Kategoriarkiv: Uncategorized

Mahmood Amiry Moghaddam, talsmann for Iran Human Rights (IHR) i Norge, intervjuer Rahim Rostami. Intervjuet er et standard intervju som gjøres med vitner til IHR.

Hva skjedde den dagen du ble arrestert?

-Jeg gikk i banken for å åpne konto, ble jeg bedt om å komme tilbake dagen etter klokka 12 med passet mitt, dagen etter ble jeg bedt om å sette meg og vente. Der satt det to politi og ventet på meg, og satte meg i håndjern.  Deretter skulle vi reise hjem, hente noen saker, og deretter til Trandum.

«Vi vet ingenting», svarte politiet når Rahim spurte hva som skjer med ham nå. Klokka ni om kvelden fikk han beskjed om at han skulle sendes til Iran dagen etter.

- Jeg fortalte politiet at dette passet er falskt, og at jeg bare hadde skaffet det for å kunne åpne bankkonto. Politiet sa det går greit å sende deg tilbake på dette.

-Vi satte oss i flyet med tre politimenn. To av de fulgte meg helt til Teheran. En gikk av ved mellomlanding i Amsterdam.

Det norske politiet overleverte meg til iransk politi. De tok mine papirer in i et annet rom. Før vi kom frem, tryglet jeg om at politiet skulle la meg gå som en vanlig reisende med passet mitt gjennom tollen. Dette nektet politiet , og de overleverte meg.

Jeg var to dager på Imam Khomeini flyplassen, deretter ble jeg sendt til Evin. Først i fengselets karanteneavdeling, deretter til fengselets avdeling 8, der det også er andre fanger. Cirka førti dager var jeg der før jeg ble overført til isolat, og avhørene begynte.

De førti dagene dagene fikk han besøk én gang, av en onkel og en advokat. Dette besøket foregikk med glassvegg og telefon. To vakter var tilstede og Rahim vet ikke om de hørte på eller ikke.

- Etter disse 40 dagene, stilte de disse spørsmålene: hvorfor rømte du, hva gjorde du i et fremmed land, og hvorfor deltok du i demonstrasjoner.Jeg hadde bind for øynene. En som stilte spørsmålene, to andre var også tilstede.

Det ble stilt spørsmål, og jeg sa sannheten. Hver gang de ikke likte svarene de fikk, slo de to andre politiene eller vaktene. De sparket, slo, brukte kaldt vann.Jeg satt på en stol under avhørene.

Hvor lenge varte avhørene?

-Avhørene var annen hver dag. Jeg var bundet på begge armene, jeg ble hengt etter armene fra taket, både armer og ben ble bundet. Mens jeg hang, slo og sparket og pisket de meg med kabel.

Hvor lenge var du i isolat?

-Jeg husker ikke helt, men 47 til 50 dager. Jeg hadde ingen kontakt med omverdenen. Kun en liten luke jeg fikk mat gjennom.

Fins det fysiske bevis på at Rahim ble slått?

Høyre stortå er brukket og neglen er borte. Han fikk også elektriske støt under avhørene, så han har glemt mye.

Han har brennemerker i ansiktet etter torturen.

I den første fasen der han ikke var i isolat, sa advokaten at de skulle følge saken for å få ham fri. Mens han var på isolat fik han beskjed om at han skulle løslates mot kausjon, og når han slapp ut, rømte han på ny flukt.

Rahim ble i avhør direkte konfrontert med aktivitet og bilder fra hans politiske aktivitet i Norge. Årsaken til at talsperson Mahmood Amiry Moghaddam fra IHR gjør dette intervjuet, er fordi de har gjort egne undersøkelser i denne saken. Tiltalen henger der over Rahim, og inneholder blant annet landsforræderei.

Rahim avsluttet med å takke, og takket alle som jobber med saken hans

At today’s event at Litteraturhuset in Oslo (Tribunal of Norwegian asylum policy), NGOs and rejected asylum seekers tell their stories about what happened after their forced returns from Norway. The event raises questions about Norwegian practice in asylum policy against UNHCR guidelines and advice.

Safi, talks about the situation in Mogadishu/ Somalia, and their first trip back in collaboration with Nurses and Mogadishu University.

She talks about what kind of security that was put around her and the others in the collaborative project For her it is absolutely unbelievable that  anyone can be returned without necessary security.

She says that one of two that were returned from Norway while she was in Mogadishu, was killed the same day as he was returned.

- Security is very, very miserable in Mogadishu,  Safi says. When she is at work in Mogadishu, she cannot visit her family or the neighborhood where she was born, because the risk is too high that her family will be vulnerable to attack if someone sees they have had guests from Europe.

ECRE Weekly Bulletin from February 2013 :

European countries take steps to enforce returns to Mogadishu against UNHCR advice. This month, the Norwegian authorities decided to lift the suspension on all forced returns to Mogadishu and southern Somalia. Such returns had been suspended since October 2010 due to the severity of the situation in the region.

The Norwegian authorities consider that the situation in Mogadishu is no longer so critical that all asylum seekers need protection and decided to revoke the suspension of returns. The risks of return to these areas of Somalia will be individually evaluated.

This move follows a joint Danish – Norwegian mission to Nairobi and Mogadishu in October 2012 that produced a report surmising that some improvement in the security situation in Mogadishu could be observed.

The report also noted that there remain ‘a lot’ of collateral civilian casualties and targeted assassinations as well as concerns over the presence of government-backed militias and little police engagement. The report emphasised that Somalia is not a post-conflict state, but that the conflict in the country continues to evolve. Furthermore, the team reduced the amount of time spent in Mogadishu to two visits of only one day each, due to security advice from the Norwegian and Danish embassies in Nairobi.

