Månedlige arkiver: mars 2012
Internasjonal kritikk av returavtalen
Professor Alemayehu G. Mariam underviser politisk vitenskap ved California State University, San Bernardino. Hans områder omfatter blant annet amerikansk statsrett, sivile rettigheter lov, rettslig prosess, amerikanske myndigheter, og afrikansk politikk. Han er en juridisk tungvekter som du kan lese mer om her.
For noen dager siden publiserte han en essay om etiopiske flyktninger og tok for seg Norge og returavtalen med Etiopia. Her retter han svært sterk kritikk mot norske myndigheters behandling av de etiopiske asylsøkerne, og norsk tolkning av spesielt Artikkel 1 og Artikkel 33 i Flyktningekonvensjonen.
I likhet med kjente Etiopiaforskere her hjemme som Siegfried Pausewang og Kjetil Tronvoll, kritiserer han manglende bruk av oppdatert landinformasjon og levner liten tvil om at politiske flykninger som tvangsreturneres til Etiopia har en mørk og brutal tid å se fram til etter retur. Han retter fingeren mot manglende oppfølgingsprogram etter retur og løfter fram den kritiske menneskerettssituasjonen for opposisjonen i Etiopia.
Vi anbefaler alle å lese analysen hans da den drar frem flere faktuelle forhold rundt avtalen og gir et innblikk i deler av flyktningeretten. Han omtaler blant flyktningens bevisbyrde og hvordan avgjørelsen av troverdighetsspørsmålet er ment å virke.
Utdrag:
The Convention requires states to include in their asylum procedures, among other things, an up-to-date knowledge of all the relevant objective circumstances in the country of origin. Such knowledge should play a critical role in the determination of whether to grant asylum. The burden of proof is on the asylum applicant, but the standard of proof in asylum cases is not “well-founded fear of persecution” beyond a reasonable doubt, but rather proof that it is “reasonably possible”.
For the Ethiopian political refugees, obtaining corroborative evidence of “well-founded fear of being persecuted…” is difficult and sometimes impossible given the extremely oppressive nature of Zenawi’s dictatorship. Because of language issues and inability to legally articulate their factual circumstances, inability to remember all dates, times and places and other minor details and statements that may contain minor inconsistencies or are incorrect for lack of understanding of the process, it is easy to mistake an applicant’s claim for asylum as lacking credibility. Under the Convention, the totality of factors is taken into account in the overall assessment of the applicant’s credibility. If the applicant presents a claim which is coherent, credible and plausible, the Convention urges giving the benefit of the doubt to the applicant as regards those statements for which evidentiary proof is lacking. Les hele artikkelen her.
Til alle barn på flukt
Jeg vil skrive noe til alle dere som er redde, som får vondt inni dere hver dag og som prøver så godt dere kan å bare være barn.
Jeg vil fortelle dere at av og til tar voksne feil og av og til sier voksne ganske slemme ting, mest fordi de ikke tenker på at også barn hører på. Kanskje de ikke vet at barn som er på flukt har veldig gode ører og veldig gode øyne?
Når noen voksne, og helst de som bestemmer i Norge, sier at det er mamma og pappas skyld at dere har det vondt og venter, er det ikke helt sant. Jeg vet at dere egentlig vet det, men at det gjør veldig vondt å høre noen si sånt om mamma og pappa. Disse som bestemmer i Norge vet også egentlig at det ikke er helt sant det de sier. De vet at det er mange av mammaene og pappaene som har reist til Norge fordi de håpet at Norge kunne være et sted der du og de kunne være trygge, sammen.
Det er ikke å «ha skylda for» at dere venter. Det har de gjort fordi du skulle ha det bra, blant annet, og slippe å være så redde som de kanskje har vært.
Noen av dere som er barn, er små barn, og merker kanskje ikke så mye av det de voksne og politikerne sier. Men jeg vet at mange av dere merker at når mamma eller pappa ikke blir trodd, og når mamma og pappa får beskjed om at dere ikke får bo i Norge – da blir de ekstra redde og bekymret og lei seg.
Jeg vet at dere, fra dere ikke er særlig store, lærer at dere ikke kan få eller gjøre mye av det andre barn i Norge kan – og det kan man bli ganske lei seg av. Mange av dere får en følelse av at dere er annerledes barn. Dere er ikke annerledes barn. Dere er helt vanlige barn, men med en familie som har det veldig vanskelig, og da blir det også vanskelig å være barn.
