Ukas kommentar 12/3-12: Om det «umulige» valget, såkalt Frivillig retur.

Har du vært på toppen av ovarennet i Holmenkollen noen gang, og kikket ned? Tenk deg da at noen har halt deg opp dit, og satt på deg et par ski. Bak deg står myndighetene og sier «Du kan sette utfor frivillig – eller så dytter vi deg». Vi mener dette er et godt bilde på hvordan mange avviste asylsøkere nå opplever tilbudet om «frivillig» retur til for eksempel Etiopia og Iran.

(Hele ukas nyhetsbrev fra Foreningen av tolvte januar kan du lese her)

15. februar i år frontet Pål Lønseth i Dagsavisen et forsvar av regjeringens linje i behandlingen av lengeværende barn, og uttalte at behandlingen er rettssikker og human. Han sa samtidig at Barnekonvensjonen er tungt inne i vurderingene og at rettssikkerheten er godt ivaretatt. Dette begrunner han med at forvaltningen nå angir i avslagene at Barnekonvensjonens bestemmelser er tillagt vekt.

Arbeiderpartiets invandringspolitiske talskvinne Lise Christoffersen gikk i uka som gikk ut med enda et frontalangrep mot foreldre som har valgt å bli i Norge til tross for negativt vedtak på asylsøknaden. Dette utspillet kom bare kort tid etter at ansvarlig statsråd Grete Faremo gav denne uttalelsen i intervju med Dagsavisen:

– Jeg ønsker å holde foreldrene ansvarlige for at deres barns liv settes på vent.

Flere kommuner snakker nå regjeringen imot, AP-ordførere protesterer, Høyre-ordførere protesterer, lokallag protesterer og velgerne protesterer. Konsekvensene av politikken begynner å bli så tydelige. Innstrammingene rammer nærmiljøene i stadig sterkere grad, og da reagerer folk. Organisasjoner reagerer i økende omfang, fagbevegelsen har begynt å uttale seg. Redd Barna og en rekke NGOer er sterkt kritiske. Humanetisk Forbund og kirken reagerer. Forskningsmiljøer og fagmiljøer i helsesektor reagerer. Stadig flere enkeltmennesker står fram og forteller om sine erfaringer og synspunkter på dette, og det blomstrer opp støttegrupper over hele landet. Arbeidsgivere reagerer de også, det har blitt reist en etisk debatt som nok vil bli sterkere og sterkere.

Motstanden og protestene mot regjeringens politikk øker. Vi finner det derfor merkelig at regjeringen har valgt en så offisielt stri linje som svar på dette demokratiske trykket av krefter som ønsker en mer human og rettssikker linje. Den eneste begrunnelsen som nevnes fra regjeringshold, er en pull-off effekt som ikke kan dokumenteres i forskning.

Stadig flere blir betenkt av å høre hvordan behandlingen av asylsøknader egentlig foregår, og det begynner nå å bli godt kjent hvordan de innvandringspolitiske føringene setter hensynet til de internasjonale konvensjonene for sterkt til side.

Vi registrerer at regjeringens retorikk gjennom sin skyldfordeling og holdning til vanskeligstilte barns foreldre har fått et nyliberalistisk innhold, hvor det signaliseres at enhver er sin egen lykkes smed, uavhengig av om mor og far som konvertitter står i fare for dødsstraff i Iran, som politisk aktive står i fare for å forsvinne i et etiopiske fangehull eller som ertitreere står i fare for å tortureres ved tvangsreturer.

At norsk forvaltning definerer mennesker ut av gruppen som har behov for beskyttelse er ikke ensbetydende med at flere i denne gruppen ikke har et faktisk beskyttelsesbehov. Forvaltningen forholder seg til sterke politiske og innvandringsregulerende føringer, hvor konvensjonenes intensjoner er strekt til det aller ytterste. Iblant går det også helt galt, og folk tvangsreturneres til videre flukt, fengsling og mishandling. Dette kjenner vi eksempler på, og dette vet regjeringen.

NOAS sendte forrige uke flere spørsmål til Justisministeren vedrørende returavtalen med Etiopia. Her framgår det tydelig at det ikke er planagt noe samarbeid med International Organization for Migration (IOM) som er organisasjonen som har lengst erfaring og anvendes som bistandsorganisasjon for frivillige returer til andre land. Dette til tross for at justisdepartementet i sin informasjon viser til IOM for informasjon om returstøtte. Organiseringen av returer til Etiopia er planlagt etablert gjennom landets eget ARRA, som blant annet er involvert i svært omstridte tvangsflyttinger og eksproprieringer av landområder fra urbefolkning.

ARRAs prosjekteder bekrefter at de ikke har noen erfaring med reintegreringsprosjekter, og ingenting er klart nå, verken for den håndfull som har søkt om frivillig retur til Etiopia, eller til eventuelle andre som vil kunne komme til å få avslag i fremtiden. Den største gruppen etiopiere i Norge ønsker imidlertid ikke å søke om verken frivilig retur eller reetablering, og kommer dermed ikke til å kunne «nyte godt av» det ikke-eksisterende reintegreiringsprogrammet.

Men hva venter dem? Vi har ikke avkrevet Etiopia noen garantier i avtaleform, informasjon skal overleveres til den nasjonale sikkerhetstjenesten, og det er ingen penger å tjene for Etiopia i å ta disse hjem. Denne gruppen er «Norges problem». Det er en gruppe Norge vil kvitte seg med. Hva har Norge lagt på forhandlingsbordet for å få avtalen på plass? «What’s in it for Ethiopia?»

Én ting er at Arbeiderpartiet med regjeringen i ryggen har innført denne «velg eller ta konsekvensene»-retorikken, hvor folk kan velge å reise frivillig eller velge å skyves ned i en underklasse uten basisrettigheter. Men for å foreta et rasjonelt valg så må det foreligge rasjonelle alternativer å velge mellom. Når folk etter en årrekke i Norge fremdeles ikke tør reise tilbake – og får støtte for sin frykt fra menneskerettsorganisasjoner, landeksperter og juridisk kompetanse, er det på tide å kjenne etter om det kanskje kan være slik – at den grundige og individuelle behandlingen som skal være gjort må etterprøves.

Det er også på tide å gjenreise respekten for foreldre som gjør sin opplagte foreldreplikt: Å beskytte sin familie mot overgrep- Vi ber derfor regjeringens talsmenn og talskvinner til å gjeninnføre verdighet i omtalen av disse menneskene, som er i en ekstremt vanskelig situasjon.

Advertisements