Foreningen er til stede på litteraturhuset i dag hvor Tribunal over norsk asylpolitikk foregår. Et av de første vitnene som forteller sin historie er Amin Senatorzade, og vi siterer fra statusoppdatering lagt ut på Facebook av Evy Ellingvåg:

(Åpent brev til UNEs direktør og UDIs direktør, med kopi til Justisdepartementets politiske ledelse)

Tromsøjenta Yalda

Utlendingsnemnda (UNE) sin behandling av søknaden fra Tromsøjenta Yalda og hennes familie om opphold på humanitært grunnlag nådde i går et nytt bunn-nivå.

I august 2012 vant familien en klar seier over UNE i Oslo Tingrett. I siste time anket UNE, ankesaken var berammet til 13. og 14. juni 2013. I går meldte imidlertid familiens advokat Arild Humlen at han har mottatt et prosesskriv i ankesaken fra regjeringsadvokaten som ga beskjed om at anken er trukket.

Den gode nyheten ble raskt spredt, inntil UNE meldte til media at dette var en misforståelse. Til itromso.no sa UNEs seniorrådgiver Don Radoli: “Det har vært en kommunikasjon mellom oss og regjeringsadvokaten, og her et sted har det skjedd en feil.”

I går ettermiddag la UNE ut følgende redegjørelse på sin nettside:

UNE har ikke trukket anke i Yalda-saken

Diverse medier opplyser i dag at Regjeringsadvokaten har besluttet å trekke anken i Yalda-saken. Det er ikke riktig.  UNE anket dommen 20. september i fjor, og UNE har ikke trukket anken.

Hovedforhandlingen i Borgarting lagmannsrett er satt til 13. og 14. juni. UNE opprettholdt tidligere endelig avslag ved ny beslutning av 25. april i år. Staten mener at motparten dermed mangler rettslig interesse i å få prøvd UNEs tidligere avgjørelse for retten, og at det er den nye beslutningen som bør prøves av lagmannsretten.

I motsatt fall mener vi at anken bør heves. Advokat Humlen ser ut til å ha misforstått statens prosesskriv. Det fremgår av prosesskrivet at anken ikke er trukket. At ankesaken heves innebærer at ankesaken bortfaller av prosessuelle årsaker, siden den beslutningen som nå gjelder ikke blir prøvd av retten.

Etter statens syn vil en heving innebære at tingrettens dom bortfaller, og at UNEs siste beslutning i saken blir stående. Vi er kjent med at advokat Humlen i dag har sendt prosesskriv til lagmannsretten med påstand om at ankesaken heves.

Selv garvede jurister rister på hodet av dette. Jusprofessor og tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, Jan Fridthjof Bernt, skrev i en kommentar på Facebook: Dette er juristeri av verste sort – det vi før kalte prokuratorknep[1].

Vi går derfor ikke inn i den juridiske diskursen, men refererer advokat Humlen (itromso.no):
- Jeg har prosesskrivet her svart på hvitt. Hevelsen av en ankesak er bindende, og UNE kan ikke gå tilbake på det nå. Jeg er ferdig med denne saken, fordi jeg vet at UNE ikke kan gå tilbake på hevelsen. Når saken er begjært hevet blir tingrettsdommen rettskraftig og man kan ikke fatte nye beslutninger etter tingrettens dom. Jeg er overrasket over hvordan UNE har kommet frem i denne saken, men det er domstolene som bestemmer, ikke forvaltningen. Slik jeg ser det er det liten tvil om at Yalda skal få bli. Retten har jo kommet med sin dom i denne saken. At UNE ikke har fått dette med seg når anken ble trukket har jeg store vanskeligheter med å forstå.

Ingunn-Sofie Aursnes ble åremålsbeskikket for seks år til stillingen som UNE-direktør i mai 2012. Da hun tiltrådte i september sa hun til Aftenposten: “Begrepene «barnets beste» og «barnefaglig kompetanse» er i beste fall uklare. Problemstillingene som reises i stortingsmeldingen om barn på flukt er noe av det første jeg vil gripe fatt i.”

Regjeringspartiene la vekt på at hennes barnefaglige kompetanse ville komme til nytte. Lederen av Stortingets kommunalkomité, SVs Aksel Hagen sa til samme avis: “Barns stemme skal bli hørt i sterkere grad. Ingunn-Sofie Aursnes vil med sin juridiske og barnefaglige kompetanse ha særlig gode forutsetninger til nettopp å sikre at så vil skje i alle ledd i utlendingsforvaltningen.”

Justisminister Grete Faremo uttrykte også stor tillit til den nye UNE-direktøren: “Barnets stemme skal bli hørt i sterkere grad og vi har vektlagt barnefaglig kompetanse i alle ledd i utlendingsforvaltningen. Jeg forventer at den nye UNE-direktøren som har juridisk og barnefaglig kompetanse vil konkretisere dette i sitt arbeid.”

Da familien til bergensgutten Nathan Eshete i mars fikk Oslo Tingretts medhold i sin sak mot UNE ga Aursnes under sterkt medietrykk uttrykk for en omsorg vi ikke var vant til å se fra UNE, til tross for at hun var uenig i dommen: “Vi er uenige i tingrettens vurdering om at UNE ikke hadde synliggjort godt nok avveiningen mellom hensynet til barnets beste og innvandringsregulerende hensyn. Grunnen til at UNE ikke anker er hensynet til gutten og tida som går.”

Aursnes og UNE hadde stått seg på å vise ubetinget ydmykhet overfor tingrettens beslutning. Hennes omsorgssignal i denne ene saken står dessuten i grell kontrast til den eskalerende hardhet som kommer til uttrykk i andre enkeltsaker som har blitt innrapportert oss på løpende bånd i løpet av vinteren og våren. De bebudede resultatene av styrket barnefaglig kompetanse hos UNE ser vi ingen tegn til – om vi tillater oss å sette en parentes rundt Aursnes’ uttalelse i Eshete-saken.