Noen ganger, når voksne sier «det er foreldrene som må ta ansvaret for at barnet lider, det er de som ikke reiser tilbake frivillig» – de bruker ord som «returnektere» i stedet for ord som «mammaer og pappaer», da er jeg sikker på at det er mange av dere som er barn som tenker som Neda sa; «Jeg liker Norge, men Norge liker visst ikke meg».
Da er det viktig å huske på at det er mange – veldig mange – i Norge som er veldig uenig i den måten å snakke om mammaene, pappaene og barna på. Det er mange, mange i Norge som er sinte fordi politikerne våre ikke kan forstå at når man har vært i Norge i mange år av barndommen sin, må man få lov å høre til. Alle behøver å høre til.
Jeg tror at det aller beste er at du ikke tviler på at mamma og pappa bare vil ditt aller, aller beste – og at det er derfor de velger å fortsette å være i Norge selv om de som bestemmer har sagt de ikke får lov. Jeg tror det beste er at du stoler på at dine foreldre nok kjenner aller best det landet de har reist ifra, og at de nok snakker sant til deg når de forteller hvorfor de ikke vil reise tilbake.
Når dere leser i avisen og ser på tv og hører om familier på mottaket som blir hentet av politiet og sendt ut av Norge, vet jeg dere får vondt i magen, vondt i hodet, at dere ikke får sove om natta, at mange av dere prøver å trøste søsken eller mamma og pappa, og at det er vanskelig – nesten umulig å konsentrere seg på skolen og tenke på ting man skal lære. Jeg vet at noen av dere nesten gir opp, og prøver på en måte å bli helt usynlige. Ikke bråke, ikke herje og ikke ta plass. Det er ikke godt å være barn og ha det sånn. Når andre barn, som har lov å bo i Norge, får det på den måten som mange av dere har det, sier vi at vi andre voksne må hjelpe til så barnet kan få det bedre.
Jeg blir sint på de voksne som snakker sånn om mammaene og pappaene. Jeg vet at den eneste grunnen til at de gjør det, er fordi de har bestemt seg for at de ikke kan si at noen ganger gjør Norge feil. De har bestemt seg for at noen som er redde, og har grunn til å være redde, likevel ikke får lov å få beskyttelse i Norge, og for at de skal slippe å ombestemme seg, sier de sånne ting om foreldre.
Det er veldig dårlig gjort. De har både aviser og tv-kanaler og radioer å snakke i. Det har ikke dere. Og der har ikke mammaene og pappaene. Derfor er det urettferdig. På skolen og i barnehagen har du helt sikkert lært at man ikke skal si noe stygt om noen som ikke er der, eller som ikke kan få lov å forsvare seg tilbake med ord. Det kan virke som det er veldig lenge siden de som bestemmer gikk på skolen, og at de har glemt de viktige tingene de lærte da de var små. At alle mennesker er like mye verdt, og at man ikke snakker stygt om andre, og at man skal gjøre mot andre det som man vil at andre skal gjøre mot en selv.
Vi er mange voksne som ikke vil det skal være sånn. Og tenk på alle barna du kjenner som heller ikke vil det skal være sånn. Nå trenger vi å minne de voksne som bestemmer på, at barn er barn, og barn både hører, ser, føler og tenker, og de aller, aller fleste barn er glad i mammaene og pappaene sine og syns de er verdens beste mamma og pappa. De aller, aller fleste mammaer og pappaer elsker barna sine høyere enn universet. De voksne som bestemmer i Norge vet dette – fordi de fleste av dem har eller har hatt barn selv. Jeg syns de skulle tenke litt på det før de bestemmer seg for hvordan de skal snakke om andre mennesker, mennesker de ikke kjenner.
For jeg er nesten helt sikker – mammaen din, pappaen din og du, dere har ikke møtt så mange politikere, har dere vel?
Evy Ellingvåg
Foreningen av tolvte januar
Nyhetsbrev 26. mars – om asylsøkerprosessen
(Les hele ukas nyhetsbrev her.)
Alle de 459/463/450 barna (avhengig hvordan man regner) er barn som av ulike grunner har oppholdt seg i landet i 3 år eller mer. Mange, kanskje de fleste, er barn av foreldre som har fått avslag på sin søknad til UDI om beskyttelse.
