Av Rolf Idar Isaksen

 
Denne historien er sikkert ikke unik, men den er likevel betydningsfull, spesielt for oss som kjenner vedkommende, og er altså skjebnen og det som har skjedd til en som UNE og det norske samfunn har vurdert ikke trenger hjelp fra oss.

FOTO: THE NEW YORK TIMES

KORT OM BAKGRUNN:
Denne personen er ikke barn av “papirløse” som det har vært så mye fokus på, men en ung mann som med mye strev og i et desperat forsøk å komme fra et helvete kom hit til landet for å be om hjelp. Han har opplevd ufattelige mange traumer gjennom oppveksten.

Som 5-åring ble hans mor brutalt revet fra ham og drept i vold/krigshandlinger. Det samme skjedde med hans far og familie en etter en til han sto mutters alene og helt toø noen snille, og noen ikke fullt så snille der i samfunnet tok seg av ham. Men han fikk aldri fred. Som tutsie i Vest-DR Kongo var han fredløs og jaktet på som et vilt dyr.

Han har et alvorlig stammeproblem, det kan ta opp til et minutt å få fullført en enkel setning. Hvilken parodi av et rettssystem som finnes i enkelte deler av DR Kongo vil ta hensyn til det, siden de ikke liker Tutsier likevel og mistenker dem for alt. Så han kom i fengsel, ble oppført i nasjonalt sikkerhets-register, selv om han ikke er politisk aktiv/motstander. Det var tider med ut og inn av fengsel, kanskje øst-DR Kongo bedre, men der er det krig og uroligheter. Til sist sa de som tok seg av ham – “Du kommer aldri til å få fred i DR Kongo, vi må få deg ut”. Gjennom hjelp og FN systemet endte han altså opp i Norge, hvor jeg ble kjent med han. Og hvor han skulle få hjelp …….

 
Grunnet hans stammeproblem kom mange ting ikke ordentlig fram. Tolker oversatte ikke riktig. Advokat-hjelp var ufullstendig. Hans advokat ga ham 5 timer, men ikke han, han overlot saken til en student, “for han var for dyr”. Ingen forsøk på å få inn ekstra hjelp på grunn av stammingen. Svært mangelfulle opplysninger ble gitt videre til myndigheten i saken (Problemet med stamming ble f.eks. aldri nevnt). Han fikk aldri hjelp fra psykolog/lege i forbindelse med stammingen mens han var her. På dette grunnlaget ble gutten “dømt” av utlendingsmyndighetene. Klager og anker til UNE ble ikke godt forberedt og ga egentlig ikke så mange andre vektige argumenter.

Vi som kjenner ham kom inn etter dette og ser all galskapen i etterkant. Da han levde i forskjellige flyktninge-mottak og hans siste anke var blitt avvist, ble disse mottakene levende terror-kamre. Politiet kom og hentet folk om natten da de visste at de var hjemme og det ble mye skrik og spetakkel om natten og vår venn levde i frykt hver natt og kunne ikke sove. Å returnere til det helvete han kjente “hjemme” hans mareritt. Vi tok han inn hjemme – han reiste fra mottaket. Gjorde vi noe ulovlig? Den stakkars gutten trengte hjelp.

Mange henvendelser til advokater, klage til advokatforeninger, myndigheter, alt, intet hjalp. På tross av alt han hadde opplevd har han bevart sin integritet og er en intelligent ung mann (egentlig en ressurs-person), kanskje er det derfor de (våre myndigheter) mente han ikke trengte vår hjelp. Han ble urolig hos oss. Lokalt politi hadde begynt å ta kontakt. Han rømte til venner i Oslo. Vi hørte ikke noe mer fra han, før vi hørte fra ham på interneringsleiren på Trandum (for de som er dømt til å reise hjem). Da hadde han blitt plukket opp av politiet på vei hjem fra en tur i Sverige hvor han hadde forsøkt å finne løsninger. Han kjempet desperat mot deportering til Kongo. Han spurte: kan dere sende meg til Tanzania i stedet – alt annet enn helvete i Kongo. Nei, det var ikke instruks. Til slutt måtte han bare resignere.

SKJEBNEN ETTER “HJEM”SENDELSE:
Han ble satt i fengsel med en gang han kom hjem. Kom seg så til øst-delen av DR Kongo, men som sagt intet blivende sted på grunn av krig og alle tidligere erfaringer. Hvilket annet land i Afrika kunne han finne er liv i fred i? Han fikk hjelp til å komme til Nairobi, Kenya – et av de roligere landene i regionen, men var ikke velkommen grunnet blant annet høy arbeidsløshet. Og han har vanskelig for å gjøre rede for seg. Vi prøvde å hjelpe han med vurderinger, sendte han litt penger. Han spurte: skal jeg fortsette å være her i Kenya på turistvisum og bruke penger på en måneds husleie, når jeg ikke vet om dette er stedet å satse på? Skal jeg prøve å komme med til Tanzania?

Han er nå flyktning i Afrika. Hvilke opsjoner gir dette ham?

Foto: Voice of America

Her er en av hans betraktninger:
-Today Waking up in the morning i asked myself whether Kenya was the adequate place for me to apply for asylum. I just feel like this country is full of asylum seekers. And unlike many countries, in all Kenya there are just two refugees camps: one for Somalis and other for others where thousands of people. And probably if i apply for asylum i will living in the Kakuma Camps for months or more likely many years in a condition like this one http://www.youtube.com/watch?v=9Z2RzNphJZk :”

Her er den neste meldingen:
-I took the money for the rent today. I have to go pay it today too. But i have a strong feeling that I could organize my life otherwise. These two months will be a waste of money and time. I feel like the organization of asylum system here in Kenya is not like in Norway. In Kenya people who flee drought or hunger have the same status as those who flee war or persecution. All live in the refugee camps manage by some European or American NGOs. You have no right to work, study, better off your life or anything else you just live with food ratio given by UNCHR. And this will go on for the rest of your life if you are accepted as refugee. Among the refugee the luckiest ones are given the opportunity to start off a new life mainly in USA, Canada, Australia and in some cases in Scandinavia or UK. But the process of the selection of these hundreds of thousands of refugees is all full mystery for everyone including for UNCHR itself.