Sett i lys av de varslede forbedringene i UNE og de forventningene Regjering og Storting har uttrykt gjennom Stortingsmeldingen Barn på Flukt, etterlyser vi en synlig og aktiv UNE-ledelse som fronter UNEs avgjørelser i situasjoner som den vi nå har opplevd.

Foreningen av tolvte januar tar sterk avstand fra den behandlingen UNE utsetter Tromsø-jenta Yalda for, i det som nå fremstår som en Kafka-prosess som forskrekker selv erfarne jurister. Det er uverdig av utlendingsmyndighetene å ty til juridiske knep. Slik skal ikke norske myndigheter opptre. Hendelsen bekrefter og underbygger vår oppfatning av at rettssikkerheten i mange utlendingssaker ikke er tilstrekkelig ivaretatt.

Yalda og hennes familie trenger nå en avklaring etter å ha levd i årevis med frykten for å bli skilt fra hverandre. Over hele landet lever likeledes flere hundre barn i kontinuerlig frykt for å bli deportert til land de ikke kjenner, etter å ha hatt hele sin bevisste oppvekst i Norge. 

Vi forventer at Yaldas sak finner sin juridiske løsning raskt, og at UNE bidrar til å avslutte denne pinlige episoden. Og for de andre lengeværende barna ser vi nå bare én fornuftig løsning: et amnesti. Dette gjelder et svært begrenset antall personer, Ole Paus satte ord på dette forrige helg da han i et NRK-program sa at vi snakker om et antall barn tilsvarende “en alminnelig stor barnehage her i Oslo”.

Vennlig hilsen
Egil Opsahl
Leder, Foreningen av tolvte januar

Liv Una Førde, leder for støttegruppen for familien Dar, har nylig mottatt pris som “Årets ildsjel” på Nesodden 2013. Her kan dere lese hennes fantastiske tale fra 1. mai hvor hun skriver om sitt engasjement for familien Dar:

Solidaritet(av latin solidum, hele summen, helheten; fransk solidarité: samhørighet, sammenhold) Solidaritet innebærer en grunntanke om å handle ut fra mer enn egeninteresse og skape kollektive verdier for flere.

Solidaritet er selve grunntanken med 1. mai, grunnfjellet til arbeiderbevegelsen og vår egen velferdsstat. Det innebærer også en tanke om å gjøre verden bedre for kommende generasjoner.
Solidaritetstankens motsetning er et samfunn preget av egoisme og likegyldighet og det er et samfunn ingen som feirer 1. mai vil gå med på.

Jeg har blitt bedt om å si noe om solidaritet mellom folk på Nesodden i lys av Dar saken.
Det har vært en 11 år lang reise for meg og historiene er så mange.

Jeg ble kjent med familien Dar gjennom jobben min i Munkestien barnehage der de to minste gikk og Shahida var utplassert på språkpraksis og senere ansatt.

Med seg i bagasjen hadde de minner fra alt de hadde blitt utsatt for: trusler, blasfemi anklager, attentater hvor huset bodde i ble beskutt i timevis, kidnapping, påsatte branner. Ikke minst den ferske såre sorgen over Hassan på 4 år som de mistet.

De hadde flyttet 5 ganger innad i Pakistan på kort tid for å forsøke å komme unna men hver gang ble de funnet av de ytterliggående gruppene som ville ramme Nadeem. Da de skjønte at de ikke kunne beskytte barna lenger, flyktet de umiddelbart. Valget falt på Norge som de voksne hadde besøkt før og hvor de hadde mye familie. De fleste av Nadeems kolleger rakk aldri å flykte og Nadeem er en av en liten håndfull offiserer og politimenn som har overlevd av de ca par hundrede som delte jobb med ham. Attentatene mot dem blir sjeldent etterforsket.
Dette skulle innlegget handle om solidaritet.

Hvorfor tok jeg selv valget om å støtte dem og stå i det i 11 år?
Svaret ligger i den lille hånden til 2 år gamle Owais som grep min, om bamseklemmene fra Ali, standhaftigheten til Saliq, og de grønne store øyne Uzma som ser rett på meg og spør meg: er du der for meg?

Man svikter ikke unger som trenger beskyttelse.
Når man ser urett må man rett og slett finne mot til å våge. Våge å stå i noe som kan bli ubehagelig og der kanskje ikke alle er enig med deg. Våge å si høyt at noe er urettferdig selv om det er ditt eget norske system det dreier seg om. Stå i mot de som finner avgjørelsen din skremmende og provoserende.. Våge å tåle at noen kan bli sinte. Ikke alt er en rosenrød historie og ungene har måttet forsvare far i skolegården.
Nå vet alle det: Nadeem løy aldri!

Befolkningen på Nesodden våger.
Historiene fra Nesodden er mange og rørende. Det er uendelig mange historier om folk som sier ja og bretter opp ermene. Men også historier om folk som først blir redde for å bli blandet inn i noe uoversiktlig, men som etter en konkret beskrivelse fra oss om hva vi trenger hjelp til likevel stiller opp og blir viktige for oss. Det er også historier om folk som sier nei. Mang en gang har jeg trukket pusten dypt og gått en runde ekstra på gulvet før jeg skal ta en vanskelig telefon på vegne av Dar familien. Da har jeg sagt til meg selv: hva er det verste som kan skje? Du kan få et nei eller de legger på… Det hjelper jo å være født optimist da og ha tillit til at de fleste vil deg og familien vel

Det er historier om glede:
Mandag ringte Uzma og fortalte at hun hadde fått bekreftelse på statsborgerskap og kan hente sitt norske pass. Det kan vi takke ungenes lærere, barnehage ansatte, naboer, venner, venners venner på Nesodden for. Ved en tilfeldighet skjønte jeg at mor og barn ikke hadde egne saker men at oppholdstillatelsen fulgte fars sak. En eneste setning i det mange siders avslaget til far sa noe om det.