For forvaltningens sikkerhet er det i Norge, som i andre vestlige land, en form for ankeinstans. I mange andre land er dette en migrasjonsdomstol, som etter ordinære rettslige prinsipper behandler en klage mellom to parter; forvaltningen og enkeltindividet. Forskjellen mellom en domsstol og en nemnd, er at i en domsstol har man alltid rett til å stille selv og være representert med sin juridiske rådgiver. I nemnda har man bare slik adgang dersom nemndleder beslutter at man får innvilget behandling i nemnd.
Dette skjedde i 6,5% av klagesakene som var innlevert til UNE i fjor. De øvrige 93,5% av sakene ble behandlet av sekreteriat og avgjort av nemndleder alene. Svært få klager omgjøres i nemnd.
På dette tidspunkt i saken har asylsøker ikke møtt en eneste av sine saksbehandlere, ikke sekreteriat, og heller ikke nemndleder. Det er også sjelden at asylsøker har møtt sin advokat. En asylprosess innebærer at asylsøker må forsøke å fremskaffe dokumentasjon som kan sannsynliggjøre asylhistorien og beskyttelsesbehovet. Dette er ikke bare enkelt. Endel regimer er mistenkelig uvillige til å dokumentere sine overgrep, og dersom man får fatt i et dokument, så er det slett ikke sikkert at det vurderes å ha tilstrekkelig troverdighet. I mange land har dokumenter generelt lav troverdighet, korrupsjonen er høy og det meste kan kjøpes. Om det ikke er kjøpt, kan det jo være kjøpt og dette danner grunnlag for tvil hos forvaltningen. Bevisbyrden ligger hos asylsøker.
Først når asylsaken er avslått i UDI som første instans får asylsøker tildelt 5 timers advokathjelp. Denne advokaten skal på en halv arbeidsdag sette seg inn i saken, ha en samtale med søkeren og så produsere en klagesak til UNE. Dette er asylsøkers eneste fri advokathjelp i prosessen. Advokat og klient møtes ikka alltid, , de har kort tid på seg, og langt ifra alle er utdannet i asylrett eller flyktningrett. Flere har ikke den nødvendige interesse for eller kunnskap om feltet. Dessverre er virkeligheten slik at disse klagene ofte er relativt summariske grunnet lite tid. Når klagen er sendt inn , tar det tid å få behandlet den. I saker hvor barn er involvert skal dette forholdet gis en spesiell vurdering. Alt dette tar tid.
Etter et avslag hos UNE kan asylsøkeren enten selv eller via fullmektig begjære søknaden omgjort. Han / hun har også mulighet til å reise vedtaket for retten, noe som vil koste ca NOK 120 000,- i første instans. Svært få har et slikt beløp tilgjengelig, ergo føres få saker for retten.
Dersom klagen avslås av UNE vil vedkommende også få en utreisefrist. Innenfor denne kan vedkommende returnere frivillig. Oversittes utreisefristen har man brutt utlendingsloven, og oppholder seg ulovlig i landet. Å bryte utlendingsloven med å oversitte rammes ikke av straffelovgivningen.
Dersom flyktningen etter denne prosessen mener at våre myndigheter har feil og ikke våger å returnere, er eneste mulighet å be om omgjøringsbegjæring av saken sin. Vanligvis får ikke flyktningen utsatt iverksetting mens omgjøringsbegjæringen behandles. I denne perioden venter man derfor i visshet om at man når som helst kan hentes og deporteres ut av landet. Etter avslaget har men blitt rettighetsløs mht arbeid, utdanning, helsehjelp mm, men mottar et minimumsbeløp til livsopphold.
For mange er det under hele denne prosessen barn involvert. Foreldre har flyktet med barna sine, og noen har fått barn etter ankomst Norge. For en del er det også slik at selv om de bidrar til å få til en frivillig retur, hender det at hjemlandet ikke vil ta dem imot eller bekrefte deres tilhørighet til landet. Da står både flyktningen og norske myndigheter rådløse – mens det er flyktningen og barna som bærer byrden.
