Uncategorized

Dorna fra Vang i Valdres

 

 

 

 

HvitKjole
– Vet dere hvor Dorna bor, spør vi to gutter i skolegården på Vang barne- og ungdomsskole en julidag i Valdres. Dette er skolen hvor Dorna (8) nettopp er ferdig med andre klasse. Velvillig peker guttene på et hvitt, lite hus langs Vangsmjøsa rett på den andre siden av skoleveien.


Tekst: Kari Gellein
Foto: Tine Poppe

Tekst og bilder er hentet fra boka «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg», Humanist forlag 2012.
Gjengitt etter avtale med Kari Gellein, Tine Poppe og Humanist forlag


På asylmottaket serverer mamma Fulan oss kinesisk te ved spisebordet i stua. Bilder av Dorna, fra barnehagen og skolen, pryder veggene. Fra vinduet skimtes steile, snødekte fjelltopper.

Les også: Dornas lengsel etter trygghet (Avisa valdres 24. juni 2011)

- Jeg møtte Ali Reza Minay i Oslo en sommerdag i 2003 etter en lang reise fra Kina til Norge sammen med fire andre, forteller Fulan. – Sammen med menneskesmugleren reiste vi med bil og fly. Med båt, buss og til fots. Men han forsvant plutselig og jeg sto alene igjen på perrongen på Oslo Sentralbanestasjon.

- Fulan så utDorna_02_Vindu som hun var redd og alene. Jeg tenkte at hun er som meg, minnes Ali Reza. – Jeg tok henne med til politiet og hjalp henne med å søke asyl. Selv hadde han flyktet fra Iran samme år. – Jeg praktiserer ikke islam og er redd for både myndighetene og voldelige grupper, sier han og viser fram en ødelagt og skeiv venstre finger. – Jeg ble banket opp og kastet gjennom et vindu av en islamistisk gruppe i Teheran. Jeg fikk prolaps i nakken. Det var straffen for at jeg ikke gikk i moskéen.

Inn kommer Dorna, som betyr «sjelden diamant» på persisk. Første juledag for snart åtte år siden kom Dorna til verden i Norge. Siden har hun bodd mellom gårder og fjelltopper på asylmottak i Vang i Valdres. Her har hun gått sine første små fjellturer, og her har hun spist sin første pølse med lompe.

Med et smil setter Dorna seg til pianoet og spiller «Jeg klatrer på en stige», «Blinker på en stjerne» og «Glade Jul» med klare og rene toner.

- Skal dere skrive bok om alle barna som ikke får lov å bli i Norge? spør Dorna, klar over sin egen situasjon. Dorna venter ikke på svar, fester verken blikket eller spør mer om det. – Vil dere bli med ut og se på kaninene mine?Dorna_03_Blomsterkrans Dorna_04_Hengekøye

Ivrig tar hun en og en kanin ut av kaninburet og forteller oss navnene på alle syv. – Jeg koser, leker og mater dem hver dag, forteller hun omsorgsfullt. Hun plukker gress, løvetann og henter gulrøtter i kjøleskapet.

I fjor sto trampoline øverst på ønskelisten til Dorna. I år er den på plass, en gave fra en av gjestene på Sommerhotellet i bygda. «Bestefar» kjørte helt til Oslo for å hente den. – Jeg har både «bestemor» og «bestefar», forteller Dorna. Det eldre ekteparet, Ragna og Jan Petter, bor på et lite gårdstun hundre meter fra asylmottaket. Den tidligere sognepresten og hans kone ble kjent med den lille asylsøkerfamilien etter at Ali og Dorna ble døpt i bygdas kirke. – Dorna står oss veldig nær. Hun kommer ofte på besøk og vi er alltid her for henne. Det gleder oss når hun står på plattingen og roper «hei», forteller Ragna og Jan Petter.

Dorna_05_SkrivebordDe to familiene drar ofte på fisketurer sammen, og Ali og Fulan trives med å hjelpe ekteparet med skifting av hjul på bilen, husvask, snømåking og gressklipping som de selv ikke har ork til å gjøre lenger. – Vi ser hvor glade de er i hverandre, men også hvor triste de er, forteller «bestefar» Jan Petter. Selv har de barn som ikke bor i bygda lenger.

