Nyhetsbrev 23. mai – Dublin II forordningen og «Sterke menneskelige hensyn»

I løpet av året har det dukket opp to interessante og informative sider på Facebook. Sidene driftes av støttegrupper for asylsøkere som har blitt returnert til Italia i henhold til Dublin II forordningen. Begge sidene gir rystende skildringer av to svært sårbare individer som får oppfølging av sitt støttenettverk i Norge for å overleve i en uverdig situasjon hvor helsetjenester og muligheten til å forsørge seg selv ikke er til stede. Det unike med disse sidene, er at de gir leserne et direkte, faktuelt, dokumentarisk og tidvis rått innblikk i forholdene de to lever under i Italia.

(Les hele ukas nyhetsbrev her)

Asef

Det ene tilfellet dreier seg om en gutt som heter Asef. Han kommer opprinnelig fra Afghanistan og ble i 2011 returnert til Italia etter fylte 18, bare dager før en kritisk viktig operasjon som kunne lindret hans invalidiserende sykdom. Han ble returnert til tross for legenes innstendige bønn om å la være, og ble meldt «fit for flight» av legetjenesten på Trandum. Dagen han skulle reise ut hadde unggutten sterke smerter og blødninger. Takket være et sterkt og dedikert nettverk ledet av sykepleier Eva Røed får han oppfølging for å overleve. Nettverket administrerer også innsamling av penger for å finansiere hjelpearbeidet. Han får ingen hjelp av italienske myndigheter.

Leah

Det andre tilfellet handler om trafficing-offeret «Leah» og hennes lille datter som ble sendt ut fra Norge i april i år. Støttenettverket hennes, som blant annet består av biskop Tor B. Jørgensen, har besøkt henne. De dokumenterer at Leah ikke får nødvendig hjelp og oppfølging i Italia til tross for norske myndigheters informasjon om at det ville være trygt for henne å reise tilbake.

Fathia Omar

I 2010 ble Fathia Omar sendt til en tilværelse på en benk i Genova etter samme forordning. Hun var den gangen nyoperert og midt i en omfattende medisinsk behandling som følge av en gruppevoldtekt som ifølge presseoppslagene hadde vart i nærmere tre uker. Hun var sterkt traumatisert og led av posttraumatisk stressyndrom. Hun hadde ansvaret for en 6 år gammel gutt. Hennes norske lege var så rystet den gangen at han reiste etter henne og forsøkte å ta opp saken på nytt med UNE, men resultatet ble som det ble til tross for at både intensjonene og grunntanken i Dublin-forordningen ble brutt.

Hennes fastlege Ulf Hørlyk uttalte:

– Hun har en usedvanlig brutal forhistorie. Jeg opplever mye som lege, men har aldri før hørt om noe så grusomt som dette.

Hverken lege eller psykolog visste at hun skulle tvangsutsendes. Hørlyk er svært opprørt:

– Det er godt mulig at hun ikke skal ha asyl i Norge. Men hun må jo få fullført behandlingen sin. Hvor er menneskeligheten?  Dette er jo grotesk.

Mbrak B. Haylu

Mbrak B. Haylu fra Eritrea og datteren, bergensfødte Bethiel, ble i 2011 returnert til Italia. Hun er diagnostisert med krigstraumer og dyp depresjon. Datteren ble alvorlig syk under oppholdet.Takket være landsmenn fra Eritrea, fikk de et foreløpig sted å være. Den lille familien flyktet imidlertid tilbake til Norge og siste nytt i media om saken, er at de får være her inntil UNE har behandlet saken på nytt.

Sounya as Sayd

Høsten 2011 ble den gravide trebarnsmoren Sounya as Sayd returnert til Italia. Hun fikk, i motsetning til så mange andre, etter hvert plass på et asylmottak. Her delte familien ett rom med tre andre familier, og ble kun utstyrt med en sovepute til hver. Ytterdøra gikk det ikke an å låse, og det var kriminelle tilstander i området.

Milen Alem Kahsay

De siste ukene har vi også blitt gjort kjent med Milen Alem Kahsay, en mor som er tvunget til ammestopp ved hjelp av melkestoppende medisiner da hun skal returneres til Italia og skilles fra babyen sin. Årsaken er at hun søkte om familiegjenforening fra Norge og ikke fra siste asylsøkerland, slik regelverket sier. Hun frykter en tilværelse på gata, og kan på ingen måte ta med barnet dit slik som forholdene er. Datteren blir derfor værende i Norge med sin far som er bosatt her. Foreningen av tolvte januars pressetalsmann Karl Eldar Evang omtaler denne behandlingen som statlig barnemishandling.

I dag, 22. mai 2012, ble hun sendt ut av landet, tilbake til Italia og en uviss ventetid. En av hennes støttespillere skriver på Facebook:

«Jeg håper ingen får oppleve det som skjedde i dag, se ei ung mor som må forlate sitt sovende barn, for å måtte reise ut av landet, den gråten fra Milen kommer til å forfølge meg resten av livet, Milens storhet som ikke vil utsette barnet sitt for utryggheten i Italia.»