Det er mange vanskelige diskusjoner og prinsipper i denne debatten. Det overordnede nå er hvorvidt det er rimelig at barn som har vært i Norge lengre enn tre år får stilt sine søknader på vent fram til Stortingsmeldingen Barn på Flukt er behandlet i Stortinget, og de forventede justeringer i praksis eller regler er gjort. Det er ikke Justisdepartementets skyld at Stortingsmeldingen ble forsinket, det var det andre og svært uhyggelige hendelser som sørget for, vi har derfor respekt for at dette har tatt lengre tid enn forventet. Den samme respekten er det rimelig å vie barna. La de få en likebehandling som følge av justeringer som gjøres fremfor å framstille dette som å “gi barna falske forhåpninger”. Det er allerede det eneste de har. Håp.
Vi må vekk fra “belønne”, “trasse” og “straffe”-terminologien, og ta inn over oss at det er en helhetlig situasjon som bringer foreldre og barn inn i denne situasjonen. Vi “premierer” ikke “trass” ved å gi noen opphold etter reglene for oppholdsvurdering for barn. Vi forholder oss til ordet “skal” i lovgivningen.
Asylbarna splitter AP
Statsminister Jens Stoltenberg har bare åtte fylkeslag med seg når han vil kaste ut asylbarna. Sju fylkeslag mener han bør vente på en ny asylpolitikk for barn.
Sakset fra:
Dagbladet 26.03.2012
Skrevet av:
Veslemøy Lode
Tvangsutsendt iraner forteller om torturen han ble møtt med
Norge trodde ikke på asylsøkeren og sendte ham tilbake til Iran. Her forteller Behrooz Zendehdel til avisa Vårt Land om fengslingen og torturen som møtte ham.
Han har flyktet igjen, og er nå i Ankara i Tyrkia, hvor han forsøker å få flyktningstatus hos UNHCR.
I dette intervjuet med Vårt Land forteller han om det som ventet ham.
Det er forstemmende men desverre nok helt betegnende for denne etaten å se UNEs reaksjoner. De kunne ha sagt noe om at dersom dette stemmer så er det riktig ille, og at slikt ikke skal skje. De kunne ha sagt at dette ønsker de å undersøke for å få mest mulig fakta på bordet i sakens anledning. I stedet begynner informasjonssjef Bjørn Lyster umiddelbart å signaliere mistro, ved å sammenligne Zendehdels fortelling med intervju biskop Tor B. Jørgensen ga til Nettavisen for noen dager siden etter å ha snakket med Zendehdel på telefon.
Uttalelse fra Fagforbundets landsstyre 15. mars 2012
Gi asylbarna en ny sjanse
I prinsipp- og handlingsprogrammet slår Fagforbundet fast at vi ønsker en mer human flyktningpolitikk.
Videre konstaterer vi at: – Det er om lag 40 millioner flyktninger og internt fordrevne i verden, og krigshandlinger er den viktigste årsaken til at mennesker drives på flukt. Internasjonal solidaritet, internasjonale konvensjoner og medmenneskelighet tilsier at Norge skal føre en human asyl- og flyktningpolitikk nasjonalt og internasjonalt. En verdig asyl- og flyktningpolitikk må være i samsvar med rådene fra FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).”
Situasjonen med barn uten oppholdstillatelse, men med lang oppholdstid i Norge er særlig vanskelig. Barn knytter seg raskt til nye steder og mennesker. De lærer seg språk og tilpasser seg kulturelle ulikheter langt raskere enn voksne, samtidig som barn raskere glemmer forholdene i hjemlandet sitt.
Regjeringen er i gang med å skrive en melding til Stortinget om barn på flukt. Der vil vi få en bred og samlet gjennomgang av sentrale problemstillinger knyttet til dette. Vi vil understreke de særlige forpliktelsene Norge har til å vurdere barn som selvstendige individer. Barn som har bodd lenge i Norge må få en individuell behandling, etter Utlendinglovens § 38. ”Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket”. Der dette ikke er gjort krever Fagforbundet at så skjer.
Etter FNs barnekonvensjon er det hensynet til barnas beste som skal veie tyngst. Det er åpenbart at barn som aldri har bodd andre steder enn i Norge, og som ikke kjenner språk og kultur i foreldrenes hjemland, har en særlig tilknytning til riket. Fagforbundet mener det ikke er riktig å sende disse asylbarna på flukt ut av landet til en usikker framtid. Stortinget må få anledning til å få debattert og tatt stilling til den varslede stortingsmeldingen om barn på flukt. Dette er en sak Stortinget må få anledning til å ta stilling til. Fagforbundet forventer at denne meldingen vil klargjøre og styrke barns rettigheter, og at det kommer nye regler på plass langs de linjer som asylbarnas sak skal prøves etter.”