Thinking deeply I feel like southern Africa countries has more opportunities and more tolerant and don’t have problematic neighboring countries that can bring more refugees. To waste all this money and time for something that outcome is uncertain and even worst that what happened in Norway make me fill very bad. Life’s not easy anywhere but I think I’m taking the easiest and the most problematic solution for my life.

Hva nå? Vi hører bare sporadisk fra han. Han er tydelig på leting.

Så sendte han denne linken: Dette er hvordan flyktningleire virker i Afrika. http://refugeestrappedinmalawi.blogspot.com/

I siste melding vi hørte fra han sier han:
-Today is my last day as freeman, now on i’ll be again a refugee through UN probably in Malawi. This I think my last writing (i just have few minutes). I think of you all the time and hope God will keep on blessing us. I will bring proof of my identity unlike what I did in Norway. But they made some mistakes on it. As i was in Goma, they have written the place of birth Goma and the date of birth was lessen of 1 year because the person helped to do all precedures of getting that “laissez-passer” done. I don’t know whether is going to affect my credibility. Plus i have a visa of Tanzania and Kenya so i do not know whether they are going to send me back to a third country like in Europe. I have really no money so i do not if they are going to feed me during this days. Hope they best and i see like you are only the truth family that i have and it’s hard for me to leave you and my last thoughts go to you as well. God Bless you.

Nå er alt stumt. Vi hører ikke mer fra han. Han har antakelig ikke kommuikasjonsmuligheter der han er nå.

BETRAKTNINGER:
Enhver av oss som kjenner slike menneskeskjebner vrir våre hender og tenker: Er det ikke mulig å hjelpe? Han var her i Norge. Han hadde hatt slike muligheter. Kunne vi ikke bare ha adoptert han? Hadde myndighetene godtatt at vi garanterte for han økonomisk? Du som leser dette kan sikkert forstå at vi føler dårlig. Har vi gjort det vi kunne? Det har vi jo ikke. Hverken personlig eller som system som forsøker å hjelpe i Norge.

Mahmood Amiry Moghaddam, talsmann for Iran Human Rights (IHR) i Norge, intervjuer Rahim Rostami. Intervjuet er et standard intervju som gjøres med vitner til IHR.

Hva skjedde den dagen du ble arrestert?

-Jeg gikk i banken for å åpne konto, ble jeg bedt om å komme tilbake dagen etter klokka 12 med passet mitt, dagen etter ble jeg bedt om å sette meg og vente. Der satt det to politi og ventet på meg, og satte meg i håndjern.  Deretter skulle vi reise hjem, hente noen saker, og deretter til Trandum.

«Vi vet ingenting», svarte politiet når Rahim spurte hva som skjer med ham nå. Klokka ni om kvelden fikk han beskjed om at han skulle sendes til Iran dagen etter.

- Jeg fortalte politiet at dette passet er falskt, og at jeg bare hadde skaffet det for å kunne åpne bankkonto. Politiet sa det går greit å sende deg tilbake på dette.

-Vi satte oss i flyet med tre politimenn. To av de fulgte meg helt til Teheran. En gikk av ved mellomlanding i Amsterdam.

Det norske politiet overleverte meg til iransk politi. De tok mine papirer in i et annet rom. Før vi kom frem, tryglet jeg om at politiet skulle la meg gå som en vanlig reisende med passet mitt gjennom tollen. Dette nektet politiet , og de overleverte meg.

Jeg var to dager på Imam Khomeini flyplassen, deretter ble jeg sendt til Evin. Først i fengselets karanteneavdeling, deretter til fengselets avdeling 8, der det også er andre fanger. Cirka førti dager var jeg der før jeg ble overført til isolat, og avhørene begynte.

De førti dagene dagene fikk han besøk én gang, av en onkel og en advokat. Dette besøket foregikk med glassvegg og telefon. To vakter var tilstede og Rahim vet ikke om de hørte på eller ikke.

- Etter disse 40 dagene, stilte de disse spørsmålene: hvorfor rømte du, hva gjorde du i et fremmed land, og hvorfor deltok du i demonstrasjoner.Jeg hadde bind for øynene. En som stilte spørsmålene, to andre var også tilstede.

Det ble stilt spørsmål, og jeg sa sannheten. Hver gang de ikke likte svarene de fikk, slo de to andre politiene eller vaktene. De sparket, slo, brukte kaldt vann.Jeg satt på en stol under avhørene.

Hvor lenge varte avhørene?

-Avhørene var annen hver dag. Jeg var bundet på begge armene, jeg ble hengt etter armene fra taket, både armer og ben ble bundet. Mens jeg hang, slo og sparket og pisket de meg med kabel.

Hvor lenge var du i isolat?

-Jeg husker ikke helt, men 47 til 50 dager. Jeg hadde ingen kontakt med omverdenen. Kun en liten luke jeg fikk mat gjennom.

Fins det fysiske bevis på at Rahim ble slått?

Høyre stortå er brukket og neglen er borte. Han fikk også elektriske støt under avhørene, så han har glemt mye.

Han har brennemerker i ansiktet etter torturen.

I den første fasen der han ikke var i isolat, sa advokaten at de skulle følge saken for å få ham fri. Mens han var på isolat fik han beskjed om at han skulle løslates mot kausjon, og når han slapp ut, rømte han på ny flukt.