Da startet jeg en faglig og lokal dugnad for å dokumentere barnas situasjon. Akkurat som Nathan i Bergen måtte vi bevise hvor norske de var selv etter at de tre yngste hadde tilbrakt hele barndommen her. Absurd men nødvendig. Samtidig som vi måtte skaffe faglige solide uttalelser om mulige konsekvenser av en utvisning til Pakistan. Folk stilte opp og resultatet ble at mor og barn er trygge. I våres fikk far medhold på alle punkter og Nadeem og familien kan endelig ta fatt på vanlige hverdager og jobb. En seier så stor at det nesten er vanskelig å fatte etter så mange år.

Vi har så mange og takke..
Skal jeg fortelle om menigheten og Nesodden kirke som ofret så mye i så mange år for å hjelpe og som slo ring om oss. Kirken som har støttet oss på en livsviktig måte ved å beskytte Nadeem og hans familie. Uten dem og deres støtte ville det fort kunne blitt kritisk.

Skal jeg fortelle om Nesoddtangen legekontor som strakte seg langt for oss og doktor Zeti som dro etter en lang arbeidsdag til menighetshuset for å gi Nadeem og resten av familien legehjelp når de ikke kunne komme til ham.

Skal jeg fortelle om privatpersoner og Fau utvalgene som hjalp oss til å få barna på skoleturer?

Skal jeg fortelle om alle kunstnerne, musikerne, skuespillerne, korene, fotografene, teknikerne som ble med gratis på støttekonsertene?

Om alle kakebakerne, dugnadsgjenger, Kalenderselgerne og sjåførene?

Skal jeg fortelle om foreldrene til barnas venner som tok dem med på tur, hentet dem til bursdager og lot dem overnatte for å få en pause fra kirkeasylet?

Skal jeg fortelle om drømmen om Legoland og Owais drøm om å fortelle at de har gjort noe i en ferie som andre barn i klassen?

Ferier var nemlig ikke bare hyggelig for da mange av vennene bortreist og det var lite å finne på. Og om støtte konserten i fjor som gjorde at den drømmen gikk i oppfyllelse?

Skal jeg fortelle om å våge å være sivil ulydig? Om stemningen, redselen og adrenalinet midt på natten da vi skulle rekke å få dem til menighetshuset før politiet kom?

Om viljen i befolkningen på Nesodden til å holde familien i skjul i sine egne hjem om nødvendig? Det er så sterkt

Skal jeg fortelle om Saliq og Nesodden videregående, en ung russ som fylte 18 og kunne risikere å bli utvist alene? Som fikk bo i skjul hos en kamerat for få konsentrert seg om å fullføre siste halve året og skolen som slo ring om ham og var klare til å smugle ham til menighetshuset på kort varsel?

Det er så mye å fortelle om: Et enstemmig kommunestyre, to ordførere som ofret tid, krefter og ressurser, et enstemmig tålmodig menighetsråd og en klok sogneprest. Det gjør meg så stolt! Nesodden har vist seg fra sitt beste og har klart å gi en familie på 6 livsviktig hjelp for å overleve.

Tilbake til solidariteten:
Mitt eget valg er enkelt: man sier ifra når noe er urettferdig.
Mitt valg handler om 1. mai. Det er 1979 og sammen med haug unger går jeg i flaggborgen i første mai toget i Oslo. Jeg er 11 år snart 12: En man kaster noe foran en barnevogn med en 2 åring i. Vakten tar det opp og så smeller det. En halv meter unna meg. Nynazisten Kyvik ville ramme 1. mai og feigt nok valgte han der det var en haug med unger. Det hadde samme effekt på meg som det har på mange unge som opplevde 22. juli:
Jeg nekter å være redd! Jeg vil fortsette å jobbe for rettferdighet og solidaritet og ingen mørke krefter skal skremme meg fra det.
Liv Una Førde

Avslutter med mitt yndlings dikt:
Erik Blomberg
ur Var inte rädd för mörkret, ty ljuset vilar där.
Vi ser ju inga stjärnor,
där intet mörker är.
I ljusa irisringen
du bär en mörk pupill
ty mörkt är allt som ljuset
med bävan längtar till.
Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där,
var inte rädd för mörkret,
som ljusets hjärta bär.
Psalm 797 av Erik Blomberg från diktsamlingen «jorden»”

Foreningen av tolvte januar mener det nå må innvilges amnesti for de vel 600 lengeværende asylbarna. Vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte om å avvente resultatet av en fremtidig evaluering etterlater igjen en fullstendig usikkerhet om hva som blir resultatet for barna, og utsetter nok en gang en avklaring på deres livssituasjon i landet de oppfatter som sitt hjemland. Dette er uholdbart for de barna det gjelder, og derfor er det nødvendig med et amnesti nå.

I dag ble det stemt over asylbarnas skjebne i Arbeiderpartiets landsmøte. Resultatet av voteringen ble dessverre ingen seier for rettssikkerheten til de lengeværende barna, eller for humaniteten. Barna er nok en gang kastet tilbake til forvaltningen, og i sin tur rettssystemet i de få tilfellene hvor de greier å løfte sin sak. De færreste har den nødvendige økonomien eller støttenettverk til å gjennomføre dette.

Det vi kan spore av framgang i vedtaket som ble fattet, er en formulering som viser at Arbeiderpartiet i fremtiden vil kunne jobbe med en endring av forskrift som klargjør terskelen for når barnets beste skal kunne trumfe innvandringsregulerende hensyn. Dette forutsetter at Utlendingsnemnda (UNE) sin interne evaluering viser at Stortingsmeldingen Barn på Flukt (BPF) ikke har den effekten den var ment å ha, uten at det er presisert hva som regnes som “tilstrekkelig endring”. Denne prosessen vil ta tid, og det er helt usikkert hva den vil bringe av endringer til gunst for barna.