Med hilsen
FAGFORBUNDET Oslo
Vidar Evje /sign/
Mahdi (8) skrev brev til Stoltenberg
Mahdi Hamadi (8) kjenner bare til ett land, og det er Norge. Han skjønner ikke hvorfor akkurat han og de han er glad i må flytte herifra. Derfor skrev han et brev til statsminister Jens Stoltenberg. Han ville ha en forklaring på hvorfor det er slik. Forklaringen har så langt uteblitt.
Ordfører vil ha nasjonalt opprør mot asylpolitikken
Planane om å returnere asylsøkarar opprører ordføraren i Tingvoll. No tek han initiativ til eit opprør blant norske ordførarar.
Peder H. Aasprang representerer eit parti som sit i regjeringa. Som senterparti-ordførar bed han no alle norske ordførarar om å markere seg som motstandarar av asylpolitikken. Målet er å hindre at etiopiske barn blir sende ut av landet med tvang.
– Det er mange som er opprørt no. Både skule, apparatet rundt desse barna, og familiane har sterke reaksjonar. Vi kan ikkje ta sjansen på å sende desse tilbake til regima i Etiopia og Eritrea, seier Aasprang.
Det er den ferske returavtalen mellom Noreg og Etiopia som får Tingvollordføraren til å reagere. Sjølv har han ein familie med to barn frå Etiopia i sin kommune. Dei kan etter avtalen bli sende tilbake når som helst.
– Eg er ordførar for alle innbyggarane i kommunen. Dermed er dette ei viktig sak å engasjere seg i. No må vi sende eit sterkt signal til regjeringa, seier Aasprang.
– Kor stor oppslutnad trur du at du får?
– Det er sterkt politisk fokus på dette no. Vi må få til klare tilbakemeldingar.
– Men du er sjølv med i eit av regjeringspartia. Er det ikkje litt naivt å tru at du får massiv støtte?
– Nei. Senterpartiet har signalisert kva vi meiner om denne saka. No må vi seie kva vi meiner om dette. Også i Arbeidarpartiet er det ein gryande motstand mot å behandle barna frå desse landa på ein slik måte, seier Aasprang.
Gi asylbarna opphold
Representantskapet i LO Sandefjord mener at regjeringen må stille sakene til de 450 asylbarna i bero til Stortinget har fått behandlet stortingsmeldingen ”barn på flukt”.
Situasjonen med barn uten oppholdstillatelse, men med lang oppholdstid i Norge er særlig vanskelig. Barn knytter seg raskt til nye steder og mennesker. De lærer seg språk og tilpasser seg kulturelle ulikheter langt raskere enn voksne, samtidig som barn raskere glemmer forholdene i sitt hjemland.
Representantskapet i LO Sandefjord vil understreke de særlige forpliktelsene Norge har til å vurdere barn som selvstendige individer. Barn som har bodd lenge i Norge må få en individuell behandling, etter Utlendingslovens § 38. ”Oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket”.
En rimelig tolkning av Utlendingslovens krav om ”sterk tilknytning” til Norge tilsier at alle disse barna har en rett til å bli i Norge. Mener man noe annet, får man vedta en annen lov.
Etter FNs barnekonvensjon er det hensynet til barnas beste som skal veie tyngst. Det er åpenbart at barn som har bodd mesteparten av sitt liv i Norge, har en særlig tilknytning til riket. Representantskapet i Lo Sandefjord mener det er feil å sende asylbarna på flukt ut av landet til en usikker framtid.
Det er inhumant at barn må leve i uvisshet og frykt i mange år på asylmottak. For barna er dette en umennesklig tilværelse, og den største utfordringen er den lange saksbehandlingstiden til UDI. Regjeringen må avklare situasjonen til disse barna. Barna har ikke gjort noe annet galt enn å bli født inn i familier på flukt eller på jakt etter en bedre tilværelse. Det er feil å straffe barna for foreldrenes handlinger.
Vi mener at asylbarna og deres familier må få opphold og mulighet til å skape seg en framtid i Norge.