Rahim ble i avhør direkte konfrontert med aktivitet og bilder fra hans politiske aktivitet i Norge. Årsaken til at talsperson Mahmood Amiry Moghaddam fra IHR gjør dette intervjuet, er fordi de har gjort egne undersøkelser i denne saken. Tiltalen henger der over Rahim, og inneholder blant annet landsforræderei.

Rahim avsluttet med å takke, og takket alle som jobber med saken hans

At today’s event at Litteraturhuset in Oslo (Tribunal of Norwegian asylum policy), NGOs and rejected asylum seekers tell their stories about what happened after their forced returns from Norway. The event raises questions about Norwegian practice in asylum policy against UNHCR guidelines and advice.

Safi, talks about the situation in Mogadishu/ Somalia, and their first trip back in collaboration with Nurses and Mogadishu University.

She talks about what kind of security that was put around her and the others in the collaborative project For her it is absolutely unbelievable that  anyone can be returned without necessary security.

She says that one of two that were returned from Norway while she was in Mogadishu, was killed the same day as he was returned.

- Security is very, very miserable in Mogadishu,  Safi says. When she is at work in Mogadishu, she cannot visit her family or the neighborhood where she was born, because the risk is too high that her family will be vulnerable to attack if someone sees they have had guests from Europe.

ECRE Weekly Bulletin from February 2013 :

European countries take steps to enforce returns to Mogadishu against UNHCR advice. This month, the Norwegian authorities decided to lift the suspension on all forced returns to Mogadishu and southern Somalia. Such returns had been suspended since October 2010 due to the severity of the situation in the region.

The Norwegian authorities consider that the situation in Mogadishu is no longer so critical that all asylum seekers need protection and decided to revoke the suspension of returns. The risks of return to these areas of Somalia will be individually evaluated.

This move follows a joint Danish – Norwegian mission to Nairobi and Mogadishu in October 2012 that produced a report surmising that some improvement in the security situation in Mogadishu could be observed.

The report also noted that there remain ‘a lot’ of collateral civilian casualties and targeted assassinations as well as concerns over the presence of government-backed militias and little police engagement. The report emphasised that Somalia is not a post-conflict state, but that the conflict in the country continues to evolve. Furthermore, the team reduced the amount of time spent in Mogadishu to two visits of only one day each, due to security advice from the Norwegian and Danish embassies in Nairobi.

Foreningen er til stede på litteraturhuset i dag hvor Tribunal over norsk asylpolitikk foregår. Et av de første vitnene som forteller sin historie er Amin Senatorzade, og vi siterer fra statusoppdatering lagt ut på Facebook av Evy Ellingvåg:

Liv Una Førde, leder for støttegruppen for familien Dar, har nylig mottatt pris som “Årets ildsjel” på Nesodden 2013. Her kan dere lese hennes fantastiske tale fra 1. mai hvor hun skriver om sitt engasjement for familien Dar:

Solidaritet(av latin solidum, hele summen, helheten; fransk solidarité: samhørighet, sammenhold) Solidaritet innebærer en grunntanke om å handle ut fra mer enn egeninteresse og skape kollektive verdier for flere.

Solidaritet er selve grunntanken med 1. mai, grunnfjellet til arbeiderbevegelsen og vår egen velferdsstat. Det innebærer også en tanke om å gjøre verden bedre for kommende generasjoner.
Solidaritetstankens motsetning er et samfunn preget av egoisme og likegyldighet og det er et samfunn ingen som feirer 1. mai vil gå med på.

Jeg har blitt bedt om å si noe om solidaritet mellom folk på Nesodden i lys av Dar saken.
Det har vært en 11 år lang reise for meg og historiene er så mange.

Jeg ble kjent med familien Dar gjennom jobben min i Munkestien barnehage der de to minste gikk og Shahida var utplassert på språkpraksis og senere ansatt.

Med seg i bagasjen hadde de minner fra alt de hadde blitt utsatt for: trusler, blasfemi anklager, attentater hvor huset bodde i ble beskutt i timevis, kidnapping, påsatte branner. Ikke minst den ferske såre sorgen over Hassan på 4 år som de mistet.

De hadde flyttet 5 ganger innad i Pakistan på kort tid for å forsøke å komme unna men hver gang ble de funnet av de ytterliggående gruppene som ville ramme Nadeem. Da de skjønte at de ikke kunne beskytte barna lenger, flyktet de umiddelbart. Valget falt på Norge som de voksne hadde besøkt før og hvor de hadde mye familie. De fleste av Nadeems kolleger rakk aldri å flykte og Nadeem er en av en liten håndfull offiserer og politimenn som har overlevd av de ca par hundrede som delte jobb med ham. Attentatene mot dem blir sjeldent etterforsket.
Dette skulle innlegget handle om solidaritet.

Hvorfor tok jeg selv valget om å støtte dem og stå i det i 11 år?
Svaret ligger i den lille hånden til 2 år gamle Owais som grep min, om bamseklemmene fra Ali, standhaftigheten til Saliq, og de grønne store øyne Uzma som ser rett på meg og spør meg: er du der for meg?

Man svikter ikke unger som trenger beskyttelse.
Når man ser urett må man rett og slett finne mot til å våge. Våge å stå i noe som kan bli ubehagelig og der kanskje ikke alle er enig med deg. Våge å si høyt at noe er urettferdig selv om det er ditt eget norske system det dreier seg om. Stå i mot de som finner avgjørelsen din skremmende og provoserende.. Våge å tåle at noen kan bli sinte. Ikke alt er en rosenrød historie og ungene har måttet forsvare far i skolegården.
Nå vet alle det: Nadeem løy aldri!