I januar i år ble det lagt fram tall fra Justisdepartementet som hevdet at 40 % av sakene som involverer lengeværende barn siden BPF ble stemt igjennom hadde fått medhold. Dette dreide seg i realiteten om 23 saker hvorav 14 fikk avslag. Vi vet ikke om de 9 sakene som vant fram ble omgjort av hensyn til barnets beste, eller om noen av dem fikk opphold grunnet anerkjennelse av foreldrenes beskyttelsesbehov. Blant disse avslagene finner vi flere av de aller mest lengeværende barna. Dersom dette er symptomatisk på hva Justisdepartementet og AP sentralt vurderer som “en endring etter intensjonene” ser det mørkt ut for en styrking av human behandling på dette viktige området.

Vi forventer en svært grundig politisk og mer kritisk overvåkning av UNEs evalueringsprosess i tiden fremover. Tallmaterialet som legges til grunn fra forvaltningen, må være transparent og enkelt å måle.

Bare de siste ukene har Foreningen av tolvte januar opplevd at flere av barna som har levd i asylmottak i Norge i både ti og elleve år er akutt truet med deportasjon. Dette viser at BPF i realiteten ikke virker slik det ble signalisert at den skulle virke.

Høyesterett sendte i desember 2012 saken tilbake til politikerne, og UNE har ved flere anledninger uttrykt at meldingen er en svak rettskilde. Vedtak på omgjøringsbegjæringer viser at barnets beste fremdeles trumfes av innvandringsregulerende hensyn til tross for at barna både er født og oppvokst i landet. Vi registrerer at tiden virker imot de som trenger å skjermes.

Vi vil uttrykke anerkjennelse til AUF og enkelte fylkeslag i Arbeiderpartiet som i forkant av landsmøtet har kjempet en kunnskapsbasert og sterk kamp for å heve rettssikkerheten til denne utsatte gruppen barn. Dessverre løp likevel Arbeiderpartiets landsmøte fra ansvaret sitt, og har ikke benyttet muligheten til å formulere hvor terskelen skal gå for når og hvilke innvandringsregulerende hensyn som må vike til fordel for barnets beste.

En mulig regel- eller forskriftsendring vil ikke være klar til valget, og vedtakene burde vært fattet av de som er i posisjon nå.  Barna har ventet lenge nok og betalt dyrt for altfor mange kompromisser fra regjeringspartiene. Prisen de har betalt er barndommen sin.

Foreningen av tolvte januar mener derfor at tiden er inne for å innvilge amnesti for de vel 600 lengeværende barna. De har ikke mer barndom å forhandle med. I etterkant får det bli en politisk oppgave å beslutte hva som er tilstrekkelig endring av praksis for å sikre en human og rettssikker behandling av barna i fremtiden. Debatten om forskriftsendringer kan da bruke nødvendig tid uten at barna mister mer av sin barndom.

Styret, Foreningen av tolvte januar
21. april 2013

På bestilling fra EUs justisdirektorat ble det i 2008 utarbeidet en omfattende rapport om ulike regulariseringsordninger i Europa og effekten av disse. Rapporten ble utarbeidet av «The International Centre for Migration Policy Development».

En av de hovedansvarlige for rapporten, DR. Albert Kraler, deltok i en åpen høring om papirløse immigranter i Stortinget i 2010. Han redegjorde her for at de ikke var registrert mønstre som økt asylstilstrømning som følge av ulike regulariseringsordninger gjort i Europa. Våre folkevalgte er med andre ord gjort kjent med denne informasjonen.

Flere av regulariseringsordningene i andre land i Europa har vært langt mer omfattende enn de som tidligere har vært gjennomført i Norge. Med tanke på at det i den offentlige debatten i Norge brukes som argument at en mer rettssikker og human asylpolitikk vil resultere i økt asyltilstrømning, anser vi det som viktig at slik forskning gjøres mer kjent.

Funnene viste også  at asylsøkere ikke planlegger fremtiden sin slik det gjerne fremstilles. Dersom man flykter vekk fra diktatur og krigssituasjoner så forventer folk å få beskyttelse. Det er ikke dokumentert at mennesker på flukt planlegger med at man får avslag og kalkulerer med flere års ventetid.

Rapporten kan leses her.

Folk vil ikke være med på en politikk som ikke er human overfor barna.

Av Karl Eldar Evang. Publisert i Dagsavisen og Nye Meninger 21.03.2013

Fra en artikkel på NRK.no (16.03), om politisk dragkamp om asylbarna på fylkesårsmøtet i Møre og Romsdal, sakser jeg følgende: «Regjeringen la i fjor frem en melding om barn på flukt og har bedt om få en gjennomgang av praksis. Faremo sier denne gjennomgangen viser at flere barnefamilier nå har fått opphold.»

Strategien til Arbeiderpartiets ledelse synes klar: Opprøret til støtte for asylbarna i befolkningen, og ikke minst innad i Arbeiderpartiet, skal for enhver pris kveles. Det skal skje på to måter. Først massivt press fra ledelsen på årsmøtene. Martin Kolberg sa på fylkesårsmøtet i Troms: «Det er ikke humant, men skal vi holde kontrollen på innvandringspolitikken, så må vi gjøre dette. Det er ikke humant i forhold til barna. Det er et dilemma.» Deretter; forsikre om at det er liten grunn til bekymring for asylbarna, fordi det jo kommer en evaluering av UNEs praksis.

Vi kan altså rolig vente på evalueringen. Arbeiderpartimedlemmer eller andre trenger ikke å kreve forskriftsendringer for å ivareta barna. Og så, uten å gå nærmere inn i tallmaterialet eller innholdet i de faktiske asylbarnsakene, si at: «gjennomgangen viser at flere barnefamilier nå har fått opphold!»

