som er sinte fordi politikerne våre ikke kan forstå at når man har vært i Norge i mange år av barndommen sin, må man få lov å høre til. Alle behøver å høre til.

Jeg tror at det aller beste er at du ikke tviler på at mamma og pappa bare vil ditt aller, aller beste – og at det er derfor de velger å fortsette å være i Norge selv om de som bestemmer har sagt de ikke får lov. Jeg  tror det beste er at du stoler på at dine foreldre nok kjenner aller best det landet de har reist ifra, og at de nok snakker sant til deg når de forteller hvorfor de ikke vil reise tilbake.

Når dere leser i avisen og ser på tv og hører om familier på mottaket som blir hentet av politiet og sendt ut av Norge, vet jeg dere får vondt i magen, vondt i hodet, at dere ikke får sove om natta, at mange av dere prøver å trøste søsken eller mamma og pappa, og at det er vanskelig – nesten umulig å konsentrere seg på skolen og tenke på ting man skal lære. Jeg vet at noen av dere nesten gir opp, og prøver på en måte å bli helt usynlige. Ikke bråke, ikke herje og ikke ta plass. Det er ikke godt å være barn og ha det sånn. Når andre barn, som har lov å bo i Norge, får det på den måten som mange av dere har det, sier vi at vi andre voksne må hjelpe til så barnet kan få det bedre.

Jeg blir sint på de voksne som snakker sånn om mammaene og pappaene. Jeg vet at den eneste grunnen til at de gjør det, er fordi de har bestemt seg for at de ikke kan si at noen ganger gjør Norge feil. De har bestemt seg for at noen som er redde, og har grunn til å være redde, likevel ikke får lov å få beskyttelse i Norge, og for at de skal slippe å ombestemme seg, sier de sånne ting om foreldre.

Det er veldig dårlig gjort. De har både aviser og tv-kanaler og radioer å snakke i. Det har ikke dere. Og der har ikke mammaene og pappaene. Derfor er det urettferdig. På skolen og i barnehagen har du helt sikkert lært at man ikke skal si noe stygt om noen som ikke er der, eller som ikke kan få lov å forsvare seg tilbake med ord. Det kan virke som det er veldig lenge siden de som bestemmer gikk på skolen, og at de har glemt de viktige tingene de lærte da de var små. At alle mennesker er like mye verdt, og at man ikke snakker stygt om andre, og at man skal gjøre mot andre det som man vil at andre skal gjøre mot en selv.

Vi er mange voksne som ikke vil det skal være sånn. Og tenk på alle barna du kjenner som heller ikke vil det skal være sånn. Nå trenger vi å minne de voksne som bestemmer på, at barn er barn, og barn både hører, ser, føler og tenker, og de aller, aller fleste barn er glad i mammaene og pappaene sine og syns de er verdens beste mamma og pappa. De aller, aller fleste mammaer og pappaer elsker barna sine høyere enn universet. De voksne som bestemmer i Norge vet dette – fordi de fleste av dem har eller har hatt barn selv. Jeg syns de skulle tenke litt på det før de bestemmer seg for hvordan de skal snakke om andre mennesker, mennesker de ikke kjenner.

For jeg er nesten helt sikker – mammaen din, pappaen din og du, dere har ikke møtt så mange politikere, har dere vel?

Evy Ellingvåg

Foreningen av tolvte januar

Advertisements