Representantskapet i LO Sandefjord
Ukas kommentar 19/3-12: Rettssikkerhet og kvalitetssikring i UNE
Foreningen av Tolvte Januar foreslår å innføre kvalitetssikringskompetanse i utlendingsforvaltningen i forbindelse med det forestående direktørskiftet i UNE. For dersom kvalitetssikringen hos verdens flyselskaper hadde vært som hos UNE ville ingen av oss turt å sette våre ben i et passasjerfly.
(Les hele ukas nyhetsbrev her)
Denne uka har debatten rast i alle medier angående de ca 450 lengeværende asylbarna som risikerer å sendes ut av Norge før stortingsmeldingen Barn på flukt kommer – formodentlig til sommeren en gang. Den ene triste skjebnen etter den andre har fått spalteplass og sendeflate, og dermed har en virkelighet de fleste i landet ikke vet noe om kommet fram i lyset. I det som fremstår som et internopprør i Arbeiderpartiet kreves nå en annen medisin enn regjeringens ubøyelige linje. Den brede støtte regjeringen hevder å ha for sin returpolitikk synes å smuldre bort. For mange eksperter har stått fram om påpekt både humanitære og antakelig betydelige juridiske feil som er begått overfor disse menneskene – det har blitt umulig å ikke reagere.
Etter de massive protestene vi nå ser forutsetter vi at det blir gjort konkrete tiltak overfor denne gruppen, slik at vi som nasjon kan komme videre uten at dette skal bli et skammens kapittel i vår historie. Men nå må debatten komme videre, til det som er problemstillingens kjerne.
Foreningen av Tolvte Januar mener ikke at Norge skal ta til seg alle verdens vanskeligstilte, vi mener heller ikke at alle som klarer å ta seg til Norge skal få opphold, uansett – fordi det er vanskelige forhold i det landet de kommer fra. Vårt absolutte krav er faktisk ganske enkelt: at vi fyller de forpliktelsene vi har påtatt oss i forhold til Menneskerettighetskonvensjonen, Flyktningekonvensjonen og Barnekonvensjonen.
Premisset for regjeringens argumentasjon er at nettopp dette er gjort. Alle har fått prøvet sin asylsak grundig, de har blitt grundig vurdert, og det er konkludert med at de ikke har noe beskyttelsesbehov og at de derfor trygt kan returnere eller eventuelt tvangsreturneres.
Noen få returnerer frivillig, andre lar være å reise fordi de er overbeviste om at det vil føre til menneskelig tragedie for dem selv og / eller familien. I møte med så mange og sterke røster blir det da for enkelt å fortsette med å øse ut en retorikk hvor flyktninger kalles returnektere, en retorikk hvor foreldre stemples som uansvarlige.
I Debatten-programmet på NRK torsdag uttrykte Justisminster Faremo sin fulle tillit til at saksbehandlingen av disse sakene er gjennomført på en grundig, individuell og rettssikker måte.
Aina Heldal Bøe er jurist av yrke, og nå støttegruppetalskvinne for Nathan og hans familie i Bergen. Hun fortalte justisministeren at etter å ha gått igjennom dokumentasjonen i den saken er hun overbevist om at han ikke har fått en rettssikker, grundig og individuell behandling av sin sak.
Aftenbladet skrev denne uka om en gruppe frivillige i Stavanger-området som har jobbet på dugnad med å gå igjennom asylsakene til 47 etiopiere med avslåtte asylsøknader. De sitter sjokkerte tilbake etter å jobbet fram 47 omgjøringsbegjæringer som ble postlagt til UNE fredag morgen:
- Jeg trodde den norske asylprosessen var den beste i verden – streng, men rettferdig. Etter å ha gått gjennom saken til den papirløse jeg fikk meg tildelt, er jeg dypt sjokkert. Jeg har levd på en villfarelse. Når jeg nå hører påstander om at alle har fått en grundig saksbehandling for endelig vedtak, kjenner jeg adrenalinet pumpe i kroppen, sier en av de frivillige, Ulf Ludvigsen, fritidssjef i Hå kommune.
En annen frivillig, Christian W. Holst, tidligere journalist og nå skribent, oppsummerer siste ukas journal-granskning på denne måten:
- Jeg er berørt og skjelven. Faren til min “klient” ble drept i hjemlandet. Det samme ble broren hans etter å ha opponert mot diktaturet. Likevel skal han sendes tilbake.