Seks av mange

Dette er seks av mange eksempler. Noen har fått pressedekning i Norge, mange har ikke fått oppmerksomhet. En fellesnevner i disse sakene, er sårbarhetsperspektivet. Dette dreier seg om at Norge returnerer kronisk syke mennesker, personer som befinner seg midt i en medisinsk behandling, gravide kvinner, ammende mødre, voldtektsskadde kvinner, traumatiserte og psykisk syke mennesker og et ekstremt sårbart tidligere offer for trafficking. Til Italia, hvor situasjonen for asylsøkere kan se ut til å være faretruende nær kollaps.

Systemet i Norge legger opp til at sårbare grupper eller personer med særlig tilknytning til Norge kan få sin søknad behandlet i Norge. Praksis er imidlertid at det skal svært mye til før så skjer. Når vi nå ser alle eksemplene ovenfor, så er det lite som tyder på at sårbarhetsvurderingene holder mål. Å returnere syke og svært sårbare mennesker til et land hvis forhold ikke er tilrettelagt for verken bosted, helsetilbud eller inntektsgrunnlag framstår som uforsvarlig praksis. I tillegg sliter Italia økonomisk.

NOAS har bedt om Italia-stans

Forholdene i Italia har lenge vært kritisert, men fortjener langt større oppmerksomhet enn det som er tilfelle. Den offisielle versjonen, er at Italia har et forsvarlig tilbud til asylsøkerne som ankommer landet. I 2011 lanserte NOAS (Norsk organisasjon for asylsøkere) ved prosjektleder Ingvald Bertelsen, en studie om forholdene for asylsøkere i dette landet. På bakgrunn av denne rapporten, gikk NOAS til det skritt å anbefale stans i retur til Italia inntil forholdene er rettet opp.

Denne vurderingen er både UDI og regjeringen uenige i. Det ble i januar i år rettet en del spørsmål om dette temaet til UDI på deres informasjonsside «En faktabasert Innvandringsdebatt«. Her kommer det fram at UDI er uenige i NOASs vurdering. På spørsmål om hvem som er ansvarlige for at de returnerte mottar den nødvendige helsehjelpen, er svaret at det er Italias ansvar. Dette til tross for at det er dokumentert at disse helsetilbudene i praksis ikke er tilgjengelige og til tross for at Norge er forpliktet til ikke å returnere personer tilbake til nedverdigende og umenneskelig behandling. At land har forpliktelser ved å sende mennesker til andre land kommer klart fram i den kjente dommen fra den Europeiske Menneskerettsdomsstolen «Case of M.S.S v. Belgium and Greece», 21.1.2011

Lønseth: – Det er forsvarlig

På spørsmål fra Dagsavisen i oktober om hvorvidt det er aktuelt å stanse returer til Italia, svarte regjeringens talsmann Pål Lønseth dette:

- Hvis situasjonen er ille, vil vi gjøre det. Men det er en grunn til at UDI ble bedt om å undersøke forholdene i sin tid. Relativt ferske undersøkelser har kommet til at Italia gir et forsvarlig tilbud til asylsøkere.

Støttegruppenes oppfølging

Tilbake til de to støttegruppene vi nevnte innledningsvis. Eva Røed skriver 14. mai siden på Asefs side på Facebook:

Nå er det 7 mnd siden Asef ble returnert til Italia. På denne tiden har ikke Italia bidratt med noe, ikke hus, ikke helsehjelp, ikke penger, ikke skolegang. Vi har vært i kontakt med uttallige kontorer, fått hjelp fra folk som snakker språket for å hindre misforståelser, og det finnes ikke hjelp å få. Han lever på penger fra oss i Norge.

Leahs støtteside leser vi følgende, skrevet 20. mai:

Her nede i Italia lærer vi mye om hvordan landet ivaretar ofre for menneskehandel. Det ser ut til å være langt fra intensjoner til handlinger. Vi VET nå at Leah ikke blir godt nok tatt vare på. Andre jenter med samme bakgrunn forteller det samme. Vi kommer hjem med generell informasjon om systemet her nede – samt nye opplysninger i straffesaken som angår Leah. (…)Fordi Leah ikke får et øre av italienske myndigheter – er det umulig for henne å oppsøke advokat. Selv tilbud som er gratis i Italia – er utilgjengelige for henne – fordi det koster så mye å reise. De 10 euroene hun får pr uke i form av «paychecks» – kan kun brukes til dagligvarer – ikke til reise, medisiner, lege o.l. Hva gjorde Norge med disse to menneskene – og så mange andre – da vi sendte de ut fra et trygt Norge til et land som pr tiden ikke engang klarer å ta vare på sine egne statsborgere?

Sakene vi har nevnt har en annen sterk fellesnevner. De har bekjente i Norge, familie og/eller støttenettverk som har fulgt opp så langt det lar seg gjøre. Dette gjelder ikke alle.

Det finnes en grense for hvor lenge virkeligheten ikke kan tas i betraktning når sakene skal vurderes og avgjøres her i Norge. Det spørsmålet leserne bør stille seg, er hvorvidt det er riktig at Norge tvangsreturnerer til Italia, slipper tak i ansvaret vi har i henhold til konvensjoner og regelverk og overlater til privatpersoner å besørge de basisrettighetene ethvert menneske har rett på. Når Italia ikke tar ansvar og Norge ikke tar ansvar – da må andre plukke opp dette ansvaret i humanismens navn. Men dette kan neppe kalles å «verne om asylinstituttet» eller ivareta konvensjonene vi er forpliktet til å overholde. Slik vi ser dette, så er dette en alvorlig ansvarsfraskrivelse fra regjeringen, for tiden bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

About these ads