Stoltenbergs barnetog / Den norske «rottefangeren»

Tegnet av: Trygve Fjæstad Andersen

Denne artikkelen passer svært godt til Trygve Fjærestad Andersens karikatur, og ble publisert på Aftenbladets nettsider 9. mai 2012.

Skrevet av Mert Akin

Flyktningpolitikken og «Barn av regnbuen»:

Den norske «rottefangeren»

Av og til er det nyttig ikke å synge og gå i tog, men å stoppe opp og tenke over hvor det fører oss.

Legenden om «der Rattenfänger von Hameln» forteller oss om forsvinningen av alle barna i Hameln i Tyskland rundt året 1280. Kjent på norsk som «Rottefangeren fra Hameln» har legenden skapt flere ordtak, og det finnes flere fortolkningen av hva som skjedde. Som i alle legender er det vanskelig, om ikke umulig, å skille sannheten fra myten, men visdommen er der allikevel.

Det sies at den fløytespillende rottefangeren ledet vekk alle byens barn som hevn for at innbyggerne ikke ville betale ham for hans tjenester. Ifølge tolkningene representerer den fargerikt kledde rottefangeren døden. Flere kilder peker på at rottene ikke er med i historien før i senere versjoner av legenden. Men teoriene inkluderer overraskende nok praksis som ikke er ukjent i den dagens Europa: utvandring eller ufrivillig tvangsdeportasjoner.

Jeg tviler på at våre asylbarn som kastes ut, en vakker dag skal returneres av rottefangeren, slik det skjer i barnevennlige versjoner av legenden.

Deporterte barn, tapte generasjoner og ødelagte familier er fremdeles en del av dagens Europa og Norge. Selv om det er vanskelig å si om norske byer skal kunne skape en like fargerik historie ut av det, er det vel mer minneverdig hvordan tusenvis av nordmenn samlet seg rundt i riket og sang om regnbuens barn den 26. april 2012. Det ble gjort som støtte for 22. juli-ofrene, eller som protest mot Breiviks uttalelser om et hjernevasket Norge. Folket svarte ham. Men, jo mer det emosjonelle, patriotiske Norge kommer frem, desto vanskeligere blir det å se klart hvem som egentlig spiller fløyten.

Asylpolitikken er «rottefangeren»

Det skjedde selvsagt mye bra 26. april. Det er flott å se at det finnes minst ett land i verden hvor uttrykk for medlidenhet og nestekjærlighet bringer folk sammen. Men samtidig som vi samlet synger, nærmest hypnotisert av vår egen kollektive sang, må vi ikke glemme at handling sier mer enn ord. Dessverre står handlingene som viser seg gjennom innvandringspolitikken, i sterk kontrast til hva det synges om. Mens det regner roser og tårer under regnbuen, bør vi passe oss for hvem som virkelig er rottefangeren. Breivik er ikke den rottefangeren av regnbuens barn vi bør bekymre oss om. Har vi blitt så distrahert og opptatt av ham til ikke å legge merke til hvem som virkelig holder fløyten? At han ville rydde vårt samfunn for «rottene» ved å fjerne våre egne barn, er selvsagt ulogisk. I tillegg finnes det faktisk enkelte som mener at Breivik drepte feil mennesker.

Enda mer bekymrende er at det eksisterer flere som deler lignende politiske syn om innvandring. De burde vite at Norge har en innvandringspolitikk som er dyktig til å skille våre ”ekte” barn fra de som bør fjernes. Dagens norske asyl- og familieinnvandringspolitikk fungerer som vår egen rottefanger, så godt at den krenker menneskerettigheter – prinsippene i FNs Barnekonvensjon er bare én av dem. Denne politikken er så hjerteløs og urettferdig at selv Breivik hadde heiet på den. Og det samme gjelder andre fremmedfiendtlige som deler de samme politiske synspunktene.

Marsjrerer bare videre

Dagens virkelige rottefangere gir fremmedfiendtlige mye håp. De finner noe til felles med regelverket som først gir asylsøkere rett til arbeid, og senere fjerner den. De støtter også at asylfamiliene og deres norskfødte barn – altså over 400 av regnbuens egne, skal avvises og deporteres ut av festningen.

Regelverket er der for å sikre vår velferdsstat mot inntrengere. Til tross for løfter om ikke mer naivitet, er det nettopp disse fangerne som bestemmer om hvem som blir inkludert under regnbuen, og som hvem blir behandlet som velferdsstatens rotter. Selv om rettferdighet skulle være den aller viktigste byggesteinen i fellesskapet, marsjerer regnbuens barn etter rottefangernes fløyte om en streng asyl- og innvandringspolitikk.

Trikolor regnbue

Når det gjelder fellesskap, er regnbuen verdifull metafor. Ifølge den internasjonale standarden er regnbuens syv farger så sømløst integrert med hverandre at det er vanskelig å skille ut hver enkelt av dem. Det er det som gjør regnbuen så inkluderende, komplett og samlende; man kan ikke nøyaktig skille mellom fargene. Ifølge den norske standarden er regnbuen i vårt land i praksis like rik og dekkende som fargene på et trikolorflagg. Andre farger enn blå, rød og hvit er uønsket. De må ut. Som i byen Hameln, som ville bli kvitt rottene, men i stedet mistet sine barn, må Nathan, Neda, Yalda, Roha, Rahaf og Malik ut av Norge. De har mindre rettsikkerhet enn Breivik fordi asylbarn og familienes skjebne stort sett avhenging av frivillig engasjement og dedikasjon av de få nordmennene som ikke lar seg bergta av rottefangerens fløyte, rosene og den fine sangen.

Når barn er bortvist til land de ikke kjenner, vil alle fargene i deres liv bli visket ut. Til tross for at de fortjener å bli i Norge, skal det tydeligvis mye til å få rettferdigheten på plass. Jeg tviler på at våre asylbarn som kastes ut, en vakker dag skal returneres av rottefangeren, slik det skjer i barnevennlige versjoner av legenden.

Ingen trøst

Av og til er det nyttig ikke å synge og gå i tog, men å stoppe opp og tenke over hvor det fører oss. Dersom Norge skulle demonstrert for verden hvordan så mye hat og fremmedfrykt kan bekjempes, kunne vi startet med å reformere innvandringspolitikken som bekrefter hva fremmedfiendtlige heier på. Om rettstaten vår skal behandle slike fremmedfiendtlige folk mer rettferdig enn de som trenger beskyttelse, kan absolutt ingen roser, sang eller regnbuer være en trøst.

About these ads