For kjernen i problemstillingen er dessverre at asylbarnas saker bare er toppen av isfjellet.
Kjerneproblemet er at saksbehandlingen hos utlendingsnemnda er for dårlig kvalitetssikret. Spesielt har ankeinstansen UNE (som forestår de endelige avslagene) mange ganger vært i søkelyset og har måttet møte kritikk for måten de har utøvet sitt embete. Avtroppende UNE-direktør Terje Sjeggestad har intenst forsvart etatens beslutninger. Han har ved gjentatte anledninger bedyret at alvorlige beslutningsfeil aldri begås og aldri er begått, til tross for at dette er dokumentert ikke-troverdig, blant annet av Advokatforeningens Prosedyregruppe som jevnlig tar på seg (gratis) å føre signalsaker for retten med det mål for øye å tvinge fram praksisendringer hos UNE. Etatens svar har konsekvent vært intens fornektelse. Man kan derfor med god grunn stille spørsmålstegn ved hvorvidt viljen til å gå kritisk inn i gamle potensielle feil overhode foreligger.
Norge gjennomfører enormt krevende offshore-operasjoner under svært tøffe klimatiske forhold. Som nasjon vet vi derfor svært mye om hvordan et moderne kvalitetssikringssystem skal bygges opp. Kort fortalt er slike systemer er bygget på et avviksvarslingssystem der alle avvik registreres og følges opp på en slik måte at man som organisasjon lærer av dem. I et slikt system skal da alltid to ting gjøres:
- Korrektive tiltak som skal utbedre det aktuelle avviket
- Preventive tiltak, som kan være prosedyre-endringer, forbedret internkursing eller andre relevante tiltak som har som mål å forhindre at samme eller lignende feil kan oppstå på ny.
Dersom det oppdages avvik som kan gjelde andre deler av virksomheten er det dessuten helt vanlig å sette utstyr, operasjoner eller lignende i “karantene” inntil man har fått gått igjennom dokumentasjonen for å forsikre seg om de er “friskmeldt”. Ved flyulykker med uforklarlig årsak er det derfor helt vanlig å vurdere å sette alle tilsvarende fly på bakken inntil man igjen er trygge på dem.
Øverste leders ansvar er alltid klinkende klart. Vedkommende har ansvar for at et slikt kvalitetssikringssystem er en del av den daglige virksomheten. For å få beholde en ISO-9000 sertifisering må ledelsen kunne dokumentere at det gjøres periodiske gjennomganger av bedriftens kvalitetsavvik og at de tiltak som er identifisert er omsatt til interne forbedringsprosjekter som faktisk gjennomføres. For så strengt må det være.
Det er denne type arbeidsmetodikk og kompetanse som må inn i utlendingsforvaltningen – fordi konsekvensene av feilbeslutninger er at liv og helse kan gå tapt.
Stillingen som ny UNE-direktør etter Terje Sjeggestad utlyses nå for annen gang grunnet mangel på søkere. Stillingsutlysningen sier at “søkere må ha juridisk embetseksamen/master i rettsvitenskap og fylle kravene til dommere”. Vi stiller spørsmål ved om dette er nødvendig, i og med at UNE allerede er en svært jus-tung organisasjon. I mange andre av forvaltningens tyngre administrative jobber (sykehusdirektører er et kjent om enn omstridt eksempel) har man innsett at administrativ / lederkompetanse kan være like relevant.
For det bør være maktpåliggende også for Justisdepartementet å få slutt på at UNE til stadighet forsvarer seg mot eksterne eksperters angrep på deres beslutninger. Man bør i stedet innføre systemer som gjør at man kan ha tiltro til det som skjer internt, man bør innføre et moderne kvalitetssikringssystem.
Direktørskiftet kan være en gylden anledning til å tenke annerledes. Kanskje den nye direktøren skal ha en helt annen bakgrunn, eller kanskje skal det innføres en helt ny stilling som etatens Kvalitetsdirektør.
For skal vi få ro rundt etaten er det maktpåliggende at det innføres endringer som gjør at vi kan tro på Justisministeren når han/hun hevder at alle avviste asylsøkere faktisk ikke har noe å frykte ved en retur. Det kan vi ikke i dag, og det er grunnleggende problematisk.