- Vi kan ikke forestille oss et liv uten Dorna, Fulan og Ali. De kjenner flere mennesker i bygda enn oss og det er her de hører til, understreker «bestemor» Ragna. – De tar også vare på oss. Hele lokalsamfunnet vil at de skal være her. Hvis politiet kommer for å hente dem, har alle i bygda planlagt å legge seg ned på riksveien for å sperre den, forteller hun.

Dorna_06_BlomsterengHjemme i stua har Fulan dekket til et deilig, kinesisk måltid. I vinduskarmen står det en vase med tre flagg. Et norsk, et kinesisk og et iransk. Fulan snakker på mandarin og Ali på persisk for at hun skal lære deres morsmål, men Dorna svarer alltid på norsk.

- Mamma, kan du vise dem hva læreren min skrev til oss før sommeren? Et evalueringsbrev fra 2. klasse forteller om hvor fint hun har det på skolen, hvor god faglig og sosial kompetanse hun har. I klassen er hun svært godt likt og har mange venner.

Dorna_07_JanPetter,RagnaFulan viser også fram et brev fra Vang helsestasjon som nylig har hatt en samtale med Dorna. – Hun blir utrygg når de andre i klassen spør om hun må reise ut av landet. Av og til når hun ser politibiler, blir hun redd for at de kommer for å hente henne, forteller Fulan. Dorna har mareritt om at zombier kommer og skremmer dem. De kan dessuten spise alt mulig. Nettene er skumle for henne, leser vi.

- Jeg kan ikke reise til Kina eller Iran og det kan ikke mamma eller pappa heller. Det blir farlig. Jeg vil være her, forteller Dorna. Fordi Dornas foreldre har forskjellige nasjonaliteter, vil en tvangsutsendelse bety en splittelse av familien. – Da vil vi aldri se hverandre igjen. Det vil være et brudd på både artikkel 9 i Barnekonvensjonen og artikkel 8 i den Europeiske Menneskerettskonvensjon. Der står det at barn ikke kan bli skilt fra sine foreldre mot deres vilje, sier Ali.

Ali forteller om Dornas sparegris. – Lenge hadde hun spart småpenger, derfor gikk vi til banken for å opprette Dornas første bankkonto. Jeg var så ivrig på å lære henne verdien av å spare, at jeg glemte at Dorna som papirløst barn ikke kan ha bankkonto. Uten personnummer lar ikke det seg gjøre, forteller han.

Dorna_08_Ragna- Jeg vil at mamma og pappa skal jobbe igjen, sier Dorna. Tidligere jobbet Ali både på den lokale Coop-butikken og som vaktmester på Sommerhotellet i bygda. Fulan jobbet på fiskefabrikken Fjell og Fjordmat, i tillegg jobbet hun på Sommerhotellet. Men i 2010 ble arbeidstillatelsene deres inndratt. Både Ali og Fulan er ønsket tilbake i disse jobbene, hvis situasjonen endrer seg.

Dorna_09_Kaniner- Jeg vil være til nytte. Da slipper jeg også å tenke på at jeg holder på å miste Fulan og Dorna. De er livet mitt, sier Ali. – Noen ganger når jeg ser på Fulan og Dorna mens de sover, begynner jeg å gråte. Jeg lurer på når vi skal få et ordentlig liv sammen. Jeg vet at som kristen blir jeg drept hvis jeg må reise tilbake til Iran, men hva er vitsen med å leve hvis jeg ikke kan være tilstede i Dornas liv?

Drømmen om å kunne gifte seg og kjøpe et lite hus på fjellsiden i Vang er ikke over for Ali og Fulan. Fremfor alt håper de at Dorna som trives så godt på skolen, kan fortsette å være sammen med sine venner og «besteforeldre». At hun får fortsette å spille piano, fotball og være drillpike i Vang kommunes skolekorps. Det er deres høyeste ønske.

Dorna_10_GrønnEngDorna_11_DanseDorna_12_Hoppe