Ukas kommentar 19/3-12: Rettssikkerhet og kvalitetssikring i UNE

Foreningen av Tolvte Januar foreslår å innføre kvalitetssikringskompetanse i utlendingsforvaltningen i forbindelse med det forestående direktørskiftet i UNE. For dersom kvalitetssikringen hos verdens flyselskaper hadde vært som hos UNE ville ingen av oss turt å sette våre ben i et passasjerfly.

(Les hele ukas nyhetsbrev her)

Denne uka har debatten rast i alle medier angående de ca 450 lengeværende asylbarna som risikerer å sendes ut av Norge før stortingsmeldingen Barn på flukt kommer – formodentlig til sommeren en gang. Den ene triste skjebnen etter den andre har fått spalteplass og sendeflate, og dermed har en virkelighet de fleste i landet ikke vet noe om kommet fram i lyset. I det som fremstår som et internopprør i Arbeiderpartiet kreves nå en annen medisin enn regjeringens ubøyelige linje. Den brede støtte regjeringen hevder å ha for sin returpolitikk synes å smuldre bort. For mange eksperter har stått fram om påpekt både humanitære og antakelig betydelige juridiske feil som er begått overfor disse menneskene – det har blitt umulig å ikke reagere.

Etter de massive protestene vi nå ser forutsetter vi at det blir gjort konkrete tiltak overfor denne gruppen, slik at vi som nasjon kan komme videre uten at dette skal bli et skammens kapittel i vår historie. Men nå må debatten komme videre, til det som er problemstillingens kjerne.

Foreningen av Tolvte Januar mener ikke at Norge skal ta til seg alle verdens vanskeligstilte, vi mener heller ikke at alle som klarer å ta seg til Norge skal få opphold, uansett – fordi det er vanskelige forhold i det landet de kommer fra. Vårt absolutte krav er faktisk ganske enkelt: at vi fyller de forpliktelsene vi har påtatt oss i forhold til Menneskerettighetskonvensjonen, Flyktningekonvensjonen og Barnekonvensjonen.

Premisset for regjeringens argumentasjon er at nettopp dette er gjort. Alle har fått prøvet sin asylsak grundig, de har blitt grundig vurdert, og det er konkludert med at de ikke har noe beskyttelsesbehov og at de derfor trygt kan returnere eller eventuelt tvangsreturneres.

Noen få returnerer frivillig, andre lar være å reise fordi de er overbeviste om at det vil føre til menneskelig tragedie for dem selv og / eller familien. I møte med så mange og sterke røster blir det da for enkelt å fortsette med å øse ut en retorikk hvor flyktninger kalles returnektere, en retorikk hvor foreldre stemples som uansvarlige.

I Debatten-programmet på NRK torsdag uttrykte Justisminster Faremo sin fulle tillit til at saksbehandlingen av disse sakene er gjennomført på en grundig, individuell og rettssikker måte.

Aina Heldal Bøe er jurist av yrke, og nå støttegruppetalskvinne for Nathan og hans familie i Bergen. Hun fortalte justisministeren at etter å ha gått igjennom dokumentasjonen i den saken er hun overbevist om at han ikke har fått en rettssikker, grundig og individuell behandling av sin sak.

Aftenbladet skrev denne uka om en gruppe frivillige i Stavanger-området som har jobbet på dugnad med å gå igjennom asylsakene til 47 etiopiere med avslåtte asylsøknader. De sitter sjokkerte tilbake etter å jobbet fram 47 omgjøringsbegjæringer som ble postlagt til UNE fredag morgen:

– Jeg trodde den norske asylprosessen var den beste i verden – streng, men rettferdig. Etter å ha gått gjennom saken til den papirløse jeg fikk meg tildelt, er jeg dypt sjokkert. Jeg har levd på en villfarelse. Når jeg nå hører påstander om at alle har fått en grundig saksbehandling for endelig vedtak, kjenner jeg adrenalinet pumpe i kroppen, sier en av de frivillige, Ulf Ludvigsen, fritidssjef i Hå kommune.

En annen frivillig, Christian W. Holst, tidligere journalist og nå skribent, oppsummerer siste ukas journal-granskning på denne måten:

– Jeg er berørt og skjelven. Faren til min «klient» ble drept i hjemlandet. Det samme ble broren hans etter å ha opponert mot diktaturet. Likevel skal han sendes tilbake.