Befolkningen på Nesodden våger.
Historiene fra Nesodden er mange og rørende. Det er uendelig mange historier om folk som sier ja og bretter opp ermene. Men også historier om folk som først blir redde for å bli blandet inn i noe uoversiktlig, men som etter en konkret beskrivelse fra oss om hva vi trenger hjelp til likevel stiller opp og blir viktige for oss. Det er også historier om folk som sier nei. Mang en gang har jeg trukket pusten dypt og gått en runde ekstra på gulvet før jeg skal ta en vanskelig telefon på vegne av Dar familien. Da har jeg sagt til meg selv: hva er det verste som kan skje? Du kan få et nei eller de legger på… Det hjelper jo å være født optimist da og ha tillit til at de fleste vil deg og familien vel

Det er historier om glede:
Mandag ringte Uzma og fortalte at hun hadde fått bekreftelse på statsborgerskap og kan hente sitt norske pass. Det kan vi takke ungenes lærere, barnehage ansatte, naboer, venner, venners venner på Nesodden for. Ved en tilfeldighet skjønte jeg at mor og barn ikke hadde egne saker men at oppholdstillatelsen fulgte fars sak. En eneste setning i det mange siders avslaget til far sa noe om det.

Da startet jeg en faglig og lokal dugnad for å dokumentere barnas situasjon. Akkurat som Nathan i Bergen måtte vi bevise hvor norske de var selv etter at de tre yngste hadde tilbrakt hele barndommen her. Absurd men nødvendig. Samtidig som vi måtte skaffe faglige solide uttalelser om mulige konsekvenser av en utvisning til Pakistan. Folk stilte opp og resultatet ble at mor og barn er trygge. I våres fikk far medhold på alle punkter og Nadeem og familien kan endelig ta fatt på vanlige hverdager og jobb. En seier så stor at det nesten er vanskelig å fatte etter så mange år.

Vi har så mange og takke..
Skal jeg fortelle om menigheten og Nesodden kirke som ofret så mye i så mange år for å hjelpe og som slo ring om oss. Kirken som har støttet oss på en livsviktig måte ved å beskytte Nadeem og hans familie. Uten dem og deres støtte ville det fort kunne blitt kritisk.

Skal jeg fortelle om Nesoddtangen legekontor som strakte seg langt for oss og doktor Zeti som dro etter en lang arbeidsdag til menighetshuset for å gi Nadeem og resten av familien legehjelp når de ikke kunne komme til ham.

Skal jeg fortelle om privatpersoner og Fau utvalgene som hjalp oss til å få barna på skoleturer?

Skal jeg fortelle om alle kunstnerne, musikerne, skuespillerne, korene, fotografene, teknikerne som ble med gratis på støttekonsertene?

Om alle kakebakerne, dugnadsgjenger, Kalenderselgerne og sjåførene?

Skal jeg fortelle om foreldrene til barnas venner som tok dem med på tur, hentet dem til bursdager og lot dem overnatte for å få en pause fra kirkeasylet?

Skal jeg fortelle om drømmen om Legoland og Owais drøm om å fortelle at de har gjort noe i en ferie som andre barn i klassen?

Ferier var nemlig ikke bare hyggelig for da mange av vennene bortreist og det var lite å finne på. Og om støtte konserten i fjor som gjorde at den drømmen gikk i oppfyllelse?

Skal jeg fortelle om å våge å være sivil ulydig? Om stemningen, redselen og adrenalinet midt på natten da vi skulle rekke å få dem til menighetshuset før politiet kom?

Om viljen i befolkningen på Nesodden til å holde familien i skjul i sine egne hjem om nødvendig? Det er så sterkt

Skal jeg fortelle om Saliq og Nesodden videregående, en ung russ som fylte 18 og kunne risikere å bli utvist alene? Som fikk bo i skjul hos en kamerat for få konsentrert seg om å fullføre siste halve året og skolen som slo ring om ham og var klare til å smugle ham til menighetshuset på kort varsel?

Det er så mye å fortelle om: Et enstemmig kommunestyre, to ordførere som ofret tid, krefter og ressurser, et enstemmig tålmodig menighetsråd og en klok sogneprest. Det gjør meg så stolt! Nesodden har vist seg fra sitt beste og har klart å gi en familie på 6 livsviktig hjelp for å overleve.

Tilbake til solidariteten:
Mitt eget valg er enkelt: man sier ifra når noe er urettferdig.
Mitt valg handler om 1. mai. Det er 1979 og sammen med haug unger går jeg i flaggborgen i første mai toget i Oslo. Jeg er 11 år snart 12: En man kaster noe foran en barnevogn med en 2 åring i. Vakten tar det opp og så smeller det. En halv meter unna meg. Nynazisten Kyvik ville ramme 1. mai og feigt nok valgte han der det var en haug med unger. Det hadde samme effekt på meg som det har på mange unge som opplevde 22. juli:
Jeg nekter å være redd! Jeg vil fortsette å jobbe for rettferdighet og solidaritet og ingen mørke krefter skal skremme meg fra det.
Liv Una Førde

Avslutter med mitt yndlings dikt:
Erik Blomberg
ur Var inte rädd för mörkret, ty ljuset vilar där.
Vi ser ju inga stjärnor,
där intet mörker är.
I ljusa irisringen
du bär en mörk pupill
ty mörkt är allt som ljuset
med bävan längtar till.
Var inte rädd för mörkret,
ty ljuset vilar där,
var inte rädd för mörkret,
som ljusets hjärta bär.
Psalm 797 av Erik Blomberg från diktsamlingen «jorden»”

Folk vil ikke være med på en politikk som ikke er human overfor barna.

Av Karl Eldar Evang. Publisert i Dagsavisen og Nye Meninger 21.03.2013

Fra en artikkel på NRK.no (16.03), om politisk dragkamp om asylbarna på fylkesårsmøtet i Møre og Romsdal, sakser jeg følgende: «Regjeringen la i fjor frem en melding om barn på flukt og har bedt om få en gjennomgang av praksis. Faremo sier denne gjennomgangen viser at flere barnefamilier nå har fått opphold.»