Det er umulig å kontrollere denne påstanden for alle oss som ikke har innsyn i sakene, men kanskje en perfekt strategi for å manipulere bort den kvasse kritikken og de klare vedtakene om endringer i forskrift fra partifeller? Tidligere har jo Faremos statssekretær vært ute med de samme antydningene om endringer, på et svært så tynt tallmateriale.

Hvem er det forresten som gjør gjennomgangen som Faremo henviser til? Er det UNE selv eller uavhengige? Er det seriøst å komme en evaluering i forkjøpet, slik Faremo her forsøker?

Jeg tror på min side at ledelsen i Arbeiderpartiet grovt har feilberegnet folks holdninger og deres bestemthet og årvåkenhet når det gjelder asylbarna. Folk vil ikke være med på en politikk som ikke er human overfor barna. Barn er de mest verdifulle og de mest sårbare blant oss, og de er framtida.

Publisert på Nye Meninger 21.03.2012

Det er nærliggende å tenke at dette var et politisk fremstøt som var ment å stagge kravet om en presisering i form av lov eller forskrift for å sikre barns rettssikkerhet.

I fjor raste debatten om hvorvidt den nye stortingsmeldingen Barn på flukt var å betrakte som en rettskilde som Utlendingsnemnda måtte forholde seg til. Stor var derfor skuffelsen når det viste seg at den ikke fremstod som stort mer enn en politisk føring med velmenende ord. Daværende direktør i Utlendingsnemnda, Terje Sjeggestad, bekreftet dette i media da han uttalte følgende:

Men en Stortingsmelding er ikke høyt rettskildemessig rangert. Det er selvfølgelig alle klar over, sier Sjeggestad som legger til at:

– Politiske signaler skal, slik Stortinget har bestemt, ikke oppfattes som direktiver eller noe UNE er bundet av.

I kjølvannet av denne uttalelsen kom justisminister Grete Faremo på banen og erklærte at hun forventet at meldingen ville fungere som en rettskilde. Heller enn å karakterisere Sjeggestads uttalelser, så uttrykte hun tillit til at den nye UNE-direktøren, Ingunn Sofie Aursnes med sin barnefaglige kompetanse ville bidra til å oppnå hva regjeringen ønsket med denne meldingen.

Dette var et signal om at vi nå kunne forvente en kursendring fra Utlendingsnemnda i behandlingen av sakene som omhandler de lengeværende barna, og det er nærliggende å tenke at dette var et politisk fremstøt som var ment å stagge kravet om en presisering i form av lov eller forskrift for å sikre barns rettssikkerhet.

Ved utnevnelsen av den nye lederen i Utlendingsnemnda uttalte justisministeren:

– Etterarbeider i form av en stortingsmelding vil være en rettskilde som Utlendingsnemnda må forholde seg til (…) Barnets stemme skal bli hørt i sterkere grad og vi har vektlagt barnefaglig kompetanse i alle ledd i utlendingsforvaltningen. Jeg forventer at den nye UNE-direktøren som har juridisk og barnefaglig kompetanse vil konkretisere dette i sitt arbeid, sier statsråden.

I dagens Bergens Tidende, uttaler Aursnes i forbindelse med Nathan-saken som nylig vant frem i Oslo Tingrett:

- Lov og forskrift setter ikke klare grenser for når barns tilknytning skal utløse en slik tillatelse, verken ved et bestemt antall år i Norge eller barnets alder. Når vi vurderer om opphold skal gis på grunn av barns tilknytning, skal vi etter regelverket både legge vekt på de hensyn som taler for tillatelse og hensyn som taler mot. Slik er oppdraget og rettstilstanden også etter stortingsmeldingen «Barn på flukt» sist sommer og Høyesteretts behandling av to slike saker like før jul.

Vi forventer etter dette at Stortinget en gang for alle merker seg at UNE ber om klarere og mer skjematiske regler for når barns tilknytning skal utøse opphold. Samtidig forventer vi at det samme stortinget er innforstått med at nemnda ikke kan instrueres av politiske føringer.

Det er lovgivers oppgave å gi rettsprinsippet «hensynet til barnas beste» det innholdet de folkevalgte mener skal gjelde.

Stortinget og Regjeringen må derfor gi en presisering i form av lov eller forskrift, i samsvar med Barnekonvensjonens formål som er å beskytte barn. Andre hensyn må vike! Å vente på en evaluering av UNE sin praksis etter at meldingen Barn på flukt ble innført, er ikke verd mye nå som UNE har bekreftet at de ikke vektlegger meldingen særlig tungt.

Saker som omhandler lengeventende barn må skjermes i påvente av en forskrift som ivaretar deres rettssikkerhet. Deretter må de få behandlet sakene sine på nytt.

På vegne av medlemsgruppa i Foreningen av tolvte januar

Marit Grønseth

Les hele nyhetsbrevet her

Offentlige henrettelser og straff som pisking og amputasjon har økt betydelig i Iran de siste månedene. Iran Human Rights tror antallet vil stige frem mot valget i juni 2013. Vi er bekymret for hvorvidt rettssikkerheten i søknadsbehandlingen i asylsaker er tilstrekkelig og ber om stans i tvangsretur av sårbare asylsøkergrupper fra Iran.

Tegning: Mohammad Hashemi

Vi begrunner dette kravet med dokumenterte hendelser, rapporter om forholdene i Iran og en stigende bekymring for hvorvidt begrunnelsene i avslagene er gode nok. Vi mottar stadig henvendelser og bekymringsmeldinger og har gått gjennom en rekke asylintervjuer og dokumenter fra UDI og UNE hvor risikovurderingene i enkeltsaker fremstår som svake. Spesielt gjelder dette saker hvor personer deltok i demonstrasjonene ved presidentvalget i 2009, men også i saker som angår politisk opposisjonelle, konvertitter og legning ser vi det samme mønsteret. Vi er i tillegg bekymret for hvordan den nye straffeloven [1] i Iran vil virke inn i disse sakene.

