Ytringsfrihet for papirløse asylsøkere

Publikum

Mange interesserte mennesker hadde møtt fram

Tid: 21. februar 2012
Sted: Litteraturhuset i Oslo
Arrangement: Ytringsfrihet for papirløse asylsøkere
Arrangør : Norsk PEN

Tar vi ytringsfriheten for gitt?  Har alle i vårt samfunn ytringsfrihet, eller kan prisen for å ytre seg bli for høy?

Skrevet av: Erika Nesteng og Jon-Øivind Storaker
Foto: Jon-Øivind Storaker/Tolvtejanuar

Norsk PENs generalsekretær, Carl Morten Iversen ønsket velkommen til de noe over 100 frammøtte og overlot ordet til kveldens ordstyrer: Ann-Margit Austenå, styremedlem i PEN og generalsekretær i NOAS.

Carl Morten Iversen

Generalsekretær i Norsk PEN og møtearrangør Carl Morten Iversen

INNLEDNINGSFOREDRAG

Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal har jobbet med å synliggjøre og dokumentere papirløse menneskers historier i flere år. Deres motivasjon har hele tiden vært et ønske om å gi en stemme til mennesker som har begrensede muligheter til å yte seg fritt.  De viste til flere eksempler på at ytringsfriheten ikke er reell for papirløse.

Aaron Ara er et eksempel på hva asylsøkere og papirløse som uttaler seg kritisk til forholdene i hjemlandet kan risikere.

Aaron Ara fra Vestbredden ble tvangsdeportert i januar i år. Aaron var knyttet til arbeidet ved Jenin Freedom Theatre Jenin, som satte opp flere forestillinger, bl.a. teaterstykket ”Animal Farm”, omskrevet og med brodd mot palestinske myndigheter.  Kort tid etter ble teatersjefen skutt og drept på åpen gate, og flere av de ansatte mottok trusler. Aaron flyktet til Norge, men ble nektet asyl. 19 juli 2011 var den palestinske presidenten Mahmoud Abbas på statsbesøk i Norge. Aaron møtte ham i foajeen på Grand Hotell i Oslo og ga uttrykk for sin bekymring over forholdene i hjemlandet, forhold som hadde drevet ham på flukt.

Etter ankomst Vestbredden ble Aaron umiddelbart arrestert og forhørt av palestinsk etterretning i ti døgn, tiltalt for fornærmelser mot presidenten. Han er nå løslatt mot kausjon, men risikerer inntil 3 års fengsel.

Aarons historie er ett av flere eksempler på at mennesker som har måttet flykte pga av sin politiske aktivitet i hjemlandet, gjerne fortsetter denne aktiviteten i Norge.

Alle diktaturregimer har antakelig spioner i alle land for å følge med på hva deres borgere i eksil foretar seg. I vinter inngikk Norge en returavtale med Etiopia der norske myndigheter åpner for å gi personsensitiv informasjon til etiopisk etterretning ved retur. Det er derfor stor grunn til å frykte at mange at etiopierne som nå risikerer tvangsretur vil komme i fare ved retur etter å ha brukt sin ytringsfrihet her i Norge.

Grov utnyttelse av arbeidstakere

Papirløse har ikke lov til å utføre lønnet arbeid, men ser seg likevel nødt til å arbeide for å overleve. De utsettes for kynisk utnyttelse med lønninger av og til under 25 kr. timen, elendige arbeidsforhold og lange arbeidsdager.  De kan likevel ikke ytre misnøye, verken overfor arbeidsgiver eller i media av frykt for å miste den lille inntekten de har og av frykt for å bli arrestert og deportert.  De er rettsløse. Samtidig fungerer disse arbeidsgiverne tross alt om livlinjen for mange papirløse.

Caroline Rugeldal ogJanne Kjellberg

Caroline Rugeldal (til v.) og Janne Kjellberg

Smutthull forsvinner

Papirløses hjelpere i Norge vil heller ikke stå fram og fortelle. De handler ut fra medmenneskelighet men opererer ofte i lovlighetens yttergrenser.  Maria Amelie fikk gjennomført et høyskolestudium ved NTNU som papirløs, i strid med Utlendingsloven. Da hun sto fram med sin historie ble dette kjent, ble inntakskontrollen ved lærestedet umiddelbart innskjerpet.  Det viser seg at åpenhet og innsyn ofte gjør livet i Norge enda vanskeligere.

Norge går glipp av innsikt

Manglende reell ytringsfrihet gjør at den norske offentlighet går glipp av viktig innsikt i eget samfunn. Bl.a. historier om arbeidsforholdene for svært mange arbeidstakere forblir ufortalt.  De papirløse er vår tids fredløse – de lever på sida av samfunnet, og anerkjennes ikke som verdige mennesker.