Strategien til Arbeiderpartiets ledelse synes klar: Opprøret til støtte for asylbarna i befolkningen, og ikke minst innad i Arbeiderpartiet, skal for enhver pris kveles. Det skal skje på to måter. Først massivt press fra ledelsen på årsmøtene. Martin Kolberg sa på fylkesårsmøtet i Troms: «Det er ikke humant, men skal vi holde kontrollen på innvandringspolitikken, så må vi gjøre dette. Det er ikke humant i forhold til barna. Det er et dilemma.» Deretter; forsikre om at det er liten grunn til bekymring for asylbarna, fordi det jo kommer en evaluering av UNEs praksis.

Vi kan altså rolig vente på evalueringen. Arbeiderpartimedlemmer eller andre trenger ikke å kreve forskriftsendringer for å ivareta barna. Og så, uten å gå nærmere inn i tallmaterialet eller innholdet i de faktiske asylbarnsakene, si at: «gjennomgangen viser at flere barnefamilier nå har fått opphold!»

Det er umulig å kontrollere denne påstanden for alle oss som ikke har innsyn i sakene, men kanskje en perfekt strategi for å manipulere bort den kvasse kritikken og de klare vedtakene om endringer i forskrift fra partifeller? Tidligere har jo Faremos statssekretær vært ute med de samme antydningene om endringer, på et svært så tynt tallmateriale.

Hvem er det forresten som gjør gjennomgangen som Faremo henviser til? Er det UNE selv eller uavhengige? Er det seriøst å komme en evaluering i forkjøpet, slik Faremo her forsøker?

Jeg tror på min side at ledelsen i Arbeiderpartiet grovt har feilberegnet folks holdninger og deres bestemthet og årvåkenhet når det gjelder asylbarna. Folk vil ikke være med på en politikk som ikke er human overfor barna. Barn er de mest verdifulle og de mest sårbare blant oss, og de er framtida.

Publisert på Nye Meninger 21.03.2012

Det er nærliggende å tenke at dette var et politisk fremstøt som var ment å stagge kravet om en presisering i form av lov eller forskrift for å sikre barns rettssikkerhet.

I fjor raste debatten om hvorvidt den nye stortingsmeldingen Barn på flukt var å betrakte som en rettskilde som Utlendingsnemnda måtte forholde seg til. Stor var derfor skuffelsen når det viste seg at den ikke fremstod som stort mer enn en politisk føring med velmenende ord. Daværende direktør i Utlendingsnemnda, Terje Sjeggestad, bekreftet dette i media da han uttalte følgende:

Men en Stortingsmelding er ikke høyt rettskildemessig rangert. Det er selvfølgelig alle klar over, sier Sjeggestad som legger til at:

– Politiske signaler skal, slik Stortinget har bestemt, ikke oppfattes som direktiver eller noe UNE er bundet av.

I kjølvannet av denne uttalelsen kom justisminister Grete Faremo på banen og erklærte at hun forventet at meldingen ville fungere som en rettskilde. Heller enn å karakterisere Sjeggestads uttalelser, så uttrykte hun tillit til at den nye UNE-direktøren, Ingunn Sofie Aursnes med sin barnefaglige kompetanse ville bidra til å oppnå hva regjeringen ønsket med denne meldingen.

Dette var et signal om at vi nå kunne forvente en kursendring fra Utlendingsnemnda i behandlingen av sakene som omhandler de lengeværende barna, og det er nærliggende å tenke at dette var et politisk fremstøt som var ment å stagge kravet om en presisering i form av lov eller forskrift for å sikre barns rettssikkerhet.

Ved utnevnelsen av den nye lederen i Utlendingsnemnda uttalte justisministeren:

– Etterarbeider i form av en stortingsmelding vil være en rettskilde som Utlendingsnemnda må forholde seg til (…) Barnets stemme skal bli hørt i sterkere grad og vi har vektlagt barnefaglig kompetanse i alle ledd i utlendingsforvaltningen. Jeg forventer at den nye UNE-direktøren som har juridisk og barnefaglig kompetanse vil konkretisere dette i sitt arbeid, sier statsråden.

I dagens Bergens Tidende, uttaler Aursnes i forbindelse med Nathan-saken som nylig vant frem i Oslo Tingrett:

- Lov og forskrift setter ikke klare grenser for når barns tilknytning skal utløse en slik tillatelse, verken ved et bestemt antall år i Norge eller barnets alder. Når vi vurderer om opphold skal gis på grunn av barns tilknytning, skal vi etter regelverket både legge vekt på de hensyn som taler for tillatelse og hensyn som taler mot. Slik er oppdraget og rettstilstanden også etter stortingsmeldingen «Barn på flukt» sist sommer og Høyesteretts behandling av to slike saker like før jul.

Vi forventer etter dette at Stortinget en gang for alle merker seg at UNE ber om klarere og mer skjematiske regler for når barns tilknytning skal utøse opphold. Samtidig forventer vi at det samme stortinget er innforstått med at nemnda ikke kan instrueres av politiske føringer.

Det er lovgivers oppgave å gi rettsprinsippet «hensynet til barnas beste» det innholdet de folkevalgte mener skal gjelde.

Stortinget og Regjeringen må derfor gi en presisering i form av lov eller forskrift, i samsvar med Barnekonvensjonens formål som er å beskytte barn. Andre hensyn må vike! Å vente på en evaluering av UNE sin praksis etter at meldingen Barn på flukt ble innført, er ikke verd mye nå som UNE har bekreftet at de ikke vektlegger meldingen særlig tungt.

Saker som omhandler lengeventende barn må skjermes i påvente av en forskrift som ivaretar deres rettssikkerhet. Deretter må de få behandlet sakene sine på nytt.

