Iran: Ny Amnesty-rapport dokumenterer økende undertrykkelse. Foreningen 1201 kommenterer.

– Det er dessverre ikke overraskende, men det er ironisk at iranske myndigheter fengsler og mishandler opposisjonelle rett før de later som om foket skal få velge sine ledere, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty i Norge.

Myndighetene har særlig slått hardt ned på internettbruk fordi de mener dette er den alvorligste trusselen.

I januar uttalte en høyere politioffiser at Google var et «spionasje-vertøy» og ikke en søkemotor. Samme måned krevde det nylig insatte Cyber Police (nettpoliti) at eierne av internettkafeer måtte installere CCTV og registrere identiteten til brukerne før de fikk lov til å bruke computerne.

Amnesty International mener at angrepene på avvikende meninger kommer som et resultat av den generelt forverrede menneskerettighetssituasjonen i Iran.

– -Internett og internettbrukere er pekt ut som de verste fiendene. Alle som bruker internettkafeer registreres og filmes mens de er der. Samtidig styrkes kontrollen med dem som bruker nettet hjemmefra. En kritisk bemerkning på en blogg eller på sosiale medier kan raskt føre til mishandling og fengsling.

Les hele Amnesty-rapporten her.

Foreningen av Tolvte Januar kommenterer:

Det er godt dokumentert at menneskerettighetssituasjonen i Iran er uakseptabel. Det er godt dokumentert, nå sist i denne Amnesty-rapporten, at forholdene ikke blir bedre men stadig verre. Alle former for avvikende meninger og synspunkter fra en svært smal «normal»-standard slås det hardt ned på: Menneskerettighetsaktivister, advokater, kvinnesaksforkjempere, minoritetsaktivister, filmprodusenter, bloggere, journalister, politiske ledere og aktivister, fagforeninger, studenter og akademikere, alle andre seksuelle legninger en heterofile, religiøse og etniske minoriteter, politiske dissidenter i eksil. Total lydighet, total underkastelse, ingen protester, ingen avvik.

Kikk på lista ovenfor en gang til – er det ikke noe som slår deg? Det som slår meg er at fra denne lista hører jeg sus fra vår egen historie – fra kamper som er kjempet og vunnet av innbitte forkjempere og politikere på veien fram til dagens norske samfunn, slik at disse utkjempede slagene har blitt steiner i grunnmuren samfunnet vårt er bygget på.

Så når de iranske ayatollahene ytterligere strammer sitt jerngrep om en hardt prøvet befolkning er det i realiteten også våre grunnverdier de utfordrer, våre opparbeidede rettigheter og friheter de skjender.

Det store og vanskelige spørsmålet er da: Hva kan vi gjøre? Hva kan Norge gjøre? Hva kan du og jeg gjøre?

Det Norge kan gjøre er å stå fast ved var nasjonale tradisjon som menneskerettigheters forkjemper. Det Norge kan gjøre er å gi en klar støtte disse hardt prøvede gruppene. Når det kommer flyktninger til Norge som hevder seg forfulgt fordi de til hører en av disse gruppene er det én veldig enkel ting vi skal gjøre annerledes: I stedet for å lete etter grunner til å avvise vedkommende skal vi lete etter grunner til å gi han eller henne beskyttelse, innvilge asyl. Da viser vi dem vår støtte, da støtter vi den lange og tunge kampen på en lang bedre og billigere måte en om Norge skulle bli viklet inn i ennå en dyr og blodig krig på fremmed territorium.

De fleste er enige om at det iranske folket selv må finne ut av dette, at de selv må styrte sine diktatorer. Men la oss da gi dem vår støtte, la oss vise at de som tør har et sted å flykte til når det blir for farlig.

Det du og jeg kan gjøre er å bruke våre demokratiske rettigheter, de rettighetene de som flykter fra ayatollahene ikke har. Vi skal forlange av våre folkevalgte at de endrer kurs. Vi skal fortelle dem at vi ikke er enige med dem. Vi skal fortelle dem at vi grasrotmennesker lyttet i de skoletimene da vi lærte om menneskerettigheter – og at vi det vi lærte er grunnleggende viktig.

Egil Opsahl,
Leder for Foreningen av Tolvte Januar

Advertisements