Historiene blir kun fortalt sterkt anonymisert.  Dette beskytter kildene, men historiene blir fremmede og uvirkelige, menneskene blir til skygger, enkeltindividet forsvinner, temaet tåkelegges. Dette gjør det lettere for myndighetene å kalle dem returnektere, enklere å behandle dem dårlig. Politiets Utlendingsenhet har overfor Janne Kjellberg uttalt at tvangsutsendelser brukes for å skremme og for å få flere papirløse til å søke om frivillig retur.  Eksempler på dette er Maria Amelie, Aaron Ara og palestinerne. Angsten for tvangsutvisning gjør at flere melder seg for å samarbeide om hjemreise. Men dette gjør også at de som står fram som papirløse blir mer utsatt. De er synlige og lette for PU å arrestere, og arrestasjonene har stor signalbetydning inn i de forskjellige papirløse miljøene.

Jasmine Tunc, 16 år, bodd i Norge i 9 har sagt: Jeg kan ikke drømme som andre! Andre kan drømme om ting innenfor rekkevidde: nye klær eller ferie i syden. Jeg drømmer om et stykke papir som gjør at jeg kan være trygg her.

PANEL

Dana Mahmouder papirløs og statsløs flyktning, som kom til Norge i 2008. Familien flyktet fra Haifa til Irak i 1948, videre til Emiratene der hun ble født.  Familien levde et helt normalt liv der fram til 2006 inntil politiske omveltninger pga krigen i Irak gjorde deres, og mange andre palestineres opphold ”ulovlig”.  Mange endte opp i flyktningeleirene i ørkenen mellom Syria og Irak. Hennes familie reiste til Norge, men fikk etter 22 måneders behandlingstid endelig avslag på asylsøknaden med begrunnelse at ”statsløshet ikke er asylgrunn”.  De har ikke flyktet fra krig. At palestinernes situasjon generelt, og hennes families papirløse tilstand spesielt, er resultat av mange kriger, er uten betydning i norsk asylforvaltning. Nå lever hun som papirløs i Norge uten rett til å arbeide, uten rett til å utdanne seg og uten rett til å bosette seg. Hun har ikke noe land å reise til, likevel får hun ikke opphold i Norge. Danas motivasjon for å ytre seg er behovet for å stå opp for seg selv og andre i liknende situasjon. Hun nekter å tvinges fra å være et utdannet menneske til å bli et menneske som skal sitte på et asylmottak resten av livet og vente på å dø.

Dana Mahmoud

Dana Mahmoud, papirløs og statsløs

Dana har ingen steder å bli deportert til, så hun risikerer mindre ved å ytre seg enn andre papirløse. Hun har derfor jevn kontakt med palestinerleiren, der flere beboere er tvangsdeportert de siste månedene.  Dana ytrer seg også på vegne av dem. Dana sier at hun teoretisk sett har ytringsfrihet, hun kan skrive avisinnlegg, debattere på nett o.l. uten at det vil få alvorlige konsekvenser for henne. Men med de økonomiske rammene som norske myndigheter gir henne, har hun svært begrensede muligheter til å kunne delta i debatter,  møter osv. Det koster penger å reise. Så ytringsfriheten er likevel ganske begrenset.

Dana uttrykte at norske myndigheter velger feil metode. Når mennesker forlater hjemlandet sitt og velger et rettighetsløst liv framfor å returnere, er det stort sett gode grunner for det. Norske myndigheter burde verdsette og støtte regimekritikere. De er viktige for endringer i hjemlandet. Sendes de tilbake vil de knebles.

Babak Majed er kurder fra Iran, og har vært papirløs flyktning i Norge siden 2006. Han var politisk aktiv i hjemlandet, og har fortsatt den politiske aktiviteten i Norge. Han vet at familien hans i perioder har blitt presset av iranske myndigheter på grunn av hans aktivitet, og han er bekymret for dem. Samtidig som han ikke ser det som et alternativ å tie. Han bruker derfor retten og muligheten til å uttrykke det han tror på, selv om det har en pris. Mens han var politisk aktiv i hjemlandet var han ofte redd. Han uttrykker (men sier) med overbevisning at han ikke tenker så mye på sin egen risiko ved retur.  Han legger likevel ikke skjul på at han settes i stor fare hvis han blir returnert. For iranske myndigheter er det ingen forskjell på om kritikken mot regimet blir gjort i utlandet eller hjemlandet. De har god etterretning, og følger med på hva eksiliranere holder på med. For Babak er ytringsfrihet

Babak Majed

Babak Majed, kurdisk flyktning fra Iran og papirløs

–    når man kan si det man si,

–    hvordan man kan si det man vil si,

–    når man kan si det andre ikke vil høre,

–    og han siterte Churchill: ”Demokrati er et land der fri meningsutveksling ikke ender med begravelse».