På vegne av medlemsgruppa i Foreningen av tolvte januar

Marit Grønseth

Les hele nyhetsbrevet her

Offentlige henrettelser og straff som pisking og amputasjon har økt betydelig i Iran de siste månedene. Iran Human Rights tror antallet vil stige frem mot valget i juni 2013. Vi er bekymret for hvorvidt rettssikkerheten i søknadsbehandlingen i asylsaker er tilstrekkelig og ber om stans i tvangsretur av sårbare asylsøkergrupper fra Iran.

Tegning: Mohammad Hashemi

Vi begrunner dette kravet med dokumenterte hendelser, rapporter om forholdene i Iran og en stigende bekymring for hvorvidt begrunnelsene i avslagene er gode nok. Vi mottar stadig henvendelser og bekymringsmeldinger og har gått gjennom en rekke asylintervjuer og dokumenter fra UDI og UNE hvor risikovurderingene i enkeltsaker fremstår som svake. Spesielt gjelder dette saker hvor personer deltok i demonstrasjonene ved presidentvalget i 2009, men også i saker som angår politisk opposisjonelle, konvertitter og legning ser vi det samme mønsteret. Vi er i tillegg bekymret for hvordan den nye straffeloven [1] i Iran vil virke inn i disse sakene.

FNs Spesialrapportør for Iran har redegjort for utbredt utenomrettslig behandling og straff, daglige brudd på menneskerettighetene, summariske rettssaker og henrettelser både i skjul og offentlig. Spesialrapportøren publiserte siste rapport i februar [2], og oppdateringene viser ytterligere forverring i menneskerettssituasjonen i landet.  Norge er vel kjent med forholdene i iranske fengsler, hvor ulike former for tortur er utbredt. Amnesty International [3] har rapportert om mer enn 500 gjennomførte henrettelser i 2012. Antall offentlige henrettelser er seksdoblet på fire år. De advarer[4] mot at bruken av dødsstraff ser ut til å øke frem mot valget i juni 2013.

Dette bekreftes av talsmannen for Iran Human Rights (IHR), Mahmood Amiry-Moghaddam:

– Ved å spre frykt i samfunnet og terrorisere unge mennesker, håper Irans øverste leder Ali Khamenei å unngå en gjentagelse av protestene i kjølvannet av valget i 2009.

Norske utlendingsmyndigheters beslutningsterskel når det gjelder risikovurdering ved tvangsretur er beskrevet i Utlendingsnemnda (UNE) sitt praksisnotat fra 2009 [5]. Her beskrives kravet til forfølgelsens art og omfang:

”Kortvarige arrestasjoner i forbindelse med retur til hjemlandet etter å ha søkt asyl i Norge har alene ikke vært ansett som forfølgelse. I praksis har dette dreiet seg om arrestasjoner fra en uke opp til en måned.” UNE sier her at dersom en flyktning returneres til sitt hjemland, ”tåler” vi at vedkommende fengsles i inntil en måned.

Notatet sier ikke noe om hvor mye tortur vedkommende vil måtte påregne å tåle. Piskeslag under bena, fiktive henrettelser, voldtekt, isolat – det er vel kjent at alt dette foregår i iranske fengsler, og det rapporteres av FNs spesialrapportør. Hva som skjer når livet eventuelt skal gå videre i Iran, skrives det heller ingenting om. Dr. David Corlett [6] har forsket på dette og har skrevet boka «Following them home: The fate of the returned asylum seekers». Boka omtaler både anholdelse ved ankomst, forhør, tortur, videre forfølgelse og videre flukt.

I Norge blusset det i 2011 opp en debatt om den generelle returfaren for asylsøkere som sendes tilbake til Iran. Spesielt ble dette aktualisert ved Rahim Rostamis tvangsretur ut fra Norge da det ble klart at den da 19 år gamle gutten ble pågrepet ved ankomst Teheran og tilbrakte fire måneder i Evin-fengelet, hvor han skal ha blitt utsatt for tortur.

I april samme år publiserte Landinfo en rapport [7] som drøfter den generelle returfaren. Den refererer flere kilder som påviser en økt interesse fra det iranske prestestyret for eksilmiljøer og asylsøkere. Rapporten omtaler også problematikken med monitorering. Iranske myndigheter motsatte seg ordningen som ble forsøkt iverksatt av blant annet Nederland på 1990-tallet. De anså dette for å være en innblanding i nasjonale anliggender.

I «UK Border Agencys Operational guidance note om Iran fra oktober 2012 [8]», rapporteres det at iranske myndigheter overvåker internettbruk og bruk av sosiale medier som YouTube, Facebook og Twitter. Flere menneskerettsorganisasjoner har meldt at myndighetene iblant stanser passasjerer på Teheran International Airport og ber de logge på kontoene sine. Iran har skaffet seg overvåkningsteknologi i verdensklassen fra blant annet Nokia og Siemens.

PST [9]har bekreftet at spionasje på iranske asylsøkere forekommer også i Norge. At dette bidrar til et økt trusselbilde for asylsøkere må være opplagt.

Norske myndigheter hevder at det ikke tvangsreturneres til Iran uten gyldig Iransk pass. Dette ble også uttalt av regjeringsadvokaten i Høyesterett i forbindelse med Shabazi-saken i desember 2012.  I 2011 ble tre avviste iranske asylsøkere deportert til Iran, noen av disse på provisoriske reisedokumenter utstedt av norske myndigheter. De hadde altså ikke pass, noe som normalt er nødvendig for å få slippe inn i Iran uten risiko for straffereaksjoner fra det iranske regimet. Amnesty Norge uttalte den gangen:

– Vi kommer imidlertid på prinsipielt grunnlag til å følge opp det faktum at to av iranerne mangler iransk pass og vil måtte reise på norske reisedokumenter. Det innebærer en risiko for at iranske myndigheter vil kunne avvise de to og at de da vil måtte returnere til Norge. En slik eksperimentell praksis vil kunne anses som lite human. To av de fire skal nå ha blitt returnert.