For kjernen i problemstillingen er dessverre at asylbarnas saker bare er toppen av isfjellet.

Kjerneproblemet er at saksbehandlingen hos utlendingsnemnda er for dårlig kvalitetssikret. Spesielt har ankeinstansen UNE (som forestår de endelige avslagene) mange ganger vært i søkelyset og har måttet møte kritikk for måten de har utøvet sitt embete. Avtroppende UNE-direktør Terje Sjeggestad har intenst forsvart etatens beslutninger. Han har ved gjentatte anledninger bedyret at alvorlige beslutningsfeil aldri begås og aldri er begått, til tross for at dette er dokumentert ikke-troverdig, blant annet av Advokatforeningens Prosedyregruppe som jevnlig tar på seg (gratis) å føre signalsaker for retten med det mål for øye å tvinge fram praksisendringer hos UNE. Etatens svar har konsekvent vært intens fornektelse. Man kan derfor med god grunn stille spørsmålstegn ved hvorvidt viljen til å gå kritisk inn i gamle potensielle feil overhode foreligger.

Norge gjennomfører enormt krevende offshore-operasjoner under svært tøffe klimatiske forhold. Som nasjon vet vi derfor svært mye om hvordan et moderne kvalitetssikringssystem skal bygges opp. Kort fortalt er slike systemer er bygget på et avviksvarslingssystem der alle avvik registreres og følges opp på en slik måte at man som organisasjon lærer av dem. I et slikt system skal da alltid to ting gjøres:

  1. Korrektive tiltak som skal utbedre det aktuelle avviket
  2. Preventive tiltak, som kan være prosedyre-endringer, forbedret internkursing eller andre relevante tiltak som har som mål å forhindre at samme eller lignende feil kan oppstå på ny.

Dersom det oppdages avvik som kan gjelde andre deler av virksomheten er det dessuten helt vanlig å sette utstyr, operasjoner eller lignende i «karantene» inntil man har fått gått igjennom dokumentasjonen for å forsikre seg om de er «friskmeldt». Ved flyulykker med uforklarlig årsak er det derfor helt vanlig å vurdere å sette alle tilsvarende fly på bakken inntil man igjen er trygge på dem.

Øverste leders ansvar er alltid klinkende klart. Vedkommende har ansvar for at et slikt kvalitetssikringssystem er en del av den daglige virksomheten. For å få beholde en ISO-9000 sertifisering må ledelsen kunne dokumentere at det gjøres periodiske gjennomganger av bedriftens kvalitetsavvik og at de tiltak som er identifisert er omsatt til interne forbedringsprosjekter som faktisk gjennomføres. For så strengt må det være.

Det er denne type arbeidsmetodikk og kompetanse som må inn i utlendingsforvaltningen – fordi konsekvensene av feilbeslutninger er at liv og helse kan gå tapt.

Stillingen som ny UNE-direktør etter Terje Sjeggestad utlyses nå for annen gang grunnet mangel på søkere. Stillingsutlysningen sier at «søkere må ha juridisk embetseksamen/master i rettsvitenskap og fylle kravene til dommere». Vi stiller spørsmål ved om dette er nødvendig, i og med at UNE allerede er en svært jus-tung organisasjon. I mange andre av forvaltningens tyngre administrative jobber (sykehusdirektører er et kjent om enn omstridt eksempel) har man innsett at administrativ / lederkompetanse kan være like relevant.

For det bør være maktpåliggende også for Justisdepartementet å få slutt på at UNE til stadighet forsvarer seg mot eksterne eksperters angrep på deres beslutninger. Man bør i stedet innføre systemer som gjør at man kan ha tiltro til det som skjer internt, man bør innføre et moderne kvalitetssikringssystem.

Direktørskiftet kan være en gylden anledning til å tenke annerledes. Kanskje den nye direktøren skal ha en helt annen bakgrunn, eller kanskje skal det innføres en helt ny stilling som etatens Kvalitetsdirektør.

For skal vi få ro rundt etaten er det maktpåliggende at det innføres endringer som gjør at vi kan tro på Justisministeren når han/hun hevder at alle avviste asylsøkere faktisk ikke har noe å frykte ved en retur. Det kan vi ikke i dag, og det er grunnleggende problematisk.

Advertisements