Slik er det ikke i hans hjemland, Iran. Der fører ytringer til masse stress; man ytrer seg en dag, dagen etter kan man være forsvunnet.

Gro Hillestad Thune, advokat og menneskerettighetsaktivist, tidligere ansatt ved menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg er bekymret over manglende rettssikkerhet i forvaltningens behandling av asylsaker. De kan i fred og ro bestemme seg for hvilken del av historien de ikke skal tro på og dermed tilsidesette viktige deler av framstillingen.

I tillegg er det grunn til bekymring for asylintervjuene. De blir ofte helt feil, fakta kommer ikke fram.

Hun tror at en skjerpet holdning overfor asylsøkere kom med Erna Solberg som statsråd. Språkbruken ble omlagt, asylsøkere ble omtalt som ”lite samarbeidsvillige”, de fikk alt ansvar.

Gro Hillestad Thune

Gro Hillestad Thune, advokat og menneskerettighetsaktivist

Dokumentasjonen som Kjellberg og Rugeldal legger fram er viktig, mener Hillestad Thune. Ytringsfrihet dreier seg om de faktiske mulighetene for å uttrykke seg uten at det får alvorlige konsekvenser. Denne rettigheten har ikke papirløse i Norge i dag, derfor er det svært viktig at andre snakker på deres vegne. Men hun minner om at det også er viktig å vite hva man skal bruke informasjonen til. Alle som mener mye om disse sakene kan fort bli motløse, de bør sette seg konkrete mål, være konstruktive. Hva skal vi løse først? Etter å ha snakket med Dana Mahmoud mener Hillestad Thune at Norge antakelig er et av de land som er strengest overfor statsløse. Hvis man skulle prioritere noen grupper kunne dette kanskje være statsløse, lengeværende og  barn?  Rettsikkerhet i prosessene kan være en riktig innfallsvinkel.  Samt å gi lengeværende papirløse som jobber/ønsker å jobbe, som er godt integrerte osv verdi. De er bidragsytere i samfunnet.

Det sivile samfunns engasjement er viktig, særlig som støtte for politikere som kjemper i et mindretall.  Dette omfatter alle typer frivillige organisasjoner, fagforeninger, rotary, enkeltmennesker.  Det folkelige engasjement er svært viktig.

Marianne Borgen, har mange år bak seg i Redd Barna. Hun er nøye med å understreke at hun likevel ikke er overfokusert på barn. Hensynet til barn er likevel en nødvendig hovedstolpe innenfor menneskerettighetsarbeidet.  Hun kan fortelle at FNs ekspertkomité for barn har kommet med kritikk av Norge.

Det er kritikkverdig at stortingsmeldingen Barn på flukt stadig lar vente på seg. Den ble lovet til sommeren 2011, utsatt til høsten, så til februar, mars og videre til sommeren 2012. Hvem vet om den kommer da heller? Utsettelsene skyldes sterke drakamper innad i regjeringen.

Marianne Borgen advarer sterkt mot å tro at en SV-utmarsj fra regjeringssamarbeidet vil føre til noen bedre politikk. Det er en rå maktkamp som foregår rundt bordet, forsvinner SV blir de råeste sittende tilbake.

I dag er det Høyre og Arbeiderpartiet som ”ruler” norsk politikk. De bidrar til usynliggjøring, mistenkeliggjøring og kriminalisering av asylsøkerne.  Dette til tross for at det er en internasjonal rettighet å søke asyl.  Barn er kanskje de som lider mest. De blir ikke sett eller hørt, verken i byråkratiet eller i samfunnsdebatten. De er bare vedheng til sine foreldre.

Likevel mener Borgen at det nå skjer positive ting. Flere er opptatte av dette, folk blir i større grad kjent med asylsøkere og endrer standpunkt..  Folk oppfatter mer enkeltmennesket bak tallene. Prioriterte  kampsaker akkurat nå mener Marianne Borgen bør være: Ingen barn skal sendes ut før Stortingsmeldingen ”Barn på flukt” er lagt fram og debattert, barn som har vært her mer enn tre år gis opphold, papirløse gis rett til å arbeide.

Marianne Borgen, SV

Marianne Borgen, bystyrerepresentant for SV

SV jobber både i storting og regjering for regularisering, som er en bedre utvei enn amnesti. Regulariseringsordninger vil være varige, mens amnesti kun er der og da.

Å jobbe er også en ytring, sier Marianne Borgen: ”Se, jeg vil bidra, jeg vil delta.”