FNs Spesialrapportør for Iran har redegjort for utbredt utenomrettslig behandling og straff, daglige brudd på menneskerettighetene, summariske rettssaker og henrettelser både i skjul og offentlig. Spesialrapportøren publiserte siste rapport i februar [2], og oppdateringene viser ytterligere forverring i menneskerettssituasjonen i landet.  Norge er vel kjent med forholdene i iranske fengsler, hvor ulike former for tortur er utbredt. Amnesty International [3] har rapportert om mer enn 500 gjennomførte henrettelser i 2012. Antall offentlige henrettelser er seksdoblet på fire år. De advarer[4] mot at bruken av dødsstraff ser ut til å øke frem mot valget i juni 2013.

Dette bekreftes av talsmannen for Iran Human Rights (IHR), Mahmood Amiry-Moghaddam:

– Ved å spre frykt i samfunnet og terrorisere unge mennesker, håper Irans øverste leder Ali Khamenei å unngå en gjentagelse av protestene i kjølvannet av valget i 2009.

Norske utlendingsmyndigheters beslutningsterskel når det gjelder risikovurdering ved tvangsretur er beskrevet i Utlendingsnemnda (UNE) sitt praksisnotat fra 2009 [5]. Her beskrives kravet til forfølgelsens art og omfang:

”Kortvarige arrestasjoner i forbindelse med retur til hjemlandet etter å ha søkt asyl i Norge har alene ikke vært ansett som forfølgelse. I praksis har dette dreiet seg om arrestasjoner fra en uke opp til en måned.” UNE sier her at dersom en flyktning returneres til sitt hjemland, ”tåler” vi at vedkommende fengsles i inntil en måned.

Notatet sier ikke noe om hvor mye tortur vedkommende vil måtte påregne å tåle. Piskeslag under bena, fiktive henrettelser, voldtekt, isolat – det er vel kjent at alt dette foregår i iranske fengsler, og det rapporteres av FNs spesialrapportør. Hva som skjer når livet eventuelt skal gå videre i Iran, skrives det heller ingenting om. Dr. David Corlett [6] har forsket på dette og har skrevet boka «Following them home: The fate of the returned asylum seekers». Boka omtaler både anholdelse ved ankomst, forhør, tortur, videre forfølgelse og videre flukt.

I Norge blusset det i 2011 opp en debatt om den generelle returfaren for asylsøkere som sendes tilbake til Iran. Spesielt ble dette aktualisert ved Rahim Rostamis tvangsretur ut fra Norge da det ble klart at den da 19 år gamle gutten ble pågrepet ved ankomst Teheran og tilbrakte fire måneder i Evin-fengelet, hvor han skal ha blitt utsatt for tortur.

I april samme år publiserte Landinfo en rapport [7] som drøfter den generelle returfaren. Den refererer flere kilder som påviser en økt interesse fra det iranske prestestyret for eksilmiljøer og asylsøkere. Rapporten omtaler også problematikken med monitorering. Iranske myndigheter motsatte seg ordningen som ble forsøkt iverksatt av blant annet Nederland på 1990-tallet. De anså dette for å være en innblanding i nasjonale anliggender.

I «UK Border Agencys Operational guidance note om Iran fra oktober 2012 [8]», rapporteres det at iranske myndigheter overvåker internettbruk og bruk av sosiale medier som YouTube, Facebook og Twitter. Flere menneskerettsorganisasjoner har meldt at myndighetene iblant stanser passasjerer på Teheran International Airport og ber de logge på kontoene sine. Iran har skaffet seg overvåkningsteknologi i verdensklassen fra blant annet Nokia og Siemens.

PST [9]har bekreftet at spionasje på iranske asylsøkere forekommer også i Norge. At dette bidrar til et økt trusselbilde for asylsøkere må være opplagt.

Norske myndigheter hevder at det ikke tvangsreturneres til Iran uten gyldig Iransk pass. Dette ble også uttalt av regjeringsadvokaten i Høyesterett i forbindelse med Shabazi-saken i desember 2012.  I 2011 ble tre avviste iranske asylsøkere deportert til Iran, noen av disse på provisoriske reisedokumenter utstedt av norske myndigheter. De hadde altså ikke pass, noe som normalt er nødvendig for å få slippe inn i Iran uten risiko for straffereaksjoner fra det iranske regimet. Amnesty Norge uttalte den gangen:

– Vi kommer imidlertid på prinsipielt grunnlag til å følge opp det faktum at to av iranerne mangler iransk pass og vil måtte reise på norske reisedokumenter. Det innebærer en risiko for at iranske myndigheter vil kunne avvise de to og at de da vil måtte returnere til Norge. En slik eksperimentell praksis vil kunne anses som lite human. To av de fire skal nå ha blitt returnert.

Foreningen av tolvte januar har også i ettertid av denne hendelsen mottatt bekymringsmeldinger som hevder at personer uten ordentlige reisedokumenter transporteres ut til Iran.  Å ankomme iransk grensekontroll uten pass, kun utstyrt med norske provisoriske reisedokumenter, vil kunne utsette en asylsøker med avslag for ytterligere risiko.

Her følger noen eksempler på omtalte tvangsreturer som har resultert i forfølgelse, tortur eller annen nedverdigende behandling:

• Fra SKUP metoderapport Blodig Retur 2012[10]: «Tonheim opplyste at «David» fortalte om arrestasjoner, press for å konvertere tilbake til islam og tortur. Tonheim kunne selv se under sitt besøk i Iran at «Davids» skulder fremdeles hadde skader etter mishandlingen. Høsten 2010 var «David» på nytt arrestert, men var kortfattet med Tonheim i telefon om hva som faktisk hadde skjedd.”

