Author: Marit_Tolvtejanuar

Barns rettigheter – et politisk ansvar

Hver gang forvaltningen får all fokus og lovgivende makts rolle i dette ikke omtales, så fristilles Stortinget fra sitt ansvar og regjeringers manglende vilje til å fremme forbedringer legitimeres. 

Fortvilelsen som Utlendingsnemndas (UNE) beslutninger utløser i saker som omhandler lengeventende familier med barn er forståelig. De siste to årene har store deler av asyldebatten vært preget av dette – når skal det som i ulike stortingsmeldinger, signaler og lovforarbeider er politisk definert som innvandringspolitiske hensyn måtte vike til fordel for barnets beste – slik FNs Barnekonvensjon gjerne forstås? Først og fremst er svaret; når lovgiver gir beskjed om det i form av lov eller forskrift.

Barn2Det siste året har flere profilerte barnesaker vært behandlet i retten og fått medhold. Flere av sakene er anket av UNE, omgjøringsbegjæringer behandlet på nytt med avslag og føres igjen for retten med det resultatet at tiden går og går. Kun i Nathan-saken har vi sett at UNE begrunner fravær av anke med hensyn til barnet, ønsket om å unngå forlengelsen av den vanskelige livssituasjonen. I andre saker nå senest i Yalda-saken begrunnes anken med «beslutningstakernes rett og plikt til å gjøre skjønnsmessige avveininger». Lidelsen som disse barna gjennomgår hver gang ventetiden dras ut kan vanskelig forklares.

Det er flere sider ved UNE som det er god grunn til å fokusere på. Vi har sett flere avslag hvor søknadene har vært overfladisk håndtert. Et mindretall søkere får treffe beslutningstakerne. Nemnda har et stort rom av såkalte skjønnsvurderinger til rådighet; vurderinger som retten i svært liten grad ønsker å overprøve eller gå inn i.

Det er grunn til å undres over rettssikkerhetstanken i at en og samme nemndleder kan behandle både ankesaken og den nye behandlingen av saken etter rettslig overprøving.

Mange av barna dette gjelder har aldri blir hørt på selvstendig grunnlag, og vi ser til stadighet avslag hvor vurderingene av barnets situasjon er slett håndtert. Forrige Justisminister Grete Faremo lovet at kvaliteten i utlendingsforvaltningen skulle heves med sterkere barnefaglig kompetanse i alle ledd. Vi har til gode å se fruktene av dette løftet.

Barns rettigheter er fraværende og de uendelige prosessene kan assosieres med Kafka. Heldigvis reageres det fra flere hold. Hadde ikke flere av disse sakene blitt kjent i media så ville et fåtall av oss blitt kjent med konsekvensen av norsk utlendingspolitikk. Vi ville da vært prisgitt offisiell informasjon presentert på regjeringens og forvaltningens hjemmesider. Det er ikke verken føleri eller overdramatisering å si at ventetiden og angsten for å hentes av politiet ødelegger barndom; dette er grundig dokumentert av barnefaglig kompetanse.

Men som vi antyder innledningsvis: Denne håndteringen av barn er politisk villet. Den er politisk ønsket og den er et direkte resultat av en bevisst politikk som har foregått over mange år. Dette er ikke et resultat av at UNE forvalter «ondskap» men et resultat av en manglende politisk vilje til å korrigere forvaltningen på den eneste per nå mulige måten – et tydeligere lovverk som beskytter de svakeste blant oss.

Mange spør seg hvorfor nemnda handler som de gjør. Svaret er at de handler slik de gjør fordi de kan. De får ikke klarere grenser fra lovgivende organ; de kan bruke skjønnet sitt og det virker mot barnas beste i disse sakene.

Lovgivende forsamling vet hva som skal til. Det trengs en tydeliggjøring av lovverket som krymper tolkningsrommet som gjør at UNE gang på gang kan begrunne nye avslag og samtidig hevde at barnets beste er vurdert. Til tross for at vi har barn i landet med så sterk tilknytning som tolv år så er dette underordnet fordi mor eller far i løpet av prosessen har eller mistenkes for å ha brutt lov eller forskrift. Brudd som tolkes dithen at de innvandringspolitiske hensynene blir viktigere å følge. En slik tydeliggjøring er lovgivende makts oppgave. Mangelen på en slik tydeliggjøring er lovgivende makts ansvar.