 Møte med det sivile samfunn

Ann Margit Austenå, kveldens ordstyrer spør Babak Majed og Dana Mahmoud om hvordan deres møte med det sivile samfunn har vært.

Babak Majed begynner med å fortelle fra Ventemottaket på Lier i 2006. De fikk ingen informasjon, og livsforholdene var svært dårlige. De fikk eksempelvis aldri tilbud om frukt, og uten penger kunne de heller ikke kjøpe det selv. Det var ikke lov for journalister å komme inn på området, slik at noen kunne dokumentere forholdene.Etter en sultestreik, fikk beboerne et møte med UDI og noen frivillige organisasjoner. Da fikk de beskjed om at de fikk tak over hodet og mat, ikke noe mer. Alternativet var å bo på gata. Siden journalistene ikke fikk komme inn på området, ble Babak en kontaktperson som møtte dem utenfor. I 2008 var han med på å opprette det Iranske Flykttningrådet i Norge, og kontakten med ulike

Babak Majed

Babak Majed med en satirisk illustrasjon av forholdene i Iran: Folket gråter, men tvinges til å smile.

organisasjoner og journalister ble mer systematisk, og det ble utvikla et godt samarbeid, blant annet i forbindelse med Papirløskampanjen. Etter Maria Ameli saken fikk han kontakt med mange mennesker på Facebook, som ble et viktig redskap for å spre informasjon og som skapte kontakt med både nordmenn og andre asylsøkergrupper. Det ble etablert en iransk teltleir ved domkirken, nær den etiopiske. Der ble det utstilt bilder fra hjemlandet som beskrev den politiske situasjonen i Iran. Deltakerne opplevde å få kontakt med mange nordmenn gjennom aktiviteten ved teltet. Det ble videre arrangert Asylmarsj2011 fra Oslo til Trondheim, i et samarbeid mellom iranske, kurdiske, etiopiske og afghanske asylsøkere, som resulterte i mye positiv kontakt med mennesker, lokalpolitikere, lokal presse og flere menigheter.  I Trondheim var deltakerne med i prosessen som førte til bystyrets vedtak om papirløse. Noen i gruppen dro videre til Bergen, og de papirløses sak ble også der tatt opp i bystyret.  Senere har det kommet flere vedtak i andre kommuner.

Babak nevnte opprettelsen av Tolvtejanuar-foreningen er en positiv begivenhet. Det samme var fakkeltogene som ble arrangert mange steder 12. januar, de kan kanskje gjentas.

 

Dana Mahmoud minner om at personer som synliggjør seg i Norge trenger beskyttelse. Hun er frustrert over manglende interesse både fra det offentlige og media . Det er altfor mye fakta som aldri kommer på bordet. «Uansett hva vi gjør, så synes det ikke».  Viktige fakta, for eksempel at UNHCRs anbefalinger tilsidesettes og belyses ikke. Mediene burde vise interesse og ta ansvar for å informere om disse bruddene. Demokrati som bare går en vei, fra kun noen grupper er ikke et ordentlig demokrati. Dana Mahmoud kaller dette et enveisdemokrati. Hun mente det  hadde vært nyttig å få kontakt med gode journalister som kan fronte problemstillingene i internasjonal presse.

 

Kommentar fra salen

”UNE ble opprettet for å høyne rettssikkerheten. Ankesaker skulle bli drøftet i nemnder og stornemnder. Slik er det ikke blitt.”

«Det burde opprettes en alternativ klageordning, med en uavhengig dommer og to parter der saken  blir belyst»

”Gro Harlem Brundtland besøkte Etiopia for mer enn 20 år siden. Norge skulle bidra til demokrati i landet. I dag ser vi resultatet. Samme person har styrt landet i 21 år. I stedet for å skape demokrati lages det returavtaler.”

«Det er ikke så ofte man føler seg flau over å være norsk. Men jeg må si at etter å ha hørt historiene som er fortalt her, er det ikke mye å rope hurra for.»

«Jeg er lærer i ungdomsskolen, og jeg kan informere om at det står ytterst lite i norske lærebøker i samfunnsfag om situasjonen om både  innvandring og asylsøkere.»

”Lag allianser med fagforeninger! De er gjerne positive!”

«Deporterte papirløse etiopere i Norge vil i beste fall ende som papirløse i Etiopia – uten rettigheter, uten mulighet til å jobbe, uten muligheter til å leve»

”Vi vet at diktaturer dreper. Nå vil også norsk demokrati drepe(r) Asylsøkerne eksponeres her, blir arrestert og drept når de sendes hjem.”

Ann-Margit Austenå

Kveldens ordstyrer Ann-Margit Austenå

Advertisements