• Fra NOAS[11]: 13. februar 2004 ble den iranske asylsøkeren Esmail Yusefi sendt tilbake til Iran. 28. februar ble han funnet død i Iran, med hodeskade. NOAS gjennomgikk asylsaken. Yusefi hadde søkt asyl i Norge en gang tidligere (i 1999) og blitt deportert (i slutten av 2000). Da han kom tilbake til Norge i 2001, hevdet han å ha blitt fengslet etter den første deportasjonen.

• Fra Vårt Land[12]: Danial Hadi Kahnlo ble returnert til Iran av norske myndigheter i 2006. I Teheran ble han fengslet og pisket. Kahnlo fikk siden flyktningestatus av FN og er bosatt i Australia.

• I en tredelt serie fra BBC [13] følger de Shahin Portofeh sin historie, fra avslag, via deportasjon og påstått tortur i Iran, til hans videre flukt tilbake til Storbritannia.

• Fra NyTid [14]: 8. februar 2011 ble Rahim Rostami arrestert og dagen etter ble han tvangssendt til Teheran hvor han ble overlevert til iranske myndigheter, som satte ham på isolat i Evin-fengselet. 20. juni 2011 ble det meldt at Rostami [15] var tiltalt for landsforræderi mot Iran, men at han var løslatt mot kausjon inntil videre. Status er ukjent.

• 6. mai 2011 rapporterte Amnesty International ifølge UK Border Agency [16] om den da nitten år gamle studentaktivisten Arash Fakhravar som ble arrestert ved ankomst i Teheran etter tvangsretur fra Frankrike hvor han hadde fått avslag på sin asylsøknad. Hans nåværende oppholdssted er ukjent, og han kan ha blitt utsatt for tvungen forsvinning

• Nettavisen [17] beskrev i mars 2012 hvordan den iranske konvertitten Behrooz Zendehdel hadde blitt fengslet og utsatt for slag, spark og falsk henrettelse da han ble deportert fra Norge til Teheran i januar samme år. Behrooz Zendehdel har siden fått flyktningestatus av FN.

• Fra Foreningen av tolvte januar [18]: 5. desember 2012 ble søskenparet Samira (27 år) og Hamed (28 år), to iranske asylsøkere med avslag, tvangsreturnert fra Bodø til Iran. Søsknene ble overlevert til iransk flyplasspoliti og formodentlig fengslet.

Norge er bundet av Flyktningkonvensjonens artikkel 33 om non-refoulement, som lyder: ”Ingen kontraherende stat må på noen som helst måte utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor hans liv eller frihet ville være truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, politiske oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe.”

Før en person returneres med tvang, har Norge derfor bevisbyrden for at det er trygt for vedkommende å returneres. Norge må være sikre på at de som får avslag på sin søknad om beskyttelse ikke risikerer arrestasjon, vilkårlig pågripelse, eller på annen måte å rammes av mottakerlandets mangelfulle rettssikkerhet som følge av tvangsreturen.  

Vi støtter Iran Human Rights [19] som ber om hjelp fra det internasjonale samfunnet til å stanse henrettelsesbølgen i Iran. Vi er bekymret over norsk praksis i saker hvor iranske asylsøkere ofte får avslag på det vi mener er et for tynt og dårlig kvalitetssikret grunnlag. Frem til det innføres mekanismer som ivaretar asylsøkeres rettssikkerhet på en bedre måte, og inntil Norge viser vilje til å monitorere særlig utsatte asylsøkere etter ankomst hjemland, ber vi om stans av tvangsretur til Iran. Risikoen for at det går galt er for stor.

[1] http://www.fokuskvinner.no/Nyheter/2012/Ny-islamistisk-straffelov-i-Iran/

[2] http://www.ohchr.org/Documents/HRBodies/HRCouncil/RegularSession/Session22/A-HRC-22-56_en.pdf

[3] http://www.amnesty.dk/doedsstraf/nyhed/dodsstraf/iran-henretter-ungdomsforbryder

[4] http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/henrettelser-som-%C2%ABvalgkampanje%C2%BB

[5] http://www.une.no/Praksis2/Notater/Kravet-til-forfolgelsens-art-og-omfang–terskelen/

[6] http://apo.org.au/commentary/no-care-no-responsibility

[7] http://www.fln.dk/NR/rdonlyres/85CC8472-55D2-4D6D-B167-95E6EE98FF39/0/iran439_udg190411_opt090511.pdf

[8] http://www.bia.homeoffice.gov.uk/sitecontent/documents/policyandlaw/countryspecificasylumpolicyogns/iran-ogn?view=Binary

[9] http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.8015162

[10] http://www.skup.no/Metoderapporter/2011/07-_Blodig_retur.pdf

[11] http://www.noas.no/iransk-asylsoker-funnet-drept-etter-retur/

[12] http://www.vl.no/samfunn/-farlig-for-kristne-i-iran-likevel-/

[13] http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/england/coventry_warwickshire/6900435.stm

[14] http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20110323/dodsdomt-19-aring-sendt-til-iran-fengsel/

[15] http://no.wikipedia.org/wiki/Rahim_Rostami

[16] http://www.ukba.homeoffice.gov.uk/sitecontent/documents/policyandlaw/coi/iran/report-0611.pdf?view=Binary

[17] http://www.nettavisen.no/nyheter/article3359777.ece

[18] http://us6.campaign-archive1.com/?u=159c3eef5d98929558ed8d21a&id=c743fbb820

[19] http://iranhr.no/no/haster-12-fanger-satt-opp-til-henrettelse-pa-en-dag-ihr-ber-det-internasjonale-samfunn-om-a-stanse-henrettelsene.html