Den norske filialen

Sakset fra: Dagbladet 15. mars 2012
Skrevet av: John Olav Egeland

DET NORSKE SELVBILDET er som oftest særdeles positivt. Vel er vi rike, men vi er også sjenerøse, rettferdige og barmhjertige. Denne godheten kontroller og garanterer vi med to typer virkemidler. Den ene omfatter regler, lover og tilsynsorganer, f.eks. politi, barnevern og domstoler. Den andre metoden er selvregulering. I et land med høy grad av tillit mellom menneskene, og mellom folket og statsmakten, er selvkontroll ofte mer effektive enn offentlig tvang. Som regel gir dette gode resultater. Slik venner vi oss til å omfavne oss selv.

DEN FØRSTE SOM punkterte denne idyllen – og viste det fram for hele verden – var selvsagt Henrik Ibsen. Som det heter i hans spisseste drama («Villanden» ): «Bruk ikke det utenlandske ord: Idealer. Vi har jo det gode norske ord: Løgner».

DENNE BESKE beskrivelsen passer usedvanlig godt på hvordan den norske staten behandler barn som har foreldre fra et annet land, og som kommer i konflikt med våre forvaltnings- og tilsynsorganer. I lengre tid har det pågått en usedvanlig hissig og betent konflikt mellom Norge og India når det gjelder to barn som barnevernet i Stavanger har overtalt omsorgen for. Saken er blitt løftet opp på utenriksministernivå, både i India og i Norge.

SAMTIDIG HAR opinionen og stadig flere politikere våknet når det gjelder de 450 papirløse barna som når som helst kan sendes ut av landet. Justisminister Grete Faremo står likevel klippefast på at de skal ut. Hun har inntatt rol­len som jernkansler og system­forsvarer. Hennes statssekretær, Pål K. Lønseth, går enda lengre og omdefinerer målet med all politikk. Han sier: «Regjeringen har ikke den luksus at vi bare kan tenke på enkeltindivider».

FASIT BLIR DA TODELT, men på en merkverdig mate. I tilfeltet med de indiske barna maler byråkratiets kvern sakte og omfattende, og med en underliggende mistillit til indisk kultur og samfunn. Barnevernet vil følge saken også innenfor Indias grenser. Denne nidkjærheten har sitt motstykke når det gjelder de papirløse barna. De kan returneres til krigssoner og til land de aldri har sitt sin fot i, uten at norske myndigheter følger dem opp. Det betyr ingenting at mange av dem er født i Norge, eller har bodd her det meste av sitt liv. Ekte regelryttere tar ingenting for å brenne barns drømmer.

l BEGGE TILFELLER er det norske synet på oss selv og på verden, en sentral del av problemet. Med få unntak har det knapt vært rappor­tert om hvilke dimensjoner barnevernssaken har i India. I lang tid har den vært en toppsak i alle viktige medier, og det har jevnlig vært demonstrasjoner foran den norske ambassaden i New Delhi. Politikere på øverste nivå har engasjert seg, ikke minst fordi saken fra indisk side dreier seg om iden­titet og kultur. Under et opphold i India nylig kunne jeg konstatere at den engasjerte bredt, helt ned på gatenivå. Holdningen til de pa­pirløse barna røper også en mang­lende vilje til å interessere seg for andre lands kulturer og konflik­ter. Norsk lov og norsk regelverk er eneste styringsverktøy. For ikke å snakke om partienes konkurranse innenfor asylpolitikken.

DE PAPIRLØSE BARNA – og konfiskeringen av de to inderne – bør lære oss noe. Framfor alt må vi stille spørsmål om hvorfor vår antatte godhet er så selvrettferdig og så regelstyrt. Vi må slutte å betrakte resten av verden som en litt vanstyrt norsk provins. Sjansen for norsk verdensherredømme -moralsk eller maktpolitisk – er stadig lik null.

NOEN TROR EN SLIK erkjennelse betyr at vi må overgi oss til en re­lativ toleranse der det meste kan passere. Slik er det ikke. Menneskerettighetene er fremdeles universelle, men det er ikke sikkert at den norske fortolkningen alltid treffer målet. Rettferdighet er ikke bare prinsipper, regler og institusjoner, men må også vurde­res ut fra virkning og konsekvens.

DEN SOM REISER ut i verden, og bare har de ideale fordringene med seg i bagasjen, vil få noen overraskelser. Rettferdighet og godhet er høye idealer. Men de må bygges fra en virkelighet som ofte er notorisk uryddig, fylt av motsetninger, vanskelige valg og far­lige fristelser. Slik er jo livet.

About these ads