Nyhetsbrev 26. mars – om asylsøkerprosessen

(Les hele ukas nyhetsbrev her.)

Alle de 459/463/450 barna (avhengig hvordan man regner) er barn som av ulike grunner har oppholdt seg i landet i 3 år eller mer. Mange, kanskje de fleste, er barn av foreldre som har fått avslag på sin søknad til UDI om beskyttelse.

For forvaltningens sikkerhet er det i Norge, som i andre vestlige land, en form for ankeinstans. I mange andre land er dette en migrasjonsdomstol, som etter ordinære rettslige prinsipper behandler en klage mellom to parter; forvaltningen og enkeltindividet. Forskjellen mellom en domsstol og en nemnd, er at i en domsstol har man alltid rett til å stille selv og være representert med sin juridiske rådgiver. I nemnda har man bare slik adgang dersom nemndleder beslutter at man får innvilget behandling i nemnd.

Dette skjedde i 6,5% av klagesakene som var innlevert til UNE i fjor. De øvrige 93,5% av sakene ble behandlet av sekreteriat og avgjort av nemndleder alene. Svært få klager omgjøres i nemnd.

På dette tidspunkt i saken har asylsøker ikke møtt en eneste av sine saksbehandlere, ikke sekreteriat, og heller ikke nemndleder. Det er også sjelden at asylsøker har møtt sin advokat. En asylprosess innebærer at asylsøker må forsøke å fremskaffe dokumentasjon som kan sannsynliggjøre asylhistorien og beskyttelsesbehovet. Dette er ikke bare enkelt. Endel regimer er mistenkelig uvillige til å dokumentere sine overgrep, og dersom man får fatt i et dokument, så er det slett ikke sikkert at det vurderes å ha tilstrekkelig troverdighet. I mange land har dokumenter generelt lav troverdighet, korrupsjonen er høy og det meste kan kjøpes. Om det ikke er kjøpt, kan det jo være kjøpt og dette danner grunnlag for tvil hos forvaltningen. Bevisbyrden ligger hos asylsøker.

Først når asylsaken er avslått i UDI som første instans får asylsøker tildelt 5 timers advokathjelp.  Denne advokaten skal på en halv arbeidsdag sette seg inn i saken, ha en samtale med søkeren og så produsere en klagesak til UNE.  Dette er asylsøkers eneste fri advokathjelp i prosessen. Advokat og klient møtes ikka alltid, , de har kort tid på seg, og langt ifra alle er utdannet i asylrett eller flyktningrett. Flere har ikke den nødvendige interesse for eller kunnskap om feltet. Dessverre er virkeligheten slik at disse klagene ofte er relativt summariske grunnet lite tid. Når klagen er sendt inn , tar det tid å få behandlet den. I saker hvor barn er involvert skal dette forholdet  gis en spesiell vurdering. Alt dette tar tid.

Etter et avslag hos UNE kan asylsøkeren enten selv eller via fullmektig begjære søknaden omgjort. Han / hun har også mulighet til å reise vedtaket for retten, noe som vil koste  ca NOK 120 000,-  i første instans. Svært få har et slikt beløp tilgjengelig, ergo føres få saker for retten.

Dersom klagen avslås av UNE vil vedkommende også få en utreisefrist. Innenfor denne kan vedkommende returnere frivillig. Oversittes utreisefristen har man brutt utlendingsloven, og oppholder seg ulovlig i landet. Å bryte utlendingsloven med å oversitte rammes ikke av straffelovgivningen.

Dersom flyktningen etter denne prosessen mener at våre myndigheter har feil  og ikke våger å returnere, er eneste mulighet å be om omgjøringsbegjæring av saken sin. Vanligvis får ikke flyktningen utsatt iverksetting mens omgjøringsbegjæringen behandles. I denne perioden venter man derfor i visshet om at man når som helst kan hentes og deporteres ut av landet. Etter avslaget har men blitt rettighetsløs mht arbeid, utdanning, helsehjelp mm, men mottar et minimumsbeløp til livsopphold.

For mange er det under hele denne prosessen barn involvert. Foreldre har flyktet med barna sine, og noen har fått barn etter ankomst Norge. For en del er det også slik at selv om de bidrar til å få til en frivillig retur, hender det at hjemlandet ikke vil ta dem imot eller bekrefte deres tilhørighet til landet. Da står både flyktningen og norske myndigheter rådløse – mens det er flyktningen og barna som bærer byrden.

Det er  mange  vanskelige diskusjoner og prinsipper i denne debatten. Det overordnede nå er hvorvidt det er rimelig at barn som har vært i Norge lengre enn tre år får stilt sine søknader på vent  fram til Stortingsmeldingen Barn på Flukt er behandlet i Stortinget, og de forventede justeringer i praksis eller regler er gjort. Det er  ikke Justisdepartementets skyld at Stortingsmeldingen ble forsinket, det var det andre og svært uhyggelige hendelser som sørget for, vi har derfor respekt for at dette har tatt lengre tid enn forventet. Den samme respekten er det rimelig å vie barna. La de få en likebehandling som følge av justeringer som gjøres  fremfor å framstille dette som å «gi barna falske forhåpninger». Det er allerede det eneste de har. Håp.

Vi må vekk fra «belønne», «trasse» og «straffe»-terminologien, og ta inn over oss at det er en helhetlig situasjon som bringer foreldre og barn inn i denne situasjonen. Vi «premierer» ikke «trass» ved å gi noen opphold etter reglene for oppholdsvurdering for barn. Vi forholder oss til ordet «skal» i lovgivningen.

Advertisements