Derfor kan Gunnar Stålsett sine ord fra Markeringen for de lengeværende barna 12. januar i år med fordel gjentas: «Regjeringen har fusket. Stortinget har feilet»

Hver gang forvaltningen får all fokus og lovgivende makts rolle i dette ikke omtales, så fristilles Stortinget fra sitt ansvar og regjeringers manglende vilje til å fremme forbedringer legitimeres.

Spørsmålet er: Når skal barnets beste veie tyngre enn innvandringspolitiske hensyn også i saker hvor identitetsjuks, asylshopping og andre tungtveiende hensyn er eller antas å være en del av foreldrenes historikk?

Slik dette praktiseres pr i dag, så er svaret i en del tilfeller «aldri». Barnets beste vil aldri kunne trumfe, for lovgiverne har konsekvent latt være å finne og bli enige om en løsning. Problemene har eksistert i en årrekke; noen av barna har bodd i Norge gjennom flere regjeringsskifter. Ingen lovgiver eller utøvende politiker har til nå  innrømmet høyt at barnets beste aldri vil trumfe, men slik virker det altså for noen av disse barna. Er dette i tråd med Barnekonvensjonens hensikt?

Selv stortingsmeldingen Barn på flukt evnet ikke å sette en klar grense. Det hjelper lite at forvaltning og politikere hevder at flere får bli. Mange av de lengstværende barna lever i nøyaktig samme eller forverret situasjon. Utlendingsloven sier at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn men det kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn. Sistnevnte veier fremdeles tyngst i flere av disse sakene. Det har ikke kommet klare føringer fra politisk hold som tvinger kursen over mot en praksis hvor hensynet til barnets beste i vesentlig grad prioriteres fremfor innvandringsregulerende hensyn. Det er rimelig å påstå at lovgiver da må sies å være fornøyd med hvordan Utlendingsloven forvaltes.

Derfor kan det hevdes at behandlingen av Neda, «Ahmed», Sara og Nora som er blant de som er sendt ut og lever i svært krevende situasjoner samt Jasmin og Yalda i tillegg til nå rundt 700 andre barn som fremdeles lever her er en ønsket og villet flertallspolitikk som ingen har kjempet kompromissløst for. Derfor kan det også hevdes at det kompromisses med barn. Mangelen på tiltak er legitimert; det samarbeides på kryss og tvers av ulike partilinjer og vi blir fortalt at det er slik det må være, det er slik politikk er. Man kan ikke være kompromissløs for man må sammen finne løsninger og enighet på kryss av all ideologi. På denne måten skyves problemene over på forvaltningen. Deretter kan enkeltpersoner i den lovgivende forsamlingen peke på denne hver gang man lar seg opprøre av en barneskjebne.

Enkelte politikere tar nå  til orde for å legge ned UNE og erstatte den med en asyldomstol, lik modellen som benyttes i Sverige.

Det kan godt være at dette er veien å gå.  Det er helt nødvendig med en opprydning; vi ønsker sterkere rettssikkerhet for asylsøkere. Normale domstolsprinisipper bør innføres. En slik prosess vil imidlertid ta svært lang tid. Det vil kreve en stor, tung politisk reform, evalueringer, analyser og runder med forarbeid som må gjennomføres før en slik endring vil kunne etableres og iverksettes. I forkant og i tilknytning til en slik prosess vil det også være nødvendig å gå igjennom hele forvaltningen inkludert førstelinjen som er UDI. Det er her asylsøkerens rettssikkerhet først settes på prøve.

Spørsmål fra Venstre ble reist i fjor – om regjeringen kunne svare på hvor mye etableringen av en ny domstol vil kunne koste. Svaret var at dette er umulig å beregne og det vil være «svært kostnadskrevende både å etablere og drive».

Vi gjetter at de barna det nå jobbes for vil være godt voksne før så skjer. Barndommen vil være over.

Derfor bør årsaken og konsekvensene som vi nå ser i flere av barnesakene henges på riktig knagg. Lovgivende politikere må ta inn over seg at det er deres ansvar å søke løsninger. Løsningen ligger i lovverket.

Foreningen av tolvte januar

21.12.2013