Foreningen av tolvte januar har også i ettertid av denne hendelsen mottatt bekymringsmeldinger som hevder at personer uten ordentlige reisedokumenter transporteres ut til Iran.  Å ankomme iransk grensekontroll uten pass, kun utstyrt med norske provisoriske reisedokumenter, vil kunne utsette en asylsøker med avslag for ytterligere risiko.

Her følger noen eksempler på omtalte tvangsreturer som har resultert i forfølgelse, tortur eller annen nedverdigende behandling:

• Fra SKUP metoderapport Blodig Retur 2012[10]: «Tonheim opplyste at «David» fortalte om arrestasjoner, press for å konvertere tilbake til islam og tortur. Tonheim kunne selv se under sitt besøk i Iran at «Davids» skulder fremdeles hadde skader etter mishandlingen. Høsten 2010 var «David» på nytt arrestert, men var kortfattet med Tonheim i telefon om hva som faktisk hadde skjedd.”

• Fra NOAS[11]: 13. februar 2004 ble den iranske asylsøkeren Esmail Yusefi sendt tilbake til Iran. 28. februar ble han funnet død i Iran, med hodeskade. NOAS gjennomgikk asylsaken. Yusefi hadde søkt asyl i Norge en gang tidligere (i 1999) og blitt deportert (i slutten av 2000). Da han kom tilbake til Norge i 2001, hevdet han å ha blitt fengslet etter den første deportasjonen.

• Fra Vårt Land[12]: Danial Hadi Kahnlo ble returnert til Iran av norske myndigheter i 2006. I Teheran ble han fengslet og pisket. Kahnlo fikk siden flyktningestatus av FN og er bosatt i Australia.

• I en tredelt serie fra BBC [13] følger de Shahin Portofeh sin historie, fra avslag, via deportasjon og påstått tortur i Iran, til hans videre flukt tilbake til Storbritannia.

• Fra NyTid [14]: 8. februar 2011 ble Rahim Rostami arrestert og dagen etter ble han tvangssendt til Teheran hvor han ble overlevert til iranske myndigheter, som satte ham på isolat i Evin-fengselet. 20. juni 2011 ble det meldt at Rostami [15] var tiltalt for landsforræderi mot Iran, men at han var løslatt mot kausjon inntil videre. Status er ukjent.

• 6. mai 2011 rapporterte Amnesty International ifølge UK Border Agency [16] om den da nitten år gamle studentaktivisten Arash Fakhravar som ble arrestert ved ankomst i Teheran etter tvangsretur fra Frankrike hvor han hadde fått avslag på sin asylsøknad. Hans nåværende oppholdssted er ukjent, og han kan ha blitt utsatt for tvungen forsvinning

• Nettavisen [17] beskrev i mars 2012 hvordan den iranske konvertitten Behrooz Zendehdel hadde blitt fengslet og utsatt for slag, spark og falsk henrettelse da han ble deportert fra Norge til Teheran i januar samme år. Behrooz Zendehdel har siden fått flyktningestatus av FN.

• Fra Foreningen av tolvte januar [18]: 5. desember 2012 ble søskenparet Samira (27 år) og Hamed (28 år), to iranske asylsøkere med avslag, tvangsreturnert fra Bodø til Iran. Søsknene ble overlevert til iransk flyplasspoliti og formodentlig fengslet.

Norge er bundet av Flyktningkonvensjonens artikkel 33 om non-refoulement, som lyder: ”Ingen kontraherende stat må på noen som helst måte utvise eller avvise en flyktning over grensen til områder hvor hans liv eller frihet ville være truet på grunn av hans rase, religion, nasjonalitet, politiske oppfatning eller det forhold at han tilhører en spesiell sosial gruppe.”

Før en person returneres med tvang, har Norge derfor bevisbyrden for at det er trygt for vedkommende å returneres. Norge må være sikre på at de som får avslag på sin søknad om beskyttelse ikke risikerer arrestasjon, vilkårlig pågripelse, eller på annen måte å rammes av mottakerlandets mangelfulle rettssikkerhet som følge av tvangsreturen.  

Vi støtter Iran Human Rights [19] som ber om hjelp fra det internasjonale samfunnet til å stanse henrettelsesbølgen i Iran. Vi er bekymret over norsk praksis i saker hvor iranske asylsøkere ofte får avslag på det vi mener er et for tynt og dårlig kvalitetssikret grunnlag. Frem til det innføres mekanismer som ivaretar asylsøkeres rettssikkerhet på en bedre måte, og inntil Norge viser vilje til å monitorere særlig utsatte asylsøkere etter ankomst hjemland, ber vi om stans av tvangsretur til Iran. Risikoen for at det går galt er for stor.

[1] http://www.fokuskvinner.no/Nyheter/2012/Ny-islamistisk-straffelov-i-Iran/

[2] http://www.ohchr.org/Documents/HRBodies/HRCouncil/RegularSession/Session22/A-HRC-22-56_en.pdf

[3] http://www.amnesty.dk/doedsstraf/nyhed/dodsstraf/iran-henretter-ungdomsforbryder

[4] http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/henrettelser-som-%C2%ABvalgkampanje%C2%BB

[5] http://www.une.no/Praksis2/Notater/Kravet-til-forfolgelsens-art-og-omfang–terskelen/

[6] http://apo.org.au/commentary/no-care-no-responsibility

[7] http://www.fln.dk/NR/rdonlyres/85CC8472-55D2-4D6D-B167-95E6EE98FF39/0/iran439_udg190411_opt090511.pdf

[8] http://www.bia.homeoffice.gov.uk/sitecontent/documents/policyandlaw/countryspecificasylumpolicyogns/iran-ogn?view=Binary

[9] http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.8015162

[10] http://www.skup.no/Metoderapporter/2011/07-_Blodig_retur.pdf

[11] http://www.noas.no/iransk-asylsoker-funnet-drept-etter-retur/

[12] http://www.vl.no/samfunn/-farlig-for-kristne-i-iran-likevel-/

[13] http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/england/coventry_warwickshire/6900435.stm

[14] http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20110323/dodsdomt-19-aring-sendt-til-iran-fengsel/

[15] http://no.wikipedia.org/wiki/Rahim_Rostami

[16] http://www.ukba.homeoffice.gov.uk/sitecontent/documents/policyandlaw/coi/iran/report-0611.pdf?view=Binary

[17] http://www.nettavisen.no/nyheter/article3359777.ece

[18] http://us6.campaign-archive1.com/?u=159c3eef5d98929558ed8d21a&id=c743fbb820

[19] http://iranhr.no/no/haster-12-fanger-satt-opp-til-henrettelse-pa-en-dag-ihr-ber-det-internasjonale-samfunn-om-a-stanse-henrettelsene.html

 -Barnekonvensjonen gir først og fremst generelle og overordnede regler og ønsker. Den er ikke spesielt konkret. Mange drar innholdet i den ganske langt. Men Norge har ikke blitt kritisert av Barnekomiteen.

Uttalelsen kommer fra statssekretær Pål Lønseth i Justis- og Beredskapsdepartementet i denne ukas utgave av Ny Tid. Her ble han intervjuet etter å ha sett Margreth Olins film De Andre, som belyser situasjonen for enslige mindreårige asylsøkere i Norge. Filmen tar opp praksisen med at barn mellom 15 og 18 år ikke hjelpes av barnevernet som andre barn og derfor forskjellsbehandles. Den omstridte praksisen med midlertidig oppholdstillatelse fram til barna fyller 18 år er også omstridt og mange hevder at summen av denne behandlingen er i strid med FNs Barnekonvensjon.

Debatten handler om barn på flukt, individer som i mange tilfeller er i en spesielt sårbar posisjon. Når tema skal belyses er det å forvente at representanter for myndighetene ikke holder tilbake informasjon. Å hevde at Norge ikke har blitt kritisert av FNs Barnekomite stemmer ikke.

I 2010 ble det utarbeidet en rapport til Barne- og Likestillingsdepartementet fra nettopp FNs Barnekomite «Behandling av Norges fjerde rapport til FN om oppfølging av Barnekonvensjonen». Rapporten inneholdt ikke mindre enn 65 merknader og flere omhandlet behandling av barn av asylsøkere og spesielt enslige mindreårige. Rapporten er tilgjengelig på nett.

Fra rapporten:

Flyktningbarn, asylsøkende barn og enslige barn

51. Komiteen er også betenkt over at parten har begrenset barnevernets ansvarsområde til barn under 15 år, noe som innebærer at eldre barn får mindre hjelp, og at det foreligger rapporter om at barn som har tilbrakt mange år i Norge, kan bli sendt ut av landet, på tross av partens forsikring om at det vil bli lagt vekt på barnas tilknytning til Norge i saker som gjelder oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, og selv om det foreligger grundig dokumentasjon på at de har tilknytning til Norge. Komiteen er også betenkt over partens planer om å etablere omsorgs- og opplæringssenter for enslige mindreårige asylsøkere i deres opprinnelsesland, siden disse barna for det meste kommer fra land som er preget av krig og konflikt, der man ikke kan garantere for deres sikkerhet.

52. Komiteen anbefaler parten å:

a) foreta en grundig vurdering av hvilke asylsøkende barn som har vært offer for væpnet konflikt, og sørge for rehabilitering og sosial reintegrering av disse barna,

b) oppnevne, så raskt som mulig, verger som kan bistå mindreårige asylsøkere og hjelpe dem med å forstå prosedyrene, og klargjøre vergenes rollegjennom endringene som det er tatt initiativ til i vergemålslovgivningen,

c) treffe tiltak for å redusere tiden asylsøkere må vente før de får svar på asylsøknaden,

d) sørge for at prosedyrene for å fastslå alderen til asylsøkere blir gjennomført på en måte som er vitenskapelig, sikker, barne- og kjønnssensitiv og rettferdig, og som ikke krenker barnets fysiske integritet,

e) utvide ansvarsområdet for barnevernet til å omfatte også barn på 15, 16 og 17 år, som planlagt,

f) sørge for at disse barna blir nøye fulgt opp mens de er i Norge,

g) forsikre seg om at barn ikke forsvinner og faller i hendene på menneskehandlere og andre som utnytter dem,

h) etterforske tilfeller der barn er forsvunnet, og prøve å finne barn som blir holdt skjult,

i) unngå å sende barn tilbake til utrygge steder som de har flyktet fra, og benytte deres opphold i Norge til å utstyre dem med kompetanse og ferdigheter som de vil få behov for når de vender tilbake under mer fredelige forhold,

j) sørge for at det alltid blir tatt grunnleggende hensyn til barnets beste og barnets tilknytning til Norge når det skal tas en avgjørelse om et barns framtid, og

k) ta i betraktning komiteens generelle kommentar nr. 6 (2005), om behandling av enslige barn og enslige barn med følgepersoner utenfor deres opprinnelige hjemland.

Vi kan med andre ord fastslå at FNs Barnekomite har satt dette temaet på dagsorden ved å uttrykke bekymring for Norges måte å håndtere både enslige mindreårige og lengeværende barn. Svarene som ble lagt frem av BLD i juni 2011 bar i stor grad preg av å være en oppsummering av dagens status uten gode forslag til tiltak for forbedringer for denne gruppen.

Med forbehold om at statssekretæren er korrekt gjengitt i artikkelen, er vi skuffet over at Justis- og Beredskapsdepartementet ikke spiller med åpne kort i denne debatten. Disse barna er blant de aller mest sårbare i Norge pr i dag. Vi forventer derfor en ryddig  prosess i håndteringen av dette temaet. Ikke politisk retorikk